Sliter litt med vonde følelser....

[Anonym bruker]

Jeg hadde en helt grei fødsel, fikk epidural, ble klipt... Men mistet myyye blod. Rett etter fødselen var jeg så sliten at jeg bare holdt gutten min en liten stund, sendte han ut til personalet og så sovna jeg... Jeg sliter sånn med dette! At jeg kunne sende ham fra meg når han var helt nyfødt...at jeg ikke kosa og gav han nærheten han sikkert trengte fra mammaen sin akkuratt da. Føler jeg har gått glipp av noe liksom...de første timene i gutten min sitt liv...Jeg får de aldri tilbake.

Andre som har opplevd dette?

[Anonym bruker]

Ta kontakt meg ei jordmor så var med deg under fødsel.

Ringe føden der du var.

 

Ingen bønn, ellers kan du få panikk ved neste fødsel!!

 

Jeg pratet med min jordmor og det hjalp meg å bearbeide ting , nå gleder jeg meg til neste svangerskap/fødsel!:-)

[lea80]

Kjære deg! Dette må du da ikke henge deg opp i. Du må huske at det er lett å bli deprimert etter en fødsel. Vi damer er vel flinke til å finne ting som vi kan henge oss opp i og dette kan gjøre deg deprimert. Bedre at du prøver å glemme dette, tenke positivt og se framover. Vær en god mamma for knøttet ditt nå du - er tross alt nå han trenger deg! Han husker slett ikke om du hadde han i x antall timer etter fødselen eller ikke. Du var sliten og trengte nok søvnen din!

[Anonym bruker]

Åh, kjære deg! Vær så snill å glemme disse tankene med èn gang! Vil bare fortelle at helt fram til midten av 70-tallet var det vanlig at mødrene ikke fikk LOV til å holde barna sine på føden. Jeg er født på 70- tallet og har vokst opp helt fint!! Jeg lærte også noe veldig viktig når jeg var på sykehuset, og det var det en av sykepleierne som sa: "Mor først, så barn". Det vil i ditt tilfelle si at du var slapp og sliten etter fødselen og måtte hente deg inn med hvile. Dersom du hadde gitt ditt alt helt fra begynnelsen hadde du brukt mye lengre tid til å hente deg inn igjen, og du ville ha mistet mer verdifull tid sammen med gutten din fordi du ikke hadde vært helt 100 prosent tilstede over lengre tid. Bare levd på stumpene liksom.

En annen ting er det at det er mange som sender barna sine ut på ganga til personalet, feks at de skriker mye og mor ikke får sove, I ditt tilfelle var det jo helsa di som måtte tas vare på så du trenger ikke å bekymre deg det miste grann. Og også fordi du føler deg så ille nå, gir du gutten din ekstra mye kjærlighet for å gjøre godt igjen det at du er redd du forsømte han på sykehuset, så gutten din er sikkert en glad og trygg gutt som lyser opp når han ser mammaen sin!

Lykke til, kjære du!

[Gjest]

hei hei...

 

jeg har ikke opplevd akkurat det samme, mistet ikke mye blod, men revnet masse og ble sendt rett til operasjon for full narkose og sying bare tre min etter at hun var kommet ut.. fikk bare ha henne på brystet mens de klippet navelstrengen , men da var jeg så sliten, og redd for hva som hadde skjedd der nede at jeg ikke koste med henne, og holdt faktisk på å miste henne, fordi det ble litt glatt og jeg hadde rett og slettt ikke krefter til å holde henne igjen- sa ifra da med en gang hun begynte å skli så det var noen som løftet henne omm igjen.

men hvertfall kl fem over seks om morgen ble jeg lagt i narkose og våknet ikke igjen før nesten halv ti... da fikk jeg ikke holde henne veldig lenge heller siden jeg hadde fåt morfin..

 

så de første fem seks timene i hennes liv var jeg ikke der.. får litt vondt inni meg når jeg tenker på det, spes når jeg ser bilder fra de første timene, fikk ikke sett den stygge hodefassongen hun hadde pga fødselssvulster og sugekoppen, for det var gått ned igjen når jeg våknet. også angrer jeg veldig på at jeg ikke koste og ga all min kjærlighet de få min jeg ha henne på magen....

 

men jeg synes du skal ta kontakt med fødeavd der du fødte,. og be om p få snakke med den jotdmoren eller legen som var med under fødselen din- så kan forklare deg hva som skjedde, hvorfor du mistet blod og at den reaksjonen du hadde var helt naturlig, og at du ikke kunne gjort noe anerledes. du tenker sikkert det selv også, langt inni deg. men det hjelper veldig å høre det av dem som var der, for da vil du høre det i bakhodet hvr gang du begynner med negative tanker. Det har hvertfall hjulpet meg veldig..

 

håper du får det bedre da...

[Anonym bruker]

Morkaka mi kom ikke ut etter fødselen så jeg måtte ned etterpå å operere den ut. Så far og barn ble overlatt til hverandre. Det var mer DET jeg syntes var trist. At pappaen måtte sitte der med bylten og ingen å dele gleden med. Men jeg kjente ikke noe sorg, tror jeg.

 

På sykehuset sendte jeg tulla ut så ofte jeg kunne, husker jeg. For jeg tenkte at snart skal jeg hjem og da må jeg ta alt selv.

[Gjest]

morkaka mi kom ikke ut så jeg ble sendt på sykehus 1t unna.

 

så der satt pappan med ungen og venta på en telefon om det gikk bra eller om han måtte kjøre 10 mil med en unge som var 2-3t gammel.

er bare forbanna etter det,for svigermor kom mens jeg ikke var der og hun fikk holde henne før jeg fikk kose med henne.

 

på fødestua tok de med glede ungen om natta så jeg fikk slappe av og samle krefter

[mams06]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det.

 

Jeg var også sliten etter fødselen og klarte ikke å synes at det var så stas som far som sto med tårer i øynene. Jeg følte meg nesten "snål"som ikke varlike rørt. Men da jeg fikk litt tid på meg, en dusj og litt mat ble formen bedre og babyen ble fokus nr.1 for meg.

 

Sykepleierne kom faktisk inn på natta 4-5t etter fødselen for å ta barnet ut slik at jeg fikk sove litt. Hadde litt kvaler med det, men det gjorde godt til ei sliten nybakt mor.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du synes dette er trist, men du kan trøste deg med at barnet ikke tar skade av sånt. Barnet har det fint så lenge det blir tatt vare på mener jeg. Jeg tok hastesnitt og fikk holde jenta mi en liten stund etter fødselen før hun ble innlegt på intensiven. Lå hele den første natta og så i taket uten ungen min mens de andre babyene gråt rundt meg. Det var vondt, så jeg skjønner følelsene dine. De første dagene var jeg sammen med henne bare en halvtime-time daglig, fordi jeg var så syk og hun prematur. Hun var innlagt i to uker.

Jeg har også dårlig smavittighet men jeg prøver å fokusere på at sånn var engang situasjonen, og at hun ble tatt godt vare på selv om det ikke var av meg de første dagene.

[BettyBoob]

jeg måtte be personalet ta gutten min den natten vi lå å¨barsel. da hadde jeg ikke sovet på over ett døgn, og var helt utslitt. har absolutt ikke dårlig samvittighet pga det. han sov som en stein han! (problemet var at den andre babyen forstyrret seb så de lå og sutret om hverandre...) de tok den andre gutten også, så vi mødrene kunne få oss noen timer påkrevd søvn

 

Ikke tenk på det du, han har ikke tatt skade av det og det trenger ikke du heller!

[Kose-KU]

Ja, jeg skjønner veldig godt følelsene dine. Har også opplevd å ikke få være sammen med datteren min mye av den første tiden. Hun havnet bla. på nyfødtintensiven på et annet sykehus enn der hun ble født.

 

Men tenk på at du i vært fall fikk holdt babyen den aller første studen, selv om det var en kort stund. Det fikk jeg også selv om de sa til meg rett før hun kom ut at hun sansynligvis måtte tas med ut av rommet for å suge slim fra lungene. Er veldig glad for at hun isteden ble lagt rett opp på magen min så overgangen til verden utenfor magen ble mindre skummel for henne.

 

Har også vonde følelser fordi jeg ikke fikk gitt henne all den omsorgen jeg hadde ønsket i starten. Det hjelper å høre at vi er fler, og det hjelper å snakke MYE om det med noen som forstår deg. Er det lenge siden du fødte?

 

Lykke til videre. Siden du tenker så mye på dette nå er jeg sikker på at du kommer til å gi barnet ditt mye omsorg og kos framover.

[Anonym bruker]

Har det på samme måte. Fler som har opplevd noe lignende? Eller vil si noe om dette?