HJELP!!!

[min tur snart?]

Jeg er kommet i en skikkelig kjedelig situasjon,som jeg håper noen her inne kan si litt om,jeg vil gjærne høre fra noen som har vært eller er i samme situasjon som meg,tror de som har erfaring vet hva dette er snakk om, dette blir et langt innlegg,men trenger virkelig å finne noen svar.

Jeg er ei jente på 32 år,har en nydelig datter på 4,som jeg har med en jeg ikke lengre er sammen med dessverre(han gikk fra meg for noen år siden,må si at jeg prøvde å få han tilbake i over 1 år,men kunne jo ikke tvinge han til å bli)

For 2 år siden møtte jeg en ny mann,han hadde veldig nylig blitt singel,og hadde 2 barn,en på 4 og en på kun 2 mnd(han siste var nok ikke helt meninga,men han er nå her) vi falt veldig for hverandre,men jeg var veldig klar på det at jeg ville ha et barn til,pga at jeg kun har snuppa mi annenhver uke,og at jeg vil ha søsken til henne,+ at jeg faktisk selv også vil ha en til,dette syntes min kjære var koselig,og han var enig,det er jo koselig å ha familie med den man lever sammen med.I sommer giftet vi oss,litt for tidlig dessverre,men jeg hadde virkelig trua på dette da,men nå har jeg mine tvil..

Dessverre fulgte det med endel vanskeligheter,xen hans var vel ikke helt glad for dette bruddet,og det kom endel kjepper i hjulene fra hennes side,dette syntes jeg min kjære har taklet dårlig,han vet dette plager meg,men tar ikke hensyn til dette i forhold til meg..

Jeg må si at mannen min driver eget firma,og jobber MYE, og det er jeg som styrer i heimen,det gjør meg ingenting altså,men jeg syntes det er litt mye til tider,når vi har ungene hans(2 gutter)+ datteren min. det er slitsomt å stå opp tidlig i helgene og skulle underholde 3 små unger,det er jo min skyld at jeg står opp med alle,så dette er ingen klage på han fra meg altså, han trenger mye søvn,så jeg gjør dette uten at han spør meg,men jeg syntes at han kunne prøve å engasjere seg litt i mine ting også,spesielt når det er ting jeg tar opp med han i forhold til xen hans,ting som faktisk plager meg veldig,(ting ho sier til familien hans om meg,og baksnakking av meg,dette blir jeg veldig lei meg for,jeg tar godt vare på ungene hennes,jeg har mer tid med de enn faren til ungene,jeg vet at ungene koser seg sammen med meg, dette er sårende å høre,og det har jeg sagt til mannen min at han kan ta med ho,men han gjør det nok aldri,dette er jo ting ho bør sette pris på) Han forteller meg ingenting av hva som skjer eller foregår med ungene hans,han minste er vist syk og trenger ekstra med medisiner o.l, de hadde vært på sykehuset ang dette,men det er ting han ikke sier til meg,tenker ikke på det sier han,det syntes jeg er litt rart,jeg er kona hans,og stemor til barna hans,er det bare jeg som er unormal eller??dessuten er det jeg som tar ansvaret for alle mann når vi er fult hus,dette begynner å irritere meg veldig!! og midt opp i dette vil han mest sannsynlig ikke ha flere barn!!! Jeg har hatt endel surr med celleforandring,og har fjærna litt av livmortappen,og har fått tilbakefall av celleforandring,skal til legen neste uke for sjekk,legen anbefalte meg å ikke vente hvis jeg ville ha flere barn,dette tok jeg opp med mannen min,men han følte at han ikke bare kunne få et barn for min skyld,når han ikke var helt sikker på om han ville,han sa han hadde lært fra forrige gang...Som dere skjønner føler jeg at alt er kaos om dagen....pappaen til datra mi har tatt litt kontakt med meg om dagen,og vi har prata litt om dette,er vel ikke så snilt av meg,men jeg er frustrert og trenger noen å dele dette med(jeg prater ikke dritt om mannen min altså,men sier ting jer føler og tenker)...han har også sagt at han angrer litt på at han gikk den gangen,så jeg må si at hodet er full av forrvirring!!! kan noen hjelpe meg litt? blir det med dine og mine barn værre etter som tia går? skal jeg bli her,og håpe på forandring? eller bør jeg takke for meg? jeg er veldig glad i mannen min,men jeg føler at han ikke helt har plass til andre enn seg selv og jobben akkurat nå...og jeg føler at klokka går litt ang.det med barn...hater denne situasjonen,men nå er den her,så jeg må bare forholde meg til den,men skulle så gjærne vist litt om hva jeg burde gjøre... Takk for at du leste,og jeg blir veldig takknemmelig for synspunkter..uannsett slag,jeg er ikke ute etter trøst eller medlidenhet,men en løsning som er bra for alle parter..dette blir jo bare et lite utdrag,men jeg har fått med noe av det viktigste..

Mille32

 

 

[Anonym bruker]

Må si jeg ikke misunner deg situasjonen din. I forhold til det du skriver syns jeg ikke mannen din har særlig forståelse av det som foregår. Tror jeg hadde latt ham styre med sine egne barn selv uten å være ekkel. Kanskje reise vekk med datteren din slik at han faktisk ser at det er mye arbeid du legger ned i hans barn. Hvis han ikke forstår det, er det vel ikke verdt å få egne barn med han.

Har ingen erfaring med dette selv, men kanskje du kunne avtale å møte eksen og prate litt med henne om hva hun tenker?

Vet jeg også ville hatt alle pigger ute hvis en fremmed dame skulle tatt seg av barna mine.

Ut i fra det du har skrevet ville jeg vurdert nøye om du virkelig ønsker at barnet ditt skal få en far som ikke bryr seg...

[min tur snart?]

Takk for svar,jeg føler heller ikke at han har så mye innsikt her.

Jeg har tatt med meg snuppa mi nå og skal være borte litt,så får han selv se etterhvert hva han føler og mener:)

[Anonym bruker]

Hei.

Huff jeg synes virkelig synd på deg eller situasjonen du er i. Jeg er gift med en mann som også hadde barn fra før (1) Jeg tok meg alltid av henne da hun var hos oss. Han jobbet eller sov. Mora til ungen forsto at det var jeg som hadde mest med barnet å gjøre (ut ifra hva ungen fortalte hjemme) Før jeg kom inn i bildet var barnet mest hos bestemor de helgene hun var hos oss.

Jeg har alltid gjort et stort nummer ut av at det er hun som er mor til barnet, ikke jeg. Derfor er vi iallefall gode venner. Jeg så på han som min eneste mulighet til å få noe barn- noen gang, derfor holdt jeg ut og insisterte på å få barn med han. Etter mange år -hvor det ikke passet å få barn, sier han plutselig at han ikke vil ha flere barn. Jeg får helt panikk. Skal jeg leve hele livet uten egne barn? Der og da tok jeg en avgjørelse. Enten måtte han gå med på å få et barn med meg, eller jeg gikk i fra han. (noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort, siden jeg trodde at det ville si at jeg ble alene og barnløs for alltid, men jeg ville heller gjøre som JEG ville med mitt liv ALENE, enn å sløse bort livet med å oppvarte han)

Etter laaaange samtaler innså han at det å få barn var veldig viktig for meg. så vi fikk en datter. Jeg var aldri i tvil om at jeg kom til å få alt ansvaret alene. og det fikk jeg. Han jobber og sover fremdeles, men dette har jeg godtatt. Dette var et valg jeg tok.

Det er dette jeg vil råde deg til: Ta et valg. Vil du ha et barn til? -selv om du så og si får alene ansvar for dine og hans barn? Eller vil du gå fra han og heller prøve å få et barn senere - med noen andre.

 

Han setter tydligvis ikke pris på deg og den hjelpen du er for han, men DU må sette pris på DEG! Hva vil du med ditt liv?

 

Senere har jeg fått et barn til med han. Jeg har lært å sette større krav til han, og jeg krever også å bli satt i første rekke. -Forran hans eks. Han greide nemlig ikke å skille på det å sette sin eks forran meg, eller hans barn forran meg. (Jeg har aldri nektet han å sette sin datter forran meg, men jeg aksepterte ikke at han satte sin eks forran meg. ) Dette tok 6år å få han til å forstå.

 

Sett pris på deg selv. Hva vil DU? Hva akseptere du?

[min tur snart?]

tusen takk for svar,jeg kjenner meg mye igjen i ditt tillfelle. Dessverre vil ikke min mann at jeg skal ha kontakt med hans ex(jeg vet litt hvem hun er) jeg har nok kommet fram til at jeg ikke kommer til å få det livet jeg vil ha her på sikt,missforstå meg..jeg er veldig glad i mannen min,men han vil ikke ha flere barn,og det offeret er han nok ikke verdt!

klem