Nå snakker han om å skulle ha hovedomsorgen,

[Anonym bruker]

han greier jo ikke engang til å få familien vår til å fungere ved vanlig samvær.

Jeg har sagt at da flytter jeg og tar guttungen med meg. Vi får tenke kreativt med hvordan vi legger opp livene våre. Kjenner jeg blir dårlig i magen bare ved tanken på at de skal være her hele tiden.

Med alle problemene sine og adferdsvansker, lærevansker, you name it!

Det er ikke overskudd igjen til å fungere som en vanlig familie, eller til å ha et vanlig parforhold.

Vi får ha to hjem, han kan komme til oss når han ikke har dem, for jeg greier ikke leve sånn.

Vi får snakke i kveld, jeg kan jo ikke nekte han å ta omsorgen for barna, men jeg kan nekte å være med på noe som er dømt til å mislykkes.

[Anonym bruker]

"Flytter og tar guttungen med meg." Det er slikt som ville vært kidnapping om HAN gjorde det. Men det går nok om du gjør det.

 

 

[Anonym bruker]

Snakk om trussel da!!!

Hvis disse barna har alle disse problemene du nevner så synes jeg det er bra av mannen din å ta ansvar og ville ha de på heltid. På den måten kan han faktisk klare å få forandringer på disse tingene. Det er nesten umulig å få det til på bare helgesamvær. Det høres ut for meg at barna trenger faren sin. Og ja; han vil mislykkes hvis det skal gå med din holdning! Litt mer positiv innstilling fra deg ville hjulpet mye bedre. Å tvinge mannen din til å velge blandt barna sine er helt groteskt! Ville du kunne velge bort noen av dine barn!!!??

Det er mye lettere å ha barn på heltid, og få ting til å fungere da, Enn det er på helgesamvær.

[Anonym bruker]

Han har innrømmet nå at han bare lasnerte forslaget om å overta hovedomsorgen for barna for at han skal bedre sin forhandlingsposisjon ovenfor meg når det gjelder mengden samvær. Jeg mener at samværet bør holdes til et minimum, pga det høye konfliktnivået når de er her. Det med at ting blir lettere når en har mer samvær er ikke nødvendigvis sant, vi har hatt barna boende hos oss og det fungerte like dårlig.

 

Jeg sa at han heller skulle ha kommet med dette forslaget for lenge siden, da var jeg mer idealistisk og engasjert, og håpte på at ting skulle fungere, jobbet for familie idyll med kropp og sjel, men jeg var jo den eneste så til slutt gav jeg opp.

 

Men han innrømmet jo at han gjorde det bare for å fremstille seg selv som om han gav opp hovedomsorg for å tekkes meg, slik at han da kan presse igjennom 50-50 eller økt samvær i ukene.

 

Jeg står på mitt at så lenge han ikke greier å være mann for meg, far for fellesen, og holde ungene så pass i ørene at de ikke ødelegger huset vårt, bilene våre, kniper barnet vårt, slår meg, banner og skriker, makter jeg ikke å ha det slik mer enn aller nødvendigst, da blir jeg nødt til å flytte.

Han ser jo at det er helt uholdbarne forhold vi lever under når de er her, så han kan jo forstå meg, men han er ikke i stand til å snu barna, han strekker ikke til. Det har vel egentlig skjedd så mye vondt at det nå er for seint.

[Anonym bruker]

Må bare få si at jeg føler veldig med HI her, vi har det sånn her og. Er et mareritt hver gang de kommer. Heldigvis har ikke barnas far sagt at han vil ha dem her mer, men hvis det blir aktuelt tar jeg med meg vårt felles barn og flytter. Jeg orker ikke engang tanken på å ha de ungene her hele tiden. Og vår baby skal ikke vokse opp med så ustabile unger rundt seg, uten at jeg er der og passer på henne. Det tar jeg ikke sjansen på.

 

Du har min fulle støtte.