Vanskelig det her....

[freebird]

Huff, jeg har fått store problemer med å forholde meg til biomor nå.

 

Det hele begynte da hun slo seg vrang i høst, hun ville tyne penger ut av mannen min og da han nektet tørna hun helt. Vi hadde allerede avtalt at vi skulle få ungene noen dager ekstra i romjula fordi vi skulle til syden, men da sa hun at hun skulle holde igjen barna sånn at de ikke kunne bli med oss, dette skulle hun forklare for barna og si at det var pappa sin skyld at de ble sånn.

 

Vi ble begge helt sjokkerte av reaksjonen hennes, vel har hun vært uberegnelig før men dette tok kaka. Enden på visa var at mannen min sa at han skulle gi henne pengene, da ble hun pluteslig myk som smør og ville sette en strek over det hele.

 

Problemet mitt nå er at jeg makter ikke å forholde meg til henne i det hele tatt. Mannen min er veldig glad for at hun er "rolig" igjen og gidder ikke å ta opp dette i ettertid, det skjønner jeg jo egentlig. Det er jo hans barn som kommer i midten om hun slår seg vrang igjen. Men jeg har så mye frustrasjon og sinne som bobler opp i meg hver gang jeg ser henne, orker ikke å småprate og late som om alt er bra. Jeg vil så gjerne lekse opp for henne at trusler ikke er ok, at hun skal oppføre seg som en voksen osv.

 

Så langt har jeg klart å holde meg unna henne, de gangene vi er i nærheten har jeg fokusert på barna og alt de vil fortelle om. Tror ikke barna merker noe til det, selv om vi har pratet sammen før er vi jo ikke bestevenner. Men jeg vet at vi kommer til å ende opp face to face igjen, det er ikke til å unngå siden jeg deltar veldig mye i barnas liv. Lurer sånn på hvordan jeg skal takle det uten å eksplodere på innsiden...?? (jeg vil aldri lage noen scener foran barna, aldri!)

 

Jo mere jeg tenker tilbake jo mere ser det ut til at problemene begynte da snuppa vår ble født. Biomor var helt kul hele svangerskapet men fra hun ble født har det stort sett bare kommet småsure kommentarer.

 

Det hjelper jo ikke på saken at hun har en kjæreste som er alkoholiker og at naboen hennes har ringt oss og vært litt bekymret for alkoholforbruket til moren. Jeg kjenner at jeg har null respekt for henne nå, jeg ser på henne som en dårlig mor og det gjør jo at jeg har svært liten lyst til å være hyggelig med henne... Selv om fornuften min sier at hun nok har det vanskelig med seg selv og livet sitt og helt sikkert kunne trenge hjelp.

 

Huff, jeg går bare rundt meg selv her! Regner ikke med at dere kan gi meg løsningen, måtte bare få satt det ned "på papiret", det blir mange tanker som fyker rundt på en gang. Mannen min sier ofte at han skulle ønske barna var våre, akk så enkelt livet hadde vært da!

[Gjest]

Huff, jeg føler med deg Madam Butterfly! Virkelig!

Skjønner følelsene dine så inderlig godt, jeg har også den "nå eksploderer jeg" følelsen innimellom.

 

Det er noen ganger jeg skulle ønske at min kjære ville stått mer opp og tatt igjen med henne - men han kjenner henne jo og det er sant som han sier at da blir det bare værre.

 

Nei, jeg kan ikke gi deg løsningen, men jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt.. og sender mange varme tanker.

 

Klem til deg!!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Huff, du/dere har litt å stri med!

 

Har mannen din forsøkt å få daglig omsorg for barna? Tenker siden hun helt klart ikke virker helt stabil og kanskje ikke har barnas beste i tankene til enhver tid. Dessuten er det ikke normalt at naboer ringer og varsler om et høyt alkoholbruk. Da har dem vel observert noe som ikke er helt bra?

 

Jeg skjønner godt at man kan gi etter når hun lager så mye bråk (tenker på de pengene som mannen din ga likevel). Men samtidig, så får dere aldri lært henne at hun ikke kan bråke seg til noe, om dere gir etter. Det blir vel med henne som med barn: Man må være konsekvent og tåle press når det stormer aller mest!

 

Og så tror jeg for din del at du må forsøke å trekke deg litt ut av dette, ellers vil dette bli et større problem for deg som til slutt overskygger gleden ved å ha barna!

[Anonym bruker]

vi har til tider også hatt en vanskelig eks å forholde oss til. først da hun skjønte at det var alvor mellom oss, så da vi flyttet inn, igjen da vi ble gravid, og igjen da barnet ble født. og innimellom kommer det møkk helt utav det blå.

hun har også spredt så mye møkk om meg på bygda at det ikke er enkelt å skulle etablere seg her fra null. du vet aldri når noen ser, og legger seg oppi.

jeg kunne også godt tenke meg at faren hadde litt mer bein i nesa når det gjaldt å sette grenser for henne som går på bekostning av oss.

jeg synest hun er en taper i alt hva hun sier og gjør. jeg er sikkert snobbete av meg, men jeg er ikke vant med slike folk, med slike holdninger.

 

vel jeg ser barna i henne. jeg ser hvordan barna manipulerer for å få viljen sin på akkurat samme måte som hun gjør. jeg synest min mann burde være flinkere å sette grenser for dem også.

 

jeg ser også henne i barna både når det gjelder måten å snakke på, og hva de snakker om, litt sånn flåsete, nøye da holdning. de snakker også veldig mye om materielle goder. mobiltelefoner, utstyr mm, det er så overfladisk.

jeg blir så sint når jeg hører på sleivete, flåsete prat, overfladisk og materealistisk.

spesiellt når det kommer fra noen som ikke eier flisa. jeg ser mer henne, enn min mann i barna, og det påvirker helt klart mitt forhold med dem.

 

jeg er alltid positiv både ovenfor deres mor og i omtale av deres mor, jeg sier aldri noe negativ, eller noe som kan vris på til noe negativt. godt mulig de oppfatter det slik allikevel, men jeg prøver virkelig hardt.

[freebird]

Selv om jeg noen ganger skulle ønske at mannen min sa tydeligere i fra til sin eks så skal han iallefall ha masse ros for hvordan han takler barna. De har jo selvfølgelig sider fra begge sine foreldre og det de har av feks negativ opplæring fra sin mor blir ikke godtatt her hos oss. Vi har en velidig lik oppfatning av barneoppdragelse og barna er fullstendig klar over hva som er godtatt og ikke godtatt her hjemme. Vi er alle med på å skape et positivt eller negativt hjemmemiljø og når barna selv ser at de kan gøre det hyggelig for seg selv og oss andre så er de veldig samarbeidsvillige.

 

Det er noe helt annet når biomor er sammen med oss, da blir barna helt annerledes. Spesielt den yngste, hun går fra å være glad og selvstendig til å bli sutrete og klengete, det er ganske fasinerende å se. Da holder jeg meg helt i bakgrunnen og tenker som så at dette er egentlig ikke mitt stebarn, det er bare en oppførsel hun har lært seg rundt moren sin. Så fort moren har gått er hun den samme gamle igjen.

[freebird]

Tusen takk, det er godt med noen varme tanker. ) Jeg vet jo at det er mitt eget egoistiske ønske å kjefte på biomor, realiteten er jo uansett at det går utover barna.

 

Må si at jeg har blitt veldig glad i denne siden her, godt å få det litt ut uten at det går utover noen!

 

Klem tilbake til deg! )

[freebird]

Vi har snakket litt om å kreve omsorgen for barna, men det virker som et fryktelig stort skritt å ta. En rettsak vil jo tære enormt på barna! Mannen min har sagt det at om hun flytter tilbake til alkoholikern så tar han affære, nå kan det nemlig se ut til at hun kjøper seg sin egen leilighet. (leier i dag) Vi fant først ut at han var alkoholiker rett før hun flyttet ut, ble så utrolig skuffa da vi fikk høre at de var sammen igjen. Det kom fram mye dritt da hun flyttet, barna hadde det absolutt ikke bra med han.

 

Jeg tenker også at man må være konsekvent med henne som med et barn, da vil hun forstå at grensen går der og ferdig med det. Men nå før jul ville mannen min heller gi henne de pengene enn å la henne ødelegge nyttårsfeiringen for barna, vi har nå bestemt oss for å ikke "låne" barna i hennes uker lenger, da kan hun ikke stikke kjeppene i hjulene for oss.

[ana baroma]

jeg har et vennepar som hadde det nesten som dere. Mor var ustabil, sammen med tvilsomme "kjærester" og det ble brukt en del rusmidler, men absolutt mest alkohol.

Når mor hadde barnefri gikk hun på fylla fra ungene dro i barnehagen, og ble såvidt dru til de kom hjem.

Etter mye snakk og slit, rykter og bekymringsmeldinger, så tok tilslutt far og hans nye kone affære, og det ble rettsak. Men før det var det hjemmebesøk på hjemmebesøk, det var dommeravhør av ungene og sakkyndige intervjuet og snakket med både barn og alle parter av voksne + barnehagens personale.

Selvfølgelig fikk de omsorgen, og mor fikk hjelp til å få skikkpå livet sitt. I dag har hun vanlig samvær, og ungene har en stabil og trygg hverdag. Det er helt klart en påkjenning med en rettsak, men av og til må det til... dessverre. Og ungene har det helt klart bedre i sitt nye hjem enn tidligere.

 

Jeg skjønner deg godt, det kan ikke være lett å ha en ustabil omsorgsperson til ungene, det går utover alle parter. Håper dte løser seg iallefal!!

[Gjest]

Det innlegget du skrev 19:23 madam butterfly, det kunne jeg skrevet. Det er AKKURAT sånn det er her.

 

Når moren er tilstede er minste en skikkelig grinete og misfornøyd, klengete og frekk liten jente. Vi kjenner henne ikke igjen!

 

Når hun er hos oss, så kvitrer hun fornøyd dagen lang.. synger og klemmer og leker og er en fryd å ha med å gjøre!

 

Huff.. ikke lett dette!

 

[Gjest]

Skjønner så utrolig godt at du har henne i vranghalsen. Men ville hun VIRKELIG gjort alvor av trusselen om å holde igjen barna dersom hun ikke fikk penger av far? Det høres jo bare for sykt ut, hvilken mor ville frata ungene sine en allerede bestilt sydentur som de seff har gledet seg til pga en krangel med far? Hvis hun er kapabel til det, så blir i alle fall biomor her et lam i forhold, og da må jeg bare beundre deg for at du står i det og tar så mye ansvar som jeg har sett ut fra tidligere innlegg at du gjør. Vi ignorerer konsekvent negative utspill fra biomor, og nå virker det som om hun har roet seg... Men klarer ikke heelt å slappe av, venter liksom litt på at en bombe skal slå ned her...

 

Uansett; lykke til i en vanskelig situasjon!

[freebird]

Ja, jeg tror faktisk at hun ville gjort alvor av truslen sin, hun snakket med min mor om det. (lang historie...) Biomor forklarte kaldt til mamma at barna helt klart ville forstå henne når hun forklarte dem at hun ville holde dem igjen fordi pappa var slem mot henne, at alt dette bare var pappa sin skyld. Jeg ble helt sjokkert jeg, etter det har jeg begynt å lure på om hun har noen psykotiske trekk... Hun tror liksom at hele verden danser etter hennes pipe.

 

En helt annen sak hadde vært om hun faktisk sa det, jeg nekter å tro at barna faktisk hadde godtatt det, de gledet seg jo vilt og de er ikke dumme selv om de er barn! På en måte skulle jeg ønske at det hadde gått så langt, da ville barna fått litt innsyn i hva som foregår og hvor langt mor kan være villig til å gå. Men vi strakk oss så langt vi kunne for at de skulle slippe å få den sannheten i ansiktet, de er jo ganske små ennå. Men jeg er sikker på at de vil oppdage den siden hennes før eller siden, det er noe jeg både gleder og gruer meg til for barna kommer garantert til å bli veldig lei seg.

 

Vel vel, ting har jo bare blitt bedre og bedre ettersom barna har blitt eldre, så jeg trøster meg med at det bare vil fortsette å bli bedre. Når det gjelder alkoholforbruket til mor så er det visstnok etter middag / på kvelden at hun drikker, hun har jo en jobb på dagtid. Biomor var tidligere veldig streng på leggetider, nå må naboen si nei til den yngste fordi hun ringer på så sent. Men vi føler allikevel at det er svært lite å bruke i en rettsak, må liksom ha noe håndfast. Om hun flytter sammen med kjæresten sin igjen gjør vi garantert det, hun politianmeldte han selv i fjor så det gjør jo ikke hennes sak noe sterkere...

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Hun høres ikke helt stabil ut. Og om hun gjør alvor av slike trusler, så er jo det i aller høyeste grad sabotasje av samvær- selv om det er samvær utover det som gjelder til vanlig, så har hun gitt sitt samtykke til utvidet samvær, som hun i neste omgang saboterer. Om dere tar dette videre, så har dere en sterk sak bare der!