sosial angst?langt innlegg

[Anonym bruker]

Jeg skriver her fordi jeg vil være anonym akkurat nå og fordi det er flere som leser her enn på "sykdoms" debatten:o)

Dessuten er yngste jenta mi mellom 1-2 år så jeg føler jeg kan skrive her egentlig.

Jeg sliter med det jeg tror er sosial angst. Jeg har problemer med å forholde meg til spes ukjente steder og situasjoner. Kan ha angstanfall før jeg drar på jobb men ikke på jobb. Trigges veldig av stress, og når vi skal ut fra heimen her om morgenene og det er såååå mye og tenke på av hva som skal være med hit og dit og hva som skal skje den og den ettermiddagen, ja så kjenner jeg bare at det bygger seg opp og magen knyter seg voldsomt. Kaldsvetter og føler meg svimmel og kvalm.

Når jeg er ute på reise til ukjente steder ol eller bare ute i sosial sammenheng så opplever jeg det samme. Tenker nesten hele tiden på hvordan jeg skal komme meg derifra hvor doen er, ect. Opplever mer trygghet sammen med mannen min og kjenner det ikke så sterkt da, men alikevel er det der. Ellers føler jeg et voldsomt tungsinne, jeg er deppa rett og slett. Trist over noe jeg ikke vet helt hva er. Sex-lysten er bortimot helt borte og jeg sliter med dårlig samvittighet i og med at lunta mi er såpass kort enkelte ganger at jeg kjefter på ungene mine. Jeg er i full jobb og trives kjempegodt, så jeg vil ikke sykemelde meg. Jeg fikk Sobril av legen og har tatt en nå og da når jeg har kjent angsten eller uroen komme. De er milde men jeg vet hvor vanedannende de er derfor er jeg veldig forsiktig. Legene min henviste meg til ei samtalegruppe, en angstring. Men jeg fikk avslag fordi jeg ikke er syk nok. Nå vurderer jeg et nytt møte med legen min der jeg ber om mer medisinering. Noen som har erfaring?

 

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med dette i mange år,hadd både gode og mindre gode perioder,sammen med depresjon,tatt MYE medisin(husker ikke alle,men har også vært "innom" sobril)en del av de årene ligger bare i tåka faktisk,enten pga at jeg tok ganske mye,eller for at man ikke vil huske alt...Men nå har jeg det ganske bra,den sosiale angsten er ikke så voldsom lengre,da jeg var yngre kunne jeg nesten ikke betale i butikken(type:sjekke pengene 1000gang for å være sikker på å ha nok osv),fra det gikk det til at jeg selv jobbet i butikk,hadde det kjempebra,til jeg fikk nedtur og nesten ikke ville gå ut(sammen med depresjon)...det der med sjekke utgang og do henger ennå med:-)

er blitt bedre etter jeg fikk barn, føler meg "tryggere" sånn sosialt sett når jeg har barn med meg...

Nå sliter jeg stortsett bare med søvnproblemer og at når noe plager meg blir jeg veldig "sliten" i hodet for tankene kverner i ett,blir veldig fraværende da...

Jeg har ikke akkurat så mange råd å komme med da,vanskelig for det er jo så forskjellig fra person til person..Jeg bare er veldig nervøs for medisiner nå av bitter erfaring,men sammtidig mener jeg at det må nok bare til i enkelte situasjoner...

Ellers har jeg bare lært at om man føler ting ikke bra inni seg,er det faktisk ikke noe annet å gjøre enn å vente til det går over(For min del vel og merke...),ikke stresse med det på en måte.da blir alt bare verre,

OG det kommer ALLTID bedre dager:-)

Har ikke vurdert spørre lege engang til ang angstring eller eventuelt samtaler hos psykolog????noen ganger må man jo presse litt på...

 

[Anonym bruker]

hei, jeg har sliti med panikk og sosial angst nå i 5år, vært hos tre forskjellige leger, men det var den siste som tok meg alvorlig, fikk resept på noe som heter cipralax. har gått på det nå i tre uker, og merker ikke stor forskjell, legen sa at han derfor skal doble dosen. Når jeg leser om hvordan du har det, med tempramang, angsten og uroen, så kjenner jeg meg så godt igjen.

Misunner de menneskene som ikke blir urolige om man skal ta bussen, el skal ut i butikken. Vil så gjerne bli kvitt den angsten...

[Anonym bruker]

hei ! velger å være anonym her jeg også siden jeg kjenner ei som er her inne, vel jeg har slitt med sosial angst også, men i en annen form, jeg jobba på sentralbord 1 år, og siden jeg da ikke fikk spise ilag med de jeg jobba tettest sammen med så turte jeg ikke gå i kantina alene, jeg spiste faktisk lunsjen min på do; jeg er ellers helt vanlig og vennene og ikke minst min samboer hadde nok fått sjokk om de visste..,og hadde jeg valgt mellom disse tingene :

1: å holde tale foran alle vennene mine og familien min og 2: en haug med ukjente... så hadde jeg villet holde tale for gruppe nr: 2. rart ja...! vel slik er det..,jeg flykter ofte fra virkeligheten på min måte...blir passiv. Nå har jeg ei på litt over året og jeg har hatt tvangstanker som går mye på å skade barnet med kniv, samboeren også..helt grusomme teite tanker som dukker opp uten at jeg trigger d frem på noe måte, så d skal jammen ikke være lett, jeg har sagt dette til 2 venninner men d ble ikke prata så mye om d enn at d var normalt osv...vel, jeg har heller ikke noen råd til deg annet at en kan prøve å tenke kanskje teit men jeg sier det allikevel : prøv å tenk at du vil være mindre selvhøytidelig, hiv deg i det, d er ikke så farlig å drite seg ut..for i virkeligheten så gjør du jo ikke det, ALLE ANDRE GJØR D JO...;o)

 

kLEMZ

 

 

[Anonym bruker]

Har god erfaring på område. sosial angst er væl ikke probleme. Probleme ligger i sin egen selvfølelse.Depresjon er d nåkk helt klart, har hadd d sånn jeg å. jeg fikk pratet ut om d å er et helt nytttmenneske. Med du vær litt obs på medisiner. ingen medisiner gjør noen frisk, di bare utsetter probleme!!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt så mye av sosial angst, men har hatt mye generel angst og panikk. Jeg synes det høres veldig rart ut at du ikke kan få hjelp i form av samtalegrupper eller psykolog! Prøv dette før du medisinerer deg. Jeg sier ikke at du ikke kan ha nytte av medisiner, men problemet går ikke bort av seg selv og det beste er hvis du kan takle det uten!

 

Jeg ville tro at det er noe i det som er i ubalanse. Siden du sliter med depresjoner kan du jo ha fått deg en knekk etter fødsel. Hormoner kan være i ubalanse også!

 

Få deg en person du kan snakke med.. Du behøver jo heller ikke sykemelde deg 100%! Kanskje 50% kunne hjulpet deg til å fått litt mer overskudd. Det er viktig å ta sånne ting på alvor.. Og skaff deg hjelp! Kanskje helsestasjonen vet om noen du kan snakke med?