trenger litt hjelp her jeg

[min tur snart?]

Jeg er kommet i en skikkelig kjedelig situasjon,som jeg håper noen her inne kan si litt om,jeg vil gjærne høre fra noen som har vært eller er i samme situasjon som meg,tror de som har erfaring vet hva dette er snakk om, dette blir et langt innlegg,men trenger virkelig å finne noen svar.

Jeg er ei jente på 32 år,har en nydelig datter på 4,som jeg har med en jeg ikke lengre er sammen med dessverre(han gikk fra meg for noen år siden,må si at jeg prøvde å få han tilbake i over 1 år,men kunne jo ikke tvinge han til å bli)

For 2 år siden møtte jeg en ny mann,han hadde veldig nylig blitt singel,og hadde 2 barn,en på 4 og en på kun 2 mnd(han siste var nok ikke helt meninga,men han er nå her) vi falt veldig for hverandre,men jeg var veldig klar på det at jeg ville ha et barn til,pga at jeg kun har snuppa mi annenhver uke,og at jeg vil ha søsken til henne,+ at jeg faktisk selv også vil ha en til,dette syntes min kjære var koselig,og han var enig,det er jo koselig å ha familie med den man lever sammen med.I sommer giftet vi oss,litt for tidlig dessverre,men jeg hadde virkelig trua på dette da,men nå har jeg mine tvil..

Dessverre fulgte det med endel vanskeligheter,xen hans var vel ikke helt glad for dette bruddet,og det kom endel kjepper i hjulene fra hennes side,dette syntes jeg min kjære har taklet dårlig,han vet dette plager meg,men tar ikke hensyn til dette i forhold til meg..

Jeg må si at mannen min driver eget firma,og jobber MYE, og det er jeg som styrer i heimen,det gjør meg ingenting altså,men jeg syntes det er litt mye til tider,når vi har ungene hans(2 gutter)+ datteren min. det er slitsomt å stå opp tidlig i helgene og skulle underholde 3 små unger,det er jo min skyld at jeg står opp med alle,så dette er ingen klage på han fra meg altså, han trenger mye søvn,så jeg gjør dette uten at han spør meg,men jeg syntes at han kunne prøve å engasjere seg litt i mine ting også,spesielt når det er ting jeg tar opp med han i forhold til xen hans,ting som faktisk plager meg veldig,(ting ho sier til familien hans om meg,og baksnakking av meg,dette blir jeg veldig lei meg for,jeg tar godt vare på ungene hennes,jeg har mer tid med de enn faren til ungene,jeg vet at ungene koser seg sammen med meg, dette er sårende å høre,og det har jeg sagt til mannen min at han kan ta med ho,men han gjør det nok aldri,dette er jo ting ho bør sette pris på) Han forteller meg ingenting av hva som skjer eller foregår med ungene hans,han minste er vist syk og trenger ekstra med medisiner o.l, de hadde vært på sykehuset ang dette,men det er ting han ikke sier til meg,tenker ikke på det sier han,det syntes jeg er litt rart,jeg er kona hans,og stemor til barna hans,er det bare jeg som er unormal eller??dessuten er det jeg som tar ansvaret for alle mann når vi er fult hus,dette begynner å irritere meg veldig!! og midt opp i dette vil han mest sannsynlig ikke ha flere barn!!! Jeg har hatt endel surr med celleforandring,og har fjærna litt av livmortappen,og har fått tilbakefall av celleforandring,skal til legen neste uke for sjekk,legen anbefalte meg å ikke vente hvis jeg ville ha flere barn,dette tok jeg opp med mannen min,men han følte at han ikke bare kunne få et barn for min skyld,når han ikke var helt sikker på om han ville,han sa han hadde lært fra forrige gang...Som dere skjønner føler jeg at alt er kaos om dagen....pappaen til datra mi har tatt litt kontakt med meg om dagen,og vi har prata litt om dette,er vel ikke så snilt av meg,men jeg er frustrert og trenger noen å dele dette med(jeg prater ikke dritt om mannen min altså,men sier ting jer føler og tenker)...han har også sagt at han angrer litt på at han gikk den gangen,så jeg må si at hodet er full av forrvirring!!! kan noen hjelpe meg litt? blir det med dine og mine barn værre etter som tia går? skal jeg bli her,og håpe på forandring? eller bør jeg takke for meg? jeg er veldig glad i mannen min,men jeg føler at han ikke helt har plass til andre enn seg selv og jobben akkurat nå...og jeg føler at klokka går litt ang.det med barn...hater denne situasjonen,men nå er den her,så jeg må bare forholde meg til den,men skulle så gjærne vist litt om hva jeg burde gjøre... Takk for at du leste,og jeg blir veldig takknemmelig for synspunkter..uannsett slag,jeg er ikke ute etter trøst eller medlidenhet,men en løsning som er bra for alle parter..dette blir jo bare et lite utdrag,men jeg har fått med noe av det viktigste..

Mille32

 

 

[Gjest]

Hei på deg Mille!

 

Jeg kan ikke si at jeg har vært i noen liknende situasjon, men jeg håper jeg kan bidra med noen råd..

 

For det første høres det jo ut som du er ulykkelig i det forholdet du er i nå. Men jeg vil ikke anbefale deg å gå fra ham du er sammen med nå, bare fordi at han som stakk av fra deg og ungen har tatt kontakt med deg igjen.. Det er ikke sikkert du blir så lykkelig med han heller.. - Han har jo stukket en gang tidligere og det finnes ingen garanti for at han blir denne gangen heller..

 

Hva gjelder deg og din mann så vil jeg vel anbefale dere å få litt hjelp. Dere har jo vært lykkelige, men det virker som dere har kjørt dere inn i et spor der du tar ansvar og han lar deg gjøre dette! - og det er du egentlig ikke så fornøyd med. Ta det opp med ham, fortell ham hva du føler og fortell ham at dette er viktig for at dere skal klare å komme dere helskinnet gjennom dette! Så kan dere finne en løsning på dette som gjør at du ikke føler du ofrer alt for ham, og han ikke gir deg noe tilbake.

 

Hva barn angår kan dette komme når han også føler at tingene er rett! Man skal ikke bare sette et barn til verden for å gjøre det. Men det er viktig at man setter et barn til verden i en familie som er stabil og til det beste for barna også! - Du er jo selv aleneforsørger og stemor til 2 gutter. Du ville vel ikke risikere å sitte med 2 barn alene?

Du har masser av tid til å få barn på enda. 32 år er ingen alder..

 

Så konklusjonen min er vel denne: du skal ikke vente på at ting ordner seg. Ta affære, snakk med mannen din og fortell ham hvordan du vil ha det, og si at dere trenger hjelp for å komme dit! - be ham om å stille opp for deg når X'en oppfører seg barnslig (for det er rett og slett det hun er når hun snakker dritt om deg)..

 

Dine, mine barn trenger ikke bli værre med tiden. Men det blir hva man gjør det til, og det er ekstremt viktig at man gir klare signaler om hvordan man ønsker å ha ting.

[min tur snart?]

Tusen takk for svar! Jeg har prøvd å prate med han om dette mange ganger,og jeg bestilte tid hos rådgiver,den første gangen glemte han det,og han har ikke vist interesse med å fortsette(vi var der en gang),når jeg sier at dette plager meg,så sier han faktisk ingenting,og jeg mener ingenting! Jeg kan ikke vente med å få barn i evigheter,siden jeg kanskje må fjærne livmora etterhvert Uff dette er en skikkelig lei situasjon,som jeg faktisk ikke vet hva jeg skal gjøre med. Tror egentlig han bare har plass til jobben og seg selv nå, skjønner jo at det er fint å ha meg der også,som gjør alt det andre,men jeg begynner å bli så lei,og det sårer meg veldig.

Jeg har sagt vi får være borte fra hverandre litt,så han får tenkt litt på de tingene jeg har sagt,jeg kan ikke leve sammen med han hvis han ikke tar hensyn til mine ønsker også,han ser ikke engang datra mi før fredagen han har sønnene sine,og det er også litt trist,ho savner jo han ho også. Jeg er avhengig å ha en som tar meg på alvor og som hjelper meg litt med å styre skuta.

Jeg tror at vi som har "baggasje" må være ekstra flinke på sammarbeid!!

[Gjest Antarctica]

Syns ikke det er "dine og mine barn" som er problemet her, det er da virkelig mannen din som er problemet. Jeg hadde aldri godtatt det hvis min mann hadde stengt meg ute fra info o.l., og samtidig latt meg passe barna og være den hovedansvarlige voksne i samværsdagene. Da hadde jeg virkelig tatt meg fri, ja. Han framstår ikke som en kjærlig og omsorgsfull person mot deg - og ikke mot ungene heller, om det stemmer det du sier.