Gir jeg opp for lett nå??

[Anonym bruker]

Samboeren min er fantastisk på alle måter. Jobber, gjør husarbeid, og er en flink pappa. Men når det kommer til forholdet vårt, vet jeg ikke mer.

 

Han er 26 år, vi har et barn på 2, og venter snart en til. Når han endelig er hjemme med oss, så foretrekker han heller å spille data eller se fotball på tv. Og uten å overdrive, det kan være fra morgen til kveld uten stans. Gutten vår får kan vandre som han selv vil hvis de er alene de to.

Han får selvfølgelig mat og tørr bleie, men blir ikke aktivert på noen måter..

 

Hvis jeg foreslår at vi skal trille en tur, gå ut litt, ake, kjøre bort på besøk, uansett er svaret nei. Alt av aktiviteter er jeg og gutten vår alene om. Ingenting er av interesse. Og jeg savner familiære aktiviteter. Det er jo ikke alt jeg klarer å gjøre som høygravid, så jeg føler ikke at jeg forlanger "hopp og sprett og tjoahei"..

 

Han har vanlig 8-16 jobb, og fritt i helgene. Men hver lørdag og søndag sitter han på ræva i sofaen. Rører ikke en finger annet enn til potetgullskåla og fjernkontrollen. Bare klager at han er jo så sliten, og nå som han har fri, vil han ligge på sofaen hvis han vil.

 

Greit nok!!! Men hva med oss da?? Jeg har jobbet 8-14 timer om dagene, men klarer allikavel å være sammen med barnet vårt. Er det ikke bare snak om prioriteringer her eller???

Forlanger jeg for mye??

 

Sexliv har vi heller ikke. Han foretrekker heller å sitte på nettet å se på tenåringsjenter og porno. For jeg er jo gammel og oppbrukt virker det som. (Vi er jevngamle) Og hvis vi skal ha oss litt, er det bare rett på og ferdig!! Ingen form for forspill eller kos. BLir så frustrert.

 

Alt dette har jeg snakket med han om. MANGE ganger!! Maaaaange.. Men jeg kommer ingen vei..absolutt ikke..han har sine behov, ferdig med det. Jeg og gutten vår får bare gjøre som vi vil. Hvorfor må han liksom absolutt være med?!

 

Vi har det ellers veldig godt sammen. Men jeg har ingen utfordringer i forholdet som jeg mener er nødvendig. Vi har vært forlovet i flere år, og har bestemt oss for hvilket år vi skal gifte oss. Men det får jeg ikke lov til å fortelle til noen. Hva er liksom vitsen med det, når det er "så lenge til"?

 

Jeg vet ikke hva jeg vil mer..føler at jeg vil bort nå.. Men det er vanskelig å ta et slikt valg når vi har et barn sammen, og enda en til på tur.. Hus, biler, osv.. Føler at jeg gir opp for lett..

 

Er selv et skilsmissebarn, og vil jo ikke at barna mine skal måtte gjennomgå det samme som meg. Men hva er best? Å se mamma gråte nesten hver dag, eller se en mamma som smiler og er glad?!

 

Har ingen å betro meg til heller, for alle tror visst at vi er det perfekte par, og alt det der tullet der..

 

Blir veldig glad hvis noen vil gi meg råd.. Trenger det sårt nå..

 

Ingen vits å skrive at jeg må sette meg ned å snakke skikkelig med han, for det har jeg gjort uten å komme noen vei..

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Kunne nesten tro du har skrevet om meg. Og jeg holdt ikke ut til slutt, vi er separert. Jeg er riktignok eldre enn han, er 32, og han er 26, men har to barn og jeg gjør alt! Han ukependler og har kommet hjem i helgene, satt seg på ræva foran tv eller data. Og det du nevner med familiære aktiviteter - det har jeg også måtte gjort - helt alene!! Vi er glade i hverandre, men får det ikke til. Snakker i blant på å prøve igjen, men når han er her på besøk for å se ungene, så irriterer jeg meg med en gang. Aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det til å fungere. Det som er anderledes hos oss, er at når jeg har ordnet huset, fått ungene i seng, måket snø omtrent osv, så vil han ha sex... MEN DA... er ikke jeg akkurat VELDIG interessert i deg akkurat!! Mannfolk! Sorry.. Jeg var vel ikke mye til hjelp, men følte jeg virkelig forsto deg!!! Jeg vet det ikke er lett. Man vil jo gjerne leve i den ideelle familien. Man kan jo prøve familieterapi osv. Jeg har tro på det. Selv er jeg separert fra en mann som synes det er for skummelt og vanskelig, og det er trist, for jeg har fortsatt tro på at hvis vi hadde kommet oss inn i terapi, så hadde vi kanskje fått andre måter å formidle våre budskaper på til hverandre, og dermed kanskje funnet måter vi kunne leve sammen på. Lykke til! Håper det ordner seg! Virkelig!

[Anonym bruker]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver.... Skrev nettopp et innlegg selv på denne siden som helter Hjelp, vi sliter!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si for å hjelpe deg, men du er ikke alene i denne situasjonen, tror det er flere enn vi tror av oss.

 

Kjipt at porno skal kunne ødelegge så mye i et forhold...

 

Jeg fortalte samboeren min i går at vår snart 4 år gamle sønn var virket såret og skuffet over hans manglende deltakelse. Kom med konkrete eksempler. Så at han tok det til seg, skulle visst finne på noe bare de i dag, vi får se... Han er en superpappa når han først er tilstedet, men det gjelder jo å være det på heltid da...! Tror noen ganger de trenger å få det inn med teskje, selv om det sårer. Sannheten gjør ofte det.

 

Ønsker deg uansett lykke til m forholdet og alt, dette er ikke lett...

 

Klem klem

[MartheMor+Lillegutt]

Ikke for å være slem eller noe, men hvorfor vil du ha flere barn med denne mannen?

[Anonym bruker]

Det var som om jeg skulle skrevet dette selv... sukk... Ser det går rett vest for oss! Vi har ett barn og han er flink til å ta seg av barnet til en viss grad. Han står opp og gir det kos og kjærlighet. Men aktivisere barnet gjør han ikke. Han sitter alltid med en hånd på tastaturet.De dagene han skal stå opp med barnet, hører jeg barnet sutre og sutre for døve ører. Etter en stund hører jeg ham. Til slutt står jeg opp og da sitter han med barnet på fanget foran pc'n. Dette irriterer meg grusomt. For all den tid jeg er hjemme, bruker jeg på barnet vårt. Jeg sitter på gulvet og leker med det.

Når det kommer til uteaktiviteter, så har han aldrig lyst å finne på noe når jeg foreslår noe. Hver gang jeg nevner dette for ham, så sier han at vi skal skjerpe oss og at han er enig i at vi må komme oss mer ut osv. Men skjer det noe? Neida!!!!

 

Jeg har mistet gnisten. Jeg har ikke lyst på ham og jeg går stadig å tenker på hvordan det er å være alene, om vi (barnet og jeg) vil klare oss osv. Men dette er ikke det som plager meg mest. Den viktigste årsaken er det barnet han har fra før. Jeg sliter mer og mer med å forholde meg til barnet og barnets mor. Det tærer på meg og sliter meg ut. Det er en stadig påminnelse om det dårlige samarbeidet som har vært osv.

 

Jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre. Føler vi har kjørt oss fast. Og nå har jeg ikke lyst engang til å gjøre noe med det... Er det håp for oss?

 

[Stratos med 3 barn]

Hadd ejeg vært deg ville jeg ventet til babyen i magen er født. Det KAN jo hende alt virker ekstra tungt nå som du går høygravid...? Så vil jeg sent mannen til legen, kan jo nesten høres deprimert ut eller at han mangler noen vitaminer eller noe. Til sist ville jeg forsøkt meg på familieterapi. Da hadde jeg følt jeg hadde gjort alt jeg kunne og hadde det ikke hjulpet hadde jeg kunnet gå fra han med "god samvittighet" om du forstår hva jeg mener.