Kjærsten har en litt merkelig reaksjon...

[Anonym bruker]

Når kjærsten og jeg fant ut at jeg var gravid var det faktisk han som foreslo at vi kunne beholde baby`n. Han gleder seg masse og fryder seg over å kjenne liv på utsiden av magen min:) Nå, etter jul, viser det seg at han har en noe forsinket reaksjon og er totalt overveldet ved følelsen av å skulle bli pappa. Han er så langt nede at han ikke klarer å jobbe... Jeg veit at det ikke bare skyldes at jeg er gravid, at han er deperimert om dagen, og det er han flink til å påpeke også!

 

Det jeg lurer på er: Hvordan får jeg han til å åpne seg? Trenger han å prate med meg nå eller burde det holde med at han har en dialog med legen sin? Har pest han en masse om dette, men han sier han er redd for at jeg skal bli såra av det han har å si og at jeg skal tro det er min skyld... Føler jeg burde stelle meg litt på sidelinja her, men HATER å se at han har det så vondt som han har det nå! Og klarer liksom ikke bare la være å prøve å støtte opp, selv om jeg føler jeg kommer til kort...

 

Noen som har noen gode råd??

[trillemamma]

Er det noen andre han klarer å snakke med? En god venn? En i familien?

Dere kan jo evt. kontakte en familierådgiver.

[Anonym bruker]

Som ganske mange andre gutter har han jo litt problemer med å sette ord på følelsene sine, da selvfølgelig... Tror han liker å tro at jeg føler meg tryggere hvis han er litt "hard"... Han stenger seg heller inne enn å prate med meg... Og jeg har fått en oppfatning av at han mener at følelser er et tegn på svakhet. Har truet med at enten prater han med legen sin eller så går jeg og prater med mora hans... Og jeg er ikke helt sikker på om trusselen har blitt tatt på alvor. Én annen faktor er at moren hans har tidligere slitt veldig med deperesjoner, men er helt åpen i forhold til dette. Og at hun har mer erfaring og kan bedre relatere seg til følelsene hans nå...

 

Men som sagt: Han graver seg heller ned under dyna og sover, enn å prate med noen... Synes det her er så trist, for dette skal jo være en tid hvor vi koser oss med magen og forbereder oss på gutten som snart kommer! Føler jeg bør stå på sidelinja her, for det er det han vil og forventer at jeg skal gjøre. Samtidig som jeg ikke helt får meg til å gjøre det...

 

 

Nok en gang: Synspunkter taes imot med stor takknemlighet!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du synes dette er trist. Samtidig ville jeg ikke presset ham til å å prate. Folk har ulikt reaksjonsmønster, og ulike måter å takle en depresjon på. Tror det første som må til i dette tilfellet, er at kjæresten din får profesjonell hjelp. Du bør ikke ta på deg psykologrollen overfor ham nå. Men det er mitt synspunkt. Ønsker det beste for deg og dere - håper dette løser seg etterhvert.

Klem

[Anonym bruker]

Takk for svar! Håper også dette løser seg på best mulig måte. Liker ikke å se på at den viktigste personen i livet mitt holder på å gå til grunne (føles hvertfall som at han gjør det).