Vanskelig å takle forandingene PÅ kroppen.

[Anonym bruker]

Vet det er utrolig egoistisk men jeg kan baare ikke noe for det. Jeg kjemper mot følelsene som brenner så sterkt i meg.....Jeg venter mitt første barn, og hater å være gravid!! Jeg ser ingenting positivt i det i det hele tatt!!!

 

I sommer møtte jeg drømme prinsen som nå skal bli far til barnet i magen min. Vi var kjempe forelsket og det gikk bare tre måneder før vi var folovet. Livet smilte til oss begge og alt var perfekt!.

 

Jeg har alltid vært en jente som er svært opptatt av å se bra ut og føle meg bra. På ingen måte bimbo, men forfengelig på min måte. Dårli gselvtillitt har i alle år vært min fiende, og jeg er ikke lykkelig med mindre magen er flat og midjene deffinerte. Sån sett veldig overfladisk, men det er meg. Så snart det blir 2 kilo for mye gjemer jeg meg bort til den bein harde dietten jeg starter har gitt resultater og jeg igjen er i "min kropp".

Slik har jeg altid vært, kanskje pga ting om skjedde i bardommen, eller et behov for å være atraktiv.

 

Jeg er vant til å få positiv respons på kroppen min, og også Martin så på meg med beundring. Han sa flere anger hvor nydelig jeg var, og at jeg var det vakkreste han hadde sett.. Han var stolt av meg og ga meg stadig komplemanger på utseende og klær..Vi hadde et supert samen og jeg hadde det topp med meg selv.

Når jeg ble gravid var dette ingen katastrofe for oss. Vi var enige om og beholde barnet og følte oss trygge på hverandre og forholdet vårt, selv om det var veldig nytt.

De første 2 månedene gikk smertefritt med bare normal kvalme men ellers godt humør og trifsel.. men så begynete jeg sån smått å se antydning til mage.. Å derfra raste selvtilliten. Nå er jeg 25 uker på vei og det eneste jeg ser i speilet er et berg av en kvinne!!! Jeg kan ikke på noen måte se det "vakkre" i denne gravide kroppen!!!

Jeg føler meg feit og stygg, føler meg sliten og avskyelig! Syns jeg er ekkel og vemmelig! Jeg som før likte å vise meg fram for Martin og fikk god respons vil nå bare gjemme meg bort å helst ikke se mitt eget speil bilde! Ingen av de fine klærne mine passer lengre! Har bare to joggebukser som jeg har slitt ut de siste 5 ukene.. Disse som før bare var boms klærne mine som kun mine nærmeste fikk se meg i, er nå blitt by buksene mine..

 

Men det verste er at eg ser det på Martin at han ikke lengre syns jeg er pen.. Han ser ikke på meg på samme måte som i sommer. Han klenger ikke på meg, ser ikke etter meg når jeg går forbi og legger liksom ikke merke til at jeg er i rommet. Han overser meg bare og ser meg på en måte ikke. For all del, han er en herlig hjelper å ha rundt seg! Jeg får ikke en gang tenkt på å gjøre noen løft eller flytte på noe før han har gjort det.. Han er veldig flink til å ta vare på meg og forsikre seg om at jeg ikke anstrenger meg. Han varter meg opp, henter alt til meg, og kan gjerne kjøre ut ens ærende siene kvelder bare for å kjøpe noe jeg fikk lyt på.. Han er helt fantastisk slik! Han tar fullt ansvar for den lille valpen vår og kjefter aldri på meg. Han skjønner det når jeg er urimelig og grinete pga hormonene. og lar meg på alle måter få være meg selv.. Men akkurat dette med at han ikke ser på meg med glimp i øyet. At an ikke ser meg som sexy eller vakker.. Å at han så tydelig ikke lengre er stolt av meg. Det er vanskelig å svelge.

 

I går kveld sto jeg forran speilet å sprøvde fortvilt å finne en ok kles kombinasjon verdig helgens komferanse og galla. Alle de fineste klærne var dratt ferm, samt noen nye for å gjemme meg litt ekstra bort. Jeg hadde sett for meg at yndlingskjolen min, en tettsittende, sort kjole i lett og lufteg stoff som var svært tøyelig kanskje kunne passe selv om magen og figuren var blitt betydelig større.... Jeg tok den på meg, og kjente fortvilt hvordan den hang mer igjen over brystene og måtte strekke seg i stoffet for å finne plass... Den kjolen som før bare smatt på plass i formene mine og fikk fram kvinneligheten i meg så bare helt JÆVLI ut!!! Stoffet strakk seg godt så den passet, men det så helt grusomt ut syntes jeg! Puppene hang midt i åsynet , magen stakk fram som en svær ball, og det nette stoffet hang fritt ned fra magen. Bilringene skreik etter opmerksomhet og valker etter strømpbuksen vistes alt for godt!! Jeg så ut som en feit gammel bestemor som hadde vært gjennom minst 12 fødsler og 2 verdenskriger!!

 

Jeg sto der å prøvde fortvilt å finne en fin topp som kunne nøytralisere litt, eller smykker å alskens dingeldangel som kunne trekke oppmerksomhetn vekk fra den grusomme kroppen jeg har fått.

Alt bare braste sammen, verden raste rett ned i hodet på meg. Jeg bare sto der å ristet mens tårene fosset! Jeg sank sammen i en kråg bak låste baderommsdører å hulket i en time før jeg var for utmattet til å gråte mer..

 

Når ting hadde roet seg og tiden hadde kommet for å krype til køys kom tankene snikende igjen....

Martin lå 1 meter fra med med ryggen mot, slik han har gjort de siste månedene.. Jeg spurte om han ikke syns jeg var pen lengre, om han syns jeg var stygg.. Nei, selvfølgelig svarte han nei... men Jeg både ser og føler det på meg at det ikke er helt sant... Men du syns ikke at jeg er like pen som før... spurte jeg.. " Nei, du var jo selvfølgelig finere før, men du kan jo trste deg med at det snart går over "...

Det slo tusen sverd gjennom hjertet mitt.. så hadde jeg rett.... Jeg er stygg, jeg ser ekkel ut!!!Derfor han helst ligger med ryggen mot meg, den fleskete kjerringe....

 

Jeg sov så klart ikke den natta.. Jeg var for opptatt med å tenke på dietten jeg måtte sette igang.. Hvert minste gram overflødig skulle bort, så får heller bare magen være der... Ikke mer sukker i teen.. Knekkebrød framfor brød osv...

 

I dag har jeg ikke hatt appetitt på annet en appelsin og vann..

 

Håper det finns hjelp for å takle disse følelsene, hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre!!

 

Jeg har kommet halvveis i svangerskapet og HATER allerede kroppen min over alt på jord! jeg skammer meg over meg selv, og vil helst bare finne meg et lite kott å gjemme meg bort i, bort fra alle, også Martin. Hvis han syns jeg er ekkel allerede, hva ser han da om 2 måneder??

 

Alt for ung, 21

[Carnation, nummer to i juli :)]

Hei

 

Jeg tror vi alle skal gjennom perioder i svangerskapet hvor vi føler at magen buler ut, ingenting av klær passer lenger og sexy er kun et ord i fremmedordboken....

 

Noe som har hjulpet meg, og som jeg håper kan hjelpe deg, er å lese en del om barnets utvikling. Det gjør at jeg klarer å glede meg over dagene og ukene som går fremfor magen som vokser, for den voksende magen har egentlig bare blitt en konsekvens av at barnet øker i vekt og lengde - kjenne spark og at nurket turner.

Det viktigste for meg, og deg også tror jeg, er at barnet har det bra i disse månedene det skal bo i magen din - så kan vi heller bruke all den tid vi ønsker etterpå på å komme tilbake til "vår egen kropp" og fasong.

 

Et konkret tips som jeg fant ut var at man faktisk ser ganske flott ut med mage i korte kjoler - ikke helt miniskjørt, da, men slike som slutter rett over knærne. Kjøpte en slik før jul og selv med mamma-strømpebukse med ekstra innlegg for magen og relativt flate sko fikk jeg mange tilbakemeldinger om at jeg så flott ut.

 

Og du, noe annet som gjør at jeg slapper godt av er å stå lenge i dusjen og skrubbe kroppen, da spesielt magen og lårene med en god skrubbekrem fra f.eks. bodyshop, og så smøre meg med en litt fet krem etterpå. Huden føles myk og deilig, og man selv blir deilig avslappet - kanskje samboeren din vil smøre deg og din flotte mage med krem? Kanskje også legge hendene på magen din og kjenne at det sparker?

 

Men du, jeg syntes du skal ta en ordentlig prat med din samboer og fortelle ham hvordan du føler det. Det er viktig å være åpen med følelser og tanker underveis nå, det er mye rart du kan reagere på nå som du ikke ville ofret en tanke tidligere - hormoner gjør mye rart med oss disse månedene. Han har jo ikke vært gjennom dette før han heller, og kanskje han ganske enkelt er usikker på hvordan han skal oppføre seg og takle det som skjer i hverdagen. Både at han ser magen din vokser, fødselen som kommer er noe som skremmer mange vordne fedre, tanken på å ha hele ansvaret for et lite barn kan være skremmende for mange... Kanskje han også trenger å prate litt?

 

Det finnes flere fine bøker for de som skal bli pappa for første gang, noen skriver om tiden fra unfangelse og svangerskapet og andre om utfordringene med en ny sjef i huset. Kanskje kjøpe en bok til pappa`n så han kan lese litt?

 

Jeg vet det er mange som misunner deg din flotte mage, og som gjerne vil gi hva det skulle være for å faktisk være gravide - tenk at vi faktisk skal bli foreldre til nydelige små nurk om bare noen uker. Ganske fantastisk

 

Jeg håper ukene fremover blir fine for dere alle tre.

 

En god klem og lykke til,

 

[ung og nervøs]

tusen takk for svaret!!! Skal snakke dypere med han.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

herregud jeg kjenner meg så alt for godt igjen. skulle nesten tro det var jeg som hadde skrevet det her!

 

jeg er 22 år og har også alltid vært opptatt og se ut som den perfekte jente. så fort jeg har veid mer enn det jeg vil, så stopper jeg og spise. når jeg ble gravid så ønska jeg faktisk og få hofter og rompe og mage. men når jeg begynte og få magen så ble jeg bare kvalm. Jeg fikk ikke på meg klærne mine og jeg følte meg som en flodhest. folk syntes jeg så flott ut men jeg takla det ikke. Jeg slutta helt og spise og gjømte meg i store gensere og bukser. Jeg gikk alene på jobben, og ungikk mennesker. Så ble jeg skikkelig syk og havnet på sykehuset. De fortalte at jeg var dehydrert og begynte og gi meg næring gjennom slange. viss ikke kunne jeg miste barnet mitt. Jeg elsket jo det barnet! venner rundt meg og mamma mente at jeg hadde utviklet anorexi. de skjønte at jeg ikke taklet kroppen min og sa at det bare var hjernen min som sa at jeg var kvalm og ikke hadde lyst på mat. jeg nektet for dette og trodde det nesten, men når jeg lå der på sykehuset og skjønte at mitt psykiske problem ville ødelgge for det vakre barnet mitt så klarte jeg faktisk og begynne og spise igjen. men nå har jeg begynt og slite med kvalme igjen. jeg er i uke 33 og har gått opp 14 kg fra normal vekt. for meg er det et helvete! jeg nekter og se i speilet og jeg hater å gå uten klær i nærheten av samboeren min. når han kommer inn på badet mens jeg er i dusjen så gjømmer jeg meg bak håndkle.

 

var en stund han ikke hadde lyst på sex. Jeg frika helt ut. jeg bare gråt og ville ikke være gravid lenger. fikk dårlig samvittighet og en tankegang som jeg i dag angrer. fortalte meg selv at jeg kom til og bli en forferdelig mor som ikke klarte og ta seg av sitt eget barn viss jeg ikke engang klarte og gjøre meg sexy for min egen mann eller føle meg vel i klær. følte jeg ikke klarte og ta vare på meg selv når jeg så "fet" ut. Fortalte samboeren min at jeg følte meg som et monster! at jeg var fet! og at jeg ikke taklet flere avvisninger fra ham.

 

heldigvis har alt dette endret seg når vi begynte og kommunisere. han har vært her for emg under hele svangerskapet, men vi har vokst masse sammen. vi kommuniserer bedre enn noe sinne og er det noe vi er usikre på så snakker vi om det. Jeg har vokst masse på dette svangerskapet. sexlivet er helt fantastisk. han elsker kroppen min. selv med 14 kg ekstra. Jeg sliter fortsatt innvendig med å slippe kontrollen over kroppen min, men jeg er en flink skuespiller, så ingen ser det=)

jeg presser i meg mat, for alt jeg kan tenke på er Marcus som ligger i magen min=) Nå er det bare 7 uker igjen og jeg skal love deg det blir hard trening etterpå. men brått kan dette endre seg når jeg holder han i armene. brått bryr jeg meg ikke over det lenger. brått bryr jeg meg kun om han! men det vet jeg jo ikke.

 

håper du finner ut av det og kan slappe av. at du og samboeren din får ut det usikre.

 

vet ikke om det var noe jeg kunne hjelpe med egentlig i min historie, men var deilig og dele den, med en som vet hva jeg føler og tenker=)

 

klem

[Anonym bruker]

hei!

 

huff, så kjedelig å lese at du har det sånn...

 

men du, det er MANGE som tenker sånn altså, i alle fall nesten. jeg husker jeg så meg i speilet da jeg var halvveis i svangerskapet, - jeg skulle gå over kanten i badekaret for å dusje. på veggen hang et gigaaantisk speil, og der var jeg... huff, det var helt grusomt å se på, og jeg skjønte ikke helt at det var meg. jeg som alltid hadde vært ei lita flis var plutselig en ganske kraftig tømmerstokk liksom...

 

så, det endte med at jeg ikke gadd å dusje i badekaret lenger, og vi måtte kjøpe dusj å sette i andre hjørnet.

 

samboeren min har alltid vært flink til å gi rosende ord om utseendet mitt. jeg har slitt en del med spiseproblemer (mange år tilbake). jeg merket godt at komplimentene kom sjeldnere, men samtidig kom de når jeg minst venta det. som når jeg kom ut fra dusjen, gikk i stusselige klær og egentlig ikke hadde ordna meg noe særlig.

 

i ettertid har han innrømt (!!!) at han tenkte: blir hun som hun var igjen??? hehe, - og JA, og det gikk kjapt... veldig kjapt...

 

etter 1 uke dro jeg på meg alle de gamle dongeribuksene mine. eg etter 1 mnd, så var faktisk ALLE klærne mine for små. ingen bukser hang på, og jeg så ut som et beinrangel. det eneste som ikke var slunkent det var puppene. hehe!

 

nå, etter snart 2 år, så ser jeg ut som før jeg ble gravid, og samboeren min er mer enn fornøyd meg altså! :-)

 

se fremover, og VIT at du får kroppen din tilbake i gammel stand igjen om ikke altfor lenge! :-)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg helt igjen i det du skriver, og selv om det er trist å lese at flere har det slik er det også en trøst at jeg ikke er den eneste. Jeg og mannen min har vært sammen i 8,5 år og graviditeten var planlagt, men helt siden jeg begynte å merke at jeg var gravid har jeg liksom kjempet litt imot. Det er ikke det at jeg ikke vil ha barnet, men av en eller annen grunn klarer jeg ikke å glede meg over det. Og nå som jeg føler at livet går meg litt imot skylder jeg det faktisk på det stakkars barnet i magen.

 

Jeg har akkurat som deg alltid vært veldig opptatt av kroppen min. De siste 2 årene har jeg vært ganske fornøyd med kroppen (etter mange år med dårlig forhold til kroppen min), men nå føler jeg at jeg ser ut som en hvalross! Jeg rett og slett hater kroppen min. Det verste er at jeg ikke har så veldig stor mage, men hele kroppen er blitt helt annerledes. Puppene er blitt mye større (og jeg var en stor D cup fra før!!) og hoftene er blitt mye bredere, og jeg har generelt lagt på meg et par cm overalt. Jeg finner ingenting å ha på meg og jeg går aldri ut lenger fordi jeg føler meg så "ufiks". Selv ikke mammaklær kler eller passer kroppen min, fordi de store størrelsene blir for store over magen, og de mindre blir for små over lårene. De fleste topper og skjorter er altfor små over brystene. Jeg vet heller ikke om så mange steder som selger mammaklær.

 

Jeg har lest at det er optimalt å legge på seg ca 12-13 kg, og har derfor tillatt meg selv det, men jeg er fryktelig redd for å legge på meg mer. Jeg er nå i uke 28 og har lagt på meg ca 9 kg, og hvis det er slik at jeg kommer til å legge på meg 0,5 kg i uken fremover ender jeg jo på +15 kg... eller kanskje enda mer! Det eneste jeg ser frem til nå er å få den babyen ut slik at jeg kan få tilbake kroppen min, men jeg er fryktelig dårlig til å gå ned i vekt, og frykter at jeg ikke skal klare det.

 

Jeg er veldig glad i mannen min, og han er en utrolig flott person, men akkurat nå når jeg trenger han mest får jeg ingen støtte. Av ymse årsaker har jeg vært sykemeldt i en del uker nå, og mannen min forventer derfor at jeg tar meg av alt husarbeidet mens han er på jobb slik at vi ikke skal bruke tid på det i helgene. Vi har en valp som enda ikke kan være alene hjemme så lenge, og inntil jeg ble sykemeldt delte vi på å ha henne med på jobb, men nå forventer han at jeg skal ha henne hjemme hver dag siden jeg ikke jobber. Jeg føler at absolutt alt er blitt mitt ansvar! Når jeg prøver å snakke med ham om det blir han sur og sier at han er på jobben hele dagen, mens jeg bare sitter hjemme allikevel. Han viser overhodet ikke noe forståelse for at selve graviditeten kan være vanskelig og at hormonene kan gjøre at jeg blir tverr eller lei meg, men blir bare sur og mener at jeg skylder alt på ham.

 

Det verste er at siden jeg er sykemeldt og hjemme med valpen hver dag har jeg mistet all sosial kontakt med omverden. Den eneste personen jeg snakker med er mannen min, og han jobber ofte sent, og trener gjerne på kveldene. Dermed blir jeg sittende alene 24/7 - uten noen å snakke med. Mange av vennene mine har sluttet å ta kontakt etter at jeg ble gravid, for det passer liksom ikke inn i deres tilværelse (og jeg har jo sluttet å gå ut fordi jeg hater kroppen min). Jeg er så utrolig fortvilet fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette slik at jeg kan begynne å glede meg over det lille barnet som bare blir større og større i magen min.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

uff. det med valpen kan jeg lære deg lett! viss du lar valpen sitte alene når du går på do, ta en liten tur i butikken. jobb med dette i et par uker så skal du se at bikja kan være hjemme alene i alt fra to sek til 10 timer uten problem. mennesker i dag tillegger gjerne hunden sin altfor mange mennesklige egenskaper som f.eks tid. hunder kan ikke forskjell på 15 min og 8 timer. når du er borte lenge legger han seg til og sove. men viss du øker tiden du er vekk gradvis vil du ikke merke noen problem, dette skal man faktisk begynne og jobbe med etter andre uke av valpens tid hjemme i det ""nye hjemmet". har gjort dette selv og hunden min har det kjempe bra. han sitter i buret sitt når vi er på jobb. der har han leker, godbiter, gnagepinne, vann og mat. men han sover og spiser som regel. ( har forhørt meg med dyrlege =)...)

 

når det gjelder at du ikke er sosial lenger så kjenner jeg meg igjen. ikke gøy og gå ut og føle seg som et fleskeberg i klær du ikke føler passer, men de vennindene dine er ikke mye venner er de vel?????

 

hvor bor du? hva med og samle en gjeng med gravide der du bor og gå ut og ta en kopp kaffe og snakke baby og kjøpe babyklær og sånn =)

 

mannen din bør få sg en klapp i bakhue! samboeren min holdt også på han, jeg satt meg ned med han og fortalte rett fra levra hva jeg mente. jeg lot tårene trille og lata som jeg var desperat etter hans opmerksomhet når han ikke forsto hva jeg mente. prøv deg frem og se hva som passer for deg..

 

 

nå ska jeg ned og vaske babyklær=)

 

lykke til

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg helt igjenn i dette. føler meg helt grusom. er nå i uke 32. å jeg synes alt bare henger på meg. Det vises ikke bakfra at jeg er gravid. men godt forfra. synes jeg er grusom. Samboern min er veldig flink til og gi meg komplemanger, men jeg blir ikke fornøyd. Synes alt bare er stygt med hele kroppen min. Å det verste er strekkmerkene på puppene mine. Før var de faste og fine, men nå er de så mamma aktige me masse streker. FYSJ! Jeg savner den gammle kroppen min. Den blir nokk aldri som før. Å jeg er bare 20! hoff.

[ung og nervøs]

Kjenner meg igjen i alt dere skriver alle sammen!! ( har tilogmed også en liten valp jeg siter hjemme med i sykemeldign )..

Mamma klær er bare å glemme å prøve å like sfom min del! Jeg anser de for å være de mest kjerring aktige klærne som finnes... Hva er det med disse designerene egentlig? vet dem ikke at folk under 40 også er gravide?? at ikke alle er kontor damer eller jobber i barnehage? INGENTING er i nærheten av min stil, som på ingen måte er ekstrem, men jeg krever i det minste at klærne skal ha en viss kvinnelig pass form og se sån høvelig ut som de er ment til en 21 årig frisør lærling.... Helt håpløst...

 

Samboeren min er håpløs med komentarer, og sier bare enda mer tull hvis jeg prøver å ta opp dette med selvtilliten min... Han er virkelig elendig med ord!!!blæ..

 

 

[Anonym bruker]

hehe, det er ikke meningen å le, men jeg innser nå at alle de tankene jeg har hatt om meg selv slett ikke er så uvanlige! Det er jeg som skrev litt over ang. vektøkning, sykemelding og valpen som jeg er alene med. Det har hjulpet meg MASSE å lese disse innleggene!

 

Hvorfor hører vi alltid om de som synes det er så fantastisk å være gravid, og som synes magen er så sensuell etc.?? Hvorfor snakker alle om hvor fantastisk det er å kjenne at et liv vokser inni deg og at det er den beste tiden i livet ditt?? Selvfølgelig er det flott at mange har det så bra under graviditeten, men det irriterer meg at det er så liten forståelse for at ikke alle har det sånn. Jeg følte meg rett og slett dum på jobben når jeg sa til noen kollegaer at jeg ikke synes det er så topp å være gravid.

 

[Baila]

Eg ser ikkje ut som ei sex-bomba eg heller lenger..

Men man må gjøre det beste utav det man har.

Stell håret og pynt opp ansiktet. Sett frem et smil. Folk tiltrekkes av mennesker som ser ut til å være fornøyd med seg selv, Uansett kroppsform.

(Føle du deg sexy, så er du sexy)

 

Lett å skriva dette då.. Men uansett, så kan du lett trena det overflødige vekk etter barnet er født.

 

Husk at det er lettere å trene dette vekk i ung alder, der du har mer energi og overskudd nå, enn om noen år frem i tid. ;

 

[ung og nervøs]

nei,det er ikke lett å få andre til å forstå at ikke alle syns det er noe å si "å gratulere" for... Jeg syns ikke det er kult å vagge rundt som ei gammel kjerring på stive bein.. hvor er det sjarmerende? verken jeg eller sambo synd noe av dette er sexy i d heletatt....

Ingen tar det helt alvårlig når man sier at det ikke er stas å være gravid... Virker nesten som noen blir paff eller rett og slett fornermet, fordi de tror at vi ikke ønsker oss barnet vi bærer.. det er ikke der det ligger overhode.. men for min del må jeg jo inrømme ar jeg er litt bitter på hun der inne som roter til livet mitt og gjør meg så fortvilet.. Har nok sakt det noen ganger at " du bør jamen meg bli en engel" HEHE..

 

Uansett, lykke til alle! Vi er vist fler om disse følelsene...

[Anonym bruker]

Han så vel kanskje ikke så "lystent" på deg før heller, om du gikk rundt i slitte klær, uflidd på både hår og kropp??

 

Og du, kjøp deg mammaklær, de fremhever ofte det "kvinnelige" samtidig som at kulen blir mer definert gravidmage, GARANTERT!! Spander time til hudpleie og frisør, bli sminket og få tips til noe nytt. Spreng budsjett på egenpleie så det synger etter, og ikke minst, skaff deg noe pent OG behagelig undertøy. Allier deg med en venninde du VET alltid prøver(og greier???, samt er ærlig) og muntre deg opp og dra på shopping... I dag!!!

 

Hjelper ofte å ta vare på seg selv )

 

Og du, veldig mange blir tynnere, mer selvsikre og mer "kvinne" enn noen gang før etter fødsel og spedbarnsstadiet. Vent litt med å bekymre deg, så skal du se at det ikke har vært noe å bekymre seg for alikevel. Og husk, barnet skal nå prioriteres før deg selv, hvis ikke bør man vurdere om man skal ha barn eller ikke....

 

Om alt føles for j.... uansett, bestill time til psykolog, går vel også under egenpleie samt omtanke for barnet som kommer snart.

 

Lykke til