aaaahh endelig er de ute av huset igjen!

[Anonym bruker]

Puh, nok en laaang helg med stebarn er over... Det fungerer ikke særlig bra for tiden, og tragisk nok er det mannen min som takler dette dårligst etter min mening. Da han hadde kjørt dem hjem i dag sa jeg at jeg tror vi må sette oss ned og diskutere hva vi skal gjøre med disse helgene for å bedre situasjonen. Men han orket ikke det nå, jeg må føle at jeg kan puste igjen først sa han.

 

Skulle ønske det var flere fedre her med helgebarn slik at de kunne diskutere emner rundt det at ikke alle pappaer synes det er like koselig med å ha barna på besøk i helgene o.l. Tips og råd menn imellom.

 

Nå var det 7 uker siden sist de var her, det gjør sikkert ikke ting bedre, men...

[Anonym bruker]

Hvorfor er situasjonen slik da? Hva er det som gjør at ting er så tragisk?

[Anonym bruker]

Det er lite som minner om at det faktisk er min manns barn som er på besøk i helgene. De har utrolig dårlig kontakt, Biomor nektet en periode ungene å komme hit. Når det gikk over ble det hysteri over at vi fikk et barn sammen. Og det ble ikke bedre nå når sistemann kom for å si det sånn... Det har vært den del ting opp i gjennom tida. Det er mye kjefting mellom min mann og ungene, og det er utrolig dårlig stemning. Jeg trekker meg litt unna, men prøver å samle alle rundt måltider o.l. med foreløpig dårlig resultat. Det blir bare værre og værre dette her. Ungene er sure og grinete, klager over hvor de skal sove og hva de får av godteri. De er sure for våre krav til hygiene (stell morgen/kveld, håndvask før mat og skifte undertøy hver dag... etter min mening vanlige ting) Usj, kjenner at listen er lang når jeg begynner å tenke etter... I kveld gikk vi tur og var ute med våre to felles etter at de andre dro. Da har jeg plutselig en helt annen mann i huset. Tror dette tærer på både mann og barn. Jeg for min del er glad de ikke kommer mer enn et til to ganger pr mnd!

[-Hengebuksvinet-]

men har kanskje noen tips å komme med likevel. Jeg tror morsomme aktiviteter sammen kan være med på å forene familien, for det er jo ofte sånn at man får et bedre syn på folk om man har det moro sammen. Nå mener jeg ikke at alt skal være stort, hektisk og spennende, en skitur i skogen, en tur i alpin bakken, en tur på nærmeste akvarie eller noe i den dur kan være artig.

 

Dette med hygiene kan være en kamp med de fleste barn, sønnen og stesønnen min er heller ikke glade for å måtte vaske seg. (Dette til tross for at de er vant med at dette er fast rutine her). Og så er det kanskje ikke så rart at barna ikke trives hos dere, om de egentlig ikke er ønsket i huset. Sånt oppdager barn med en gang. På dette området synes jeg du og mannen bør være litt mer voksne, og ikke overføre deres dårlige erfaringer med moren deres til forholdet mellom dere og ungene. Jobb for å få en mer positiv innstilling til samværshelgene, så kan det hende det faktisk blir mer stas å ha dem hos dere. Dessuten har det også mye å si at barna føler hjemmet deres som sitt eget hjem. Dvs at dere har tilrettelagt hjemmet deres også for dem.

[-Hengebuksvinet-]

Det siste var myntet på at de klager over hvor de skal sove. Har de sin faste plass å sove på, og har dere tilrettelagt dette rommet etter barnas interesser? Sier ikke noe på at barn deler rom og sånn, men de bør i hverfall ha en krok som er deres egen.

[Anonym bruker]

Personlig tror jeg som du at det er mange fedre som har veldig delte følelser ovenfor de barna de har fra før.

Jeg tror at de ofte kan føle at barna står litt i veien for deres liv videre, samtidig som de vet at det ikke burde gjøre nettopp det. De ser på sitt kull nummer en og ser eksen igjen i ungene, og får litt guffen følelse, og de ser på kull nummer to og ser igjen kvinnen de elsker.

Dette genererer vanskelige følelser, masse dårlig samvittighet. For samtidig er de jo utrolig glade i de første barna.

Min mann er ikke alltid like ærlig og åpen om dette, men det hender at han snakker om det, så nekter han for det ved sener anlednigner. Jeg tror det er mange som tenker ting hadde vært enklere om de hadde møtt sin andre partner først. Dette er svært forbudte følelser som ikke er så mye diskutert, men det betyr jo ikke at de ikke eksisterer, eller at de ikke er vanlige følelser.

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her igjen.

 

Ja jeg tror også det er utrolig mye forbudte følelser hos mange når det gjelder dette. Jeg føler jeg må stå på hele tiden for at samværet i det hele tatt skal gjennomføres, og nå synes jeg i grunn det er på tide at han som forelder tar sitt ansvar og tar dette samvære enten mer alvorlig og går mer inne for det eller så får de heller være hjemme. Slik det er nå så er det jo ikke noe positivt for ungene å komme hit...

 

Når det gjelder å ha eget rom så har de et fast rom de sover på, de får ikke hver sitt. Men det er ikke bra nok at de må legge madrasser på gulvet, det er ikke bra nok dyner og masse sånt. Bare tull etter min mening, men det er kanskje en måte de heller vil si at de har lyst til å være hjemme? Jeg tenker i mitt stille sinn at det kanskje er greit å ta en pause nå, men jeg vil at det skal være min manns avgjørelse. Det er noen ganger så vanskelig å vite hva han egentlig vil... Han er jo så positiv og sprudlende når de ikke er her, vi prater jo åpent om alt annet i forholdet. Men akkurat når det gjelder særkulls så blir han så mutt og stille.