Løftebrudd

[Anonym bruker]

Jeg er litt fortvilet akkurat nå. Min mann har barn fra før, og vi har barn sammen. Jeg har hovedfag hvis bruks område er avhengig av oljeindustrien.

Da vi slo oss sammen var vi begge inneforstått med at vi skulle flytte til Bergen/Stavanger om x antall år. Vi skulle ha småbarnsperioden på hans hjemsted, da ville barna han hadde fra før være større, og kunne reise med fly for samvær.

Vi har langt overskredet denne perioden, jeg begynner å trippe etter å komme meg i arbeid, jeg har bra utsikter til å få meg jobb om vi flytter til vestlandet, og også utsikter til jobb om vi flytter til hovedstaden. Men nå viser det seg at han ikke vil flytte noensteds i det hele tatt, for han greier ikke å flytte fra barna sine.

Jeg får meg ikke jobb, han tjener egentlig ikke godt nok til at vi klarer oss på hans inntekt alene. Jeg har studert i ørten år og må betale tilbake studielånet, og jeg har da også lyst til å bruke den utdanningen jeg har jobbet så hardt for.

Han merner at vi kommer jo til å klare oss, om jeg tar meg en eller annen jalla jobb på REMA eller noe. Jeg vil ikke stå i kassen, og jeg vil gjerne ha bedre råd enn å klare oss.

 

Nå snakker vi om å skulle ha avstandsforhold. Vi skal bo for oss, og han skal bo alene for å kunne ha regelmessig samvær med barna sine. Så vi skal ha mesteparten av tiden alene, og så skal vi drive å pendle "hjem".

Vi har alltid sagt at det viktigste er for oss å holde sammen, vi pendlet nok før jeg ble ferdig på universitetet. Ikke bare lovet han meg dette, det er han som foreslo at vi skulle gjøre det slik.

Det er bare blitt forskjøvet mer og mer, det har hele tiden vært noe som skal skje i fremtiden, ikke helt enda. Det ha vært difust om akkurat når, men nå nærmer det seg slutten på kontantstøtte, jeg har egentlig ikke råd til ikke å jobbe.

Jeg bad aldri om å være alenemor, synest det er fint å være to, både for å dele ansvar, jobb og gleder. Det skal bli tøft å være alene om daglig omsorg, og gå i full jobb, flekse opp så vi kan reise "hjem" en langhelg. Hvem som ønsker å leve sånn? Forstår han ikke hva han ber meg om? Jeg har aldri bedt han om å reise fra barna, det har vært hans forslag helt fra børjan, jeg spurte om han var sikker, og det var han. Jeg gav han fler muligheter til å bakke ut, men neida, han skulle bli med meg. Det er til å grine av, hele smørja!

[Anonym bruker]

Huff ikke lett dette!

Han har det nok ikke lett han heller. Men om jeg var i din situasjon, hadde jeg stilt ham et ultimatum; enten blir han med eller så reiser du og barna/barnet og da er det over og ut! Et forhold handler om å gi og ta. Du har gitt og han tatt, nå er det på tide å bytte om rollene!

Hva med de/den barna/barnet dere har sammen da og som han faktisk lever sammen med nå og har mulighet til å leve sammen med resten av livet? Er det ikke like viktig å satse på fremtiden til disse/dette barnet?

[-Hengebuksvinet-]

Forstår ikke helt tankegangen (til mannen) her jeg, om du og barna flytter vil han jo bli boende like langt fra fellesbarna som han i motsatt fall ville bli boende fra særkullsbarna. Og så lenge dette var hans forslag og noe han har vært helt klar på, synes jeg han bør være mer løsningsorientert nå. Dette er dårlig av han, og spesielt dårlig at han bare har utsatt og utsatt avgjørelsen uten å informere deg om tvilen sin.

 

Men når det er sagt så forstår jeg mannen din veldig godt. Vi hadde nok heller klart oss med en lavere inntekt, enn å flytte langt bort fra stesønnen min. Og selv om han har lovt det tidligere, har det kanskje ikke gått opp for han før nå hvordan dette vil bli i praksis. Hadde du klart å flytte fra barna dine, og latt dem bo hos far nå som du reiser til Stavanger? Sannsynligvis ikke, og særkullsbarna er nok akkurat like viktige for mannen din som fellesbarna er for dere begge.

 

Jeg hadde nok prøvd å tenke litt i nye baner, om det er noen måte du kan bruke utdannelsen din på men fremdeles bo der dere bor nå. Forstår imidlertid at det er vanskelig, og at du gjerne vil høste gevinsten av alt du har investert i studiene nå. Men når alt kommer til alt er vel barna og familien det viktigste?

[Gjest]

Så han skal da bo alene for å ha sine barn AV OG TIL, mens du og deres barn flytter.. hæ.. hvorfor kan de ikke ta fly? hvor gamle er de? han sier jo ikke fra seg ALL kontakt ved å flytte.. Virker jo som han bryr seg mer om sine egne barn enn familien han har nå, vil heller ha kontakt nå og da med egne barn enn å BO sammen med felles.. sorry men mange ville tenkt d samme..

[Gjest]

Alternativet kan jo være at du ukependler, og far har barna..

 

Ellers må jeg jo si at det ikke er gratisk å fyke frem og tilbake og residere 2 steder.. da er det kanskje like lønnsomt å finne en løsning der man bor?

 

Har ingen som helst erfaring med dette - unner dere ikke situasjonen.

[Anonym bruker]

...... han ser vel det som det beste å ha alle barna like lite....

[Maud]

Jeg skjønner at du er skuffet og føler deg lurt. Du har ventet på noe som er viktig for deg og som mannen har lovet deg og nå trekker han seg. Samtidig skjønner jeg mannen din. Han tenker vel ikke at han velger å bo i nærheten av særkullsbarna på bekostning av fellesbarnet, men håper på å kunne ha alle i nærheten.

 

Jeg vil anbefale deg å la stoltheten fare og ikke kjenne altfor godt på hvor svikefull han er. Man kan også tenke at han er ansvarsbevisst overfor de barna han har fra før og at han har ombestemt seg fordi han ikke tenkte seg godt nok om da han lovet deg å flytte fra dem. I stedet for å tenke at han velger bort dere, kan han si at du velger bort ham fordi jobben er så viktig. Jeg vet ikke hvilken utdannelse du har eller hvor dere bor, men det er vel neppe sånn at valget er enten kassa på Rimi eller en spennende jobb på Vestlandet.

[Gjest Antarctica]

Har dere barn sammen allerede? Hvis ikke, så flytt, flytt, flytt. Dra dit du må dra og gjør det du må gjøre. Han ville ALDRI ha ofret seg for deg på samme måte. Dvs, jeg kjenner ikke mannen din, men jeg kjenner heller ingen mann som ville takke nei til en jobb i opljeindustrien for å få bo nært kjærestens barn fra forrige forhold...unnskyld meg om jeg virker kategorisk, men jeg har levd litt, og måtteet flytte litt i mitt liv også, og det har vært en velsignelse....

[Anonym bruker]

Til HI: har inntrykk av at det er lett å få jobb i oljeindustrien for tida, vet ikke hvor du bor da..., ville bare høre om du ikke kan tenke litt forbi de store oljeselskapene og prøve å få deg jobb i et lite selskap i stedet...? Det er jo muligheter i midt-norge.

 

Hvis det er umulig, tror jeg jeg ville satset på alene-mor-tilværelse og flyttet, evt får far pendle. Prøv et år først. Mye kan skje, det verste er vel om du mister han, men du kommer til å miste han uansett hvis du gir avkall på utdannelse og drømmer fordi det ikke passer han å flytte.

 

Det gjelder å finne en måte å leve på som ikke skaper bitterhet. Jeg tror at hvis du tenker enkelt, vil valget være enkelt:)

[Anonym bruker]

føyer til:.....hvis du bor i studiebyen din, er det vel Tromsø eller Trondheim (siden det ikke er Oslo eller Bergen), kanskje Trondheim hvis det er petroleumsfag? Da er det jo jobber å få....

[Anonym bruker]

Vi bor på landet sånn ca. midt i landet, flytte til Oslo var fra min side et kompromiss, slik at det ikke skulle bli fullt like langt å pendle for barna.

Men nå er det bestemt, jeg har fått jobb og jeg flytter. Jeg har familie på Vestlandet, og har fått ordnet med dagmamma hos min svigerinne, og skal søke om barnehageplass til høsten.

Jeg kan forstå min kjære som er bundet her, og jeg kan vel ikke helt klandre han, vi skal se hvordan ting går for en periode, eventuellt revurdere til høsten. Han har også mye ferie og kan besøke oss.

Jeg har en positiv holdning og alt er temmelig spennende akkurat nå, men samtidig er jeg veldig skuffet.