Til dere som klager over stebarna!

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke bare bite i det og ta de til dere som deres egne barn? Jeg syns voksne er forpliktet til det om man blir sammen med noen som har barn fra før. Alt annet er forkastelig!

[Anonym bruker]

Om jeg skal ta meg av mine stebarn som om de er mine egne, vil jo si at de får en ekstra mamma. Og DET er det jo ingen biomødre som aksepterer. Biomødre forlanger at de selv er den eneste mamma og at hun og pappa er voksenpersonene som er viktige i livet til barna sine. På den andre side forlanger de at stemor skal være forpliktet til å ta barna til seg som om de var sine egne barn.

Når man krever noe så vanvittig, må man som biomor også være i stand til å gi litt.

 

Ukas mest latterlige innlegg!!!!!!

[Gjest]

Det er forskjell på å være en biomor eller å oppføre seg som en. Ingen trenger tilatelse fra biomødre for å oppføre seg som en.

[Anonym bruker]

Enten eller mener jeg!

 

HI

[Anonym bruker]

mine stebarn ville sagt klart og tydelig i fra om jeg begynte å oppføre meg som en mor for dem. for de har en mor.

de ville synest de var veldig ukonfortablet, det handler om å respektere barnas grenser, så vel som de andre voksne involverte. dessuten har jeg ikke noe interesse av å oppføre meg som en mor for dem.

det er faktisk ikke den rollen en har som kjæreste til faren. det er det som er min primære rolle, og selvsagt som mor til vårt barn.

[Anonym bruker]

glemte å si at det som kan passe godt på dem som er 2, 4 og 6 kanskje ikke passer like godt på dem som er 12, 14 og 16, tenkt på det?

[Gjest]

Fy søren så fæle mange av dere er. En ting er sikkert, det finnes mange stebarn der ute som ikke har det særlig godt når de er sammen med faren sin. Tenk å vokse opp og være jevnlig i et hjem der en person ikke ønsker en der..

 

Nå kan dere disse meg alt dere orker, men dette synes jeg er hårreisende.

 

Burde skamme dere alle dere anonyme teitinger.

 

(Ja, nå er jeg sint!)

[Gjest]

Ovenstående innlegg fra meg er ikke til HI, og ikke kun i denne tråden..

 

Dette er bare dråpen som fikk begret til å renne over.

[Anonym bruker]

den anonyme teitingen er meg. jeg er en av dem som ikke har noe ønske om å ta til meg stebarna mine som om de er mine egne. hovedinnlegger velger her annerledes enn meg, og hun synest mitt valg er forkastelig. men jeg tror ikke at hun har tenkt særlig godt gjennom dette. mine stebarn vil ikke ha meg som mor, og på mange måter holder de avstand, de er faktisk forskjellige, yngstejenta er mest motakelig for å ha et nærme forhold med meg.

å susse og klemme og gå inn med egen oppdragelse er nok mye lettere når stebarna er unge når en kommer inn i livene deres, enn hva det er når de er eldre.

jeg har respekt for stebarna mine, og jeg er glad i stebarna mine, om enn på en spesiell måte, jeg har en stedatter som sier hun er glad i meg, og jeg har en stesønn som sier at jeg ikke passer til å være stemor fordi jeg ikke er ond.

 

men det er jo fint at dere anonyme mennesker, eller med kun et nick vet at stebarna mine lider fordi jeg er ond og ikke ønsker dem i hjemmet vårt, bare fordi jeg ikke ønsker å være deres mor. og at jeg er forkastelig for ikke å ta dem til meg som om de er mine egne.

alle her er inneforstått med at følelsene mellom meg og mine barn er tilsvarende som de har med sin mor, at mine følelser for dem aldri kommer til å bli de samme, og at deres følelser for meg aldri kan bli de samme. dette er ikke noe problem, for faren deres er like glad i alle barna sine samme hvem som er mor.

 

jeg må jo si at teiting er en som ikke tenker så veldig lenger enn sin egen nesetipp, så jeg synest ikke jeg er den her som den beskrivelsen passer best på.

og jeg synest også at det var hi her som begynte slengingen ved å kalle andre sine valg for forkastelig for det er faktisk et sterkt ord.

[Gjest]

Fy er ikke rart de barna er uoppdragne, man kan jo føle hvor det kommer fra. Man krever ikke respekt for noen man fortjener det og er dette en oppførsel over for barn endten de er 2,4,6,12,14,eller forbanna 18 så er det ikke rart dere føler barna ikke liker dere.

 

Dere kan vel ikke sitte der å regne med at barna skal og vil gjøre det dere sier, man må bygge opp et langvarig forhold.

 

OG så er det snakk om en mellom ting her. HAR ikke bedt deg løpe på folkeregistere og bytte det forbanna navnet ditt til "mamma" men gi litt av det man gir til sine egne barn. Og er det en mor som er ustabil så er det iallfall viktig.

Men som du sier: kanskje du skal lære deg å håndtere barna bedre, kan være mulig de lærer noe veit du!!

[♥Snulder]

Jeg er faktisk enig i den del av det anonym 21.52 seier. Synes hun er reflektert både som mor og stemor. Jeg vet at i mange tilfeller så er det BARNET som nekter å bli innlemmet i ny familie. Helt etter alder selvfølgelig. Men man bør i dette forumet kunne klare å se bort fra at det alltid er enten biomor eller stemor som lager kvalm. Enkelte her bør også prøve å se bort fra sin egen "perfekte" måte å gjøre ting på, og være åpne for at alle ikke har det på samme viset.

[Kreoline]

Enig, mange her greier ikke å se at andre har det på en helt annen måte enn seg selv.

[Anonym bruker]

Fullstendig klar over ordbruken min.

 

HI

[Gjest]

Jeg er da heller ikke uenig med anonym over her.. Men jeg er fryktelig uenig med mange andre sleivete anonyme.

 

Lei er jeg også av å få det på meg at jeg er "perfekt". Jeg har aldri påstått at jeg lever et perfekt liv, eller har et perfekt forhold til stebarna mine. Det jeg har sagt er at jeg er veldig glad i dem og at de beriker livet mitt - sånt skal man ikke si fordi man ikke er biologisk forelder.. men vet du hva, jeg bryr meg ikke.

 

Som regel klager folk på hvordan det er med stebarna - at det er slemme, sutrete..osv. Mange sier rett ut at de misliker stebarna og ikke takler dem. Jeg pleier da å komme med mine tanker, som folk ofte ber om. Har jeg funnet en løsning som passer for meg, så blir jeg kalt perfekt og en som ikke greier å se at andre har det vanskelig.

 

En periode her inne på forumet, så fikke jeg VELDIG mye pepper fordi jeg var fornøyd med tilværelsen min - og dumme meg gikk inn i meg selv og begynte å plukke frem små, teite ting... Det skal ikke skje igjen. Her unner man ingen å ha det bedre enn seg selv, tydeligvis. Og vil man dele det som er godt med noen, så blir det svartmaling og hets.

 

Men det er noen her som beriker meg, og inspirerer meg til å fortsette å jobbe for den gode tilværelsen jeg har. Dere vet hvem dere er!

Ser også at andre som skriver under med nick har en realistisk holdning til tilværelsen.

 

Så Heldige meg:-) lever ikke noe perfekt liv - men jeg har det bra og jeg gjør alt som står i min makt for at min manns barn skal ha det bra. Jeg kan gå til sengs hver kveld og vite at jeg gjør noe positivt for de barna, og at jeg bidrar til å gjøre dem til fine medmennesker.

 

 

[Anonym bruker]

dette var toppen av usakelighet fra angelica.

hun skulle prøvd å møte et 12 årig stebarn med holdningen om at han skal få komme under hennes vinge som om han var hennes egen. hun hadde fått klar beskjed om å ta seg en pille, før han hadde gått hjem til sin mor og sagt hun var kvalm.

 

jeg har et helt greit forhold til mine stebarn, og det er ikke tilfelle at de ikke liker seg her hos oss, for da hadde de nok ikke kommet så ofte som de gjør.

jeg tviler på at vi hadde hatt et tilsvarende godt forhold om jeg hadde presset meg på og oppført meg som om jeg var deres mor.

 

sist fredag kom stesønn inn å dunket hodet sitt mot skulderen min, og sa ikke kjeft du også, og fortell meg hvor dum jeg har vært, for jeg har nettopp fått huden full av mamma og pappa.

så kom faren inn sint og fæl, mora hadde fortalt da han kom på henting at gutten hadde blitt ferska i røyking på skolen.

 

jeg er ikke mora deres, jeg er kjæresten til pappan og mor til søsken, og en voksen person i livene deres, og det er faktisk helt greit for oss!

vi trenger ikke late som om noe annet! jeg tror ikke det fører noe godt med seg, heller tvert i mot.

[Gjest]

Hvis du mener det er usaklig så ber jeg deg gå inn i deg selv å finne ut selv hvordan du kunne ønske å hatt det selv i et barns sted.

 

Uansett hvordan man vrir og vender på det er det aldri lett for barn å få nye inn i familien og i allefall ikke noen som er ny kjæreste til mor/far.

 

Jeg sier ikke at folk er onde her men uti fra noen innlegg føler man overhode ikke noe overskudd til å prøve. Når noen ikke ønsker at stebarna skulle finnes så må man få lov til å lure.

 

En annen ting er når man legger ut et litt mer formulert innlegg hvor man faktisk kan forstå.

 

Også snakker jeg om en mellomting, men noen her inne tar jo"en slags morsrolle" å hiver seg rundt i frustrasjon, banner og sverter. For guds skyld.

Skriver man innlegg hvor man ønsker den ungen og den morra bort og forbanner alt rundt som begynner på ste og bio... SÅ må det gå ann for andre å reagere.

 

Har en stesønn selv på 12 år og en sønn på 11 og ja jeg vet hvordan tennåra siger inn i hus, og jeg legger heller ikke under et lokk at noen barn er mer krevende, men da må det gå ann å evt legge inn kanskje et litt mer innholdsrikt innlegg hvor man kanskje formulerer problemet litt mer enn som en anonym over. Og hvis man velger å ikke gjøre det må man faktisk respektere at folk reagerer.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg mener selvsagt ikke at en ikke skal være vennlig, høffelig, respektfull, eller omsorgsfull ovenfor stebarna. selvsagt skal man det. det jeg reagerer på er at man skal late som om man er mor, ta dem til seg som sine egne. det mener jeg at ofte blir feil, for alle involverte parter. jeg lå faktsik frem mitt som en mellomløsning, der en ikke later som om man er mor, med mors kjærlighet og mors omsorg, men man allikevel opptrer som folk ovenfor barna. for det er faktrisk mulig å gjøre fordi om en ikke går inn med suss og klem og full oppdragelse.

 

men jeg ser jo at de som har svært små stebarn vil jo mer få en rolle som kan minne om en mors, med kos og klem og suss, med blåsing og sang og natta kos. både fordi det er naturlig for de som alltid har kjent hverandre og ikke minst fordi så små barn trenger slik omsorg hele tida.

 

men jeg mener fremdeles at en ikke skal late som, jeg mener det er helt greit å være tydelig på hvem som er hvem i forhold til hverandre, for det blir ofte litt unaturlig å late som. jeg ville følt meg velidg rar.

 

mente ikke å henge ut min stesønn eller klage på han fordi han røyka, var bare for å illustrere rollene til hverandre. ble ferska selv jeg på den alderen.

 

jeg liker ikke denne holdningen som ofte kommer sterkt til uttrykk her inne om at en skal være som en mor til barna, om en ikke er det så er det som hi sa, forkastelig. jeg er uenig i det.

det går fint an å ha godt forhold til barna utenom å skulle late som det. selvsat er det nyanse forskjeller mellom de ulike familier, men alderen på ungene spiller inn i hvilken omsorg en gir, og det samme gjør hvor mye kontakt en har og hvor mye kontakt barna har med sin mor.

 

de fleste stebarn har fullt dekket behovet for mors omorg, en trenger virkelig ikke å supplere den på noe som helst måte. men selvsagt skal en opptre med respekt for barnas forhold til sin far.

[Gjest]

Det er mange som sier til meg at mine stebarn merker at jeg ikke liker biomor. Men jeg må også si at barn merker også at stemor ikke er 100% begeistret for at de finnes.

 

Til dere som sier at stemors oppave ikke er å bli glad i stebarn og å la de bli 100% endel av familen deres. Det vil de merke, tro dere meg.

 

Jeg hører snakk om at en må respektere de og behandle de som barn. Og at stemor skal respektere fars bånd til dem. Men for barn flest (også voksne barn) så er det vondt å føle at de ikke blir "godtatt" av pappa nye familie. For at barna skal respektere og bli glad i deg, så må det vises dem også. Barn vet alltid hvem som er mor og far. Uansett hvor mye morsrolle stemor har. Selv jeg som er adoptert, føler masse for min biomor selv om jeg ALDRI har møtt hu. Hu har en stor plass i hjertet mitt.

 

Stebarn kan fint bli elsket av mange. Og jeg tror det er spesielt viktig at stemor gjør det. Skal en ha en harmonisk tilværelse og trives i sin rolle som stemor, mor og seg selv er det viktig at alle deler i familien trives med livet sitt. Stebarn som ikke føler at de tilhører pappa familie like mye som stesøsken, kan oppleve mye sjalusi. Og ut fra det de jeg kjenner som er stebarn ser, så var det det verste i barndommen. At de følte de var på besøk hos pappa, og at de ble behandlet annerledes enn barn som bodde hos far fast.

 

Ei venninne av meg sa at det eneste hun ønsket seg da hun var barn, var å få være en del av familien til pappa. På godt og vondt.

 

Mennesker, både barn og voksne, føler det på seg når de føler at ting ikke er som det skal. Om vi tenker etter selv, så merker vi fort om vi føler oss bekvemme i selskap med ulike situasjoner. Jeg har hatt mange kollegaer, og det er ikke alle jeg "klikker" med. Noen har jeg blitt veldig gode venner med, mens andre er jeg bare venner med.

 

Jeg har valgt (for det er et valg) å "bli bestevenn" med mine stebarn. Jeg har valgt å ta dem inn i hjertet mitt og bli glad i dem. At en stiuasjon med stebarn er slitsom er faktisk ALDRI barnets skyld uansett hva dere sier.

 

Jeg tenker på noe mamma alltid sier. Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du TAR det. Og det er sannelig sant.

 

Jeg har tatt det til meg at mine stebarns oppvekst også er mitt ansvar.

 

Og jeg syns ærlig talt ikke at det er jeg som styrer mest med stebarn av oss stemødre her inne. Jeg har blitt endel av deres familie (far og to barn) mer enn at de har blitt endel av "min" familie (min kjære og meg). Og sånn syns jeg det skal være.

 

Er det virkelig SÅ vanskelig å elske noen stebarn for dere? Det er et utsagn som sier at jo mer du elsker, jo mer får du tilbake. Jentene og meg har det supert sammen. Og de vet og føler selv inni seg hvem som er mamma. Det vil ALDRI forandre seg.

 

Kom til å tenke på noe faktisk. Det kan høres ut som om det er en hel del unnskyldninger for å ikke la seg bli en kjærlig stemor (en som oppfører seg like moderlig som mor selv). Det er far barna skal ha samvær med, det er ikke bra for barna å gå inn på morens territorium for da kan det bli konflikter, jeg valgte ikke dem, det er ikke min oppgave osv osv. Jeg syns ærlig talt ikke at det er noe rart i at mange av dere slitert med rollene deres. Enten så må man ta på seg rollen, eller så må man la vær å bli sammen med en mann med barn.

 

Jeg tror mange fedre ikke setter så krav mye til sine nye samboere/ koner. Mange fedre føyer seg når stemødre ikke vil ha stebarna der mer enn avtalen tilsier (selv om det kan avtales i lang tid i forveien). Det hadde aldri enn biomor med ny samboer godtatt.

 

Jeg har gått mange runder med meg selv i begynnelsen. Jeg vet at det blir mye mer av alt enn jeg trodde da jeg var 17 år og drømte om mann og barn. Men jeg har tatt et valg. Kanksje er det på tide å gå noen runder med seg selv for noen stemødre her inne også?

 

Nå har jeg ingen interesse av å diskutere her inne mer. Føler at de fleste stemødrene her inne er oftest mest opptatt av hvordan situasjonen DERES er, og ikke barnas situasjon.

 

Så dere får kose dere her inne, og tro at dere gjør stebarna en tjenste ved å ikke oppføre dere som en mor.

 

Lykke til alle sammen! Dere trenger det, virkelig!

 

 

[Anonym bruker]

Og du trenger visst et nytt publikum å preke for:)

[Gjest]

Jeg er enig med deg her på de fleste punkter, egentlig alle, men som du sier er alle familier forskjellige og opptrer forskjellig.

 

Her i hus er jeg som stemor, en stemor som gjør mamma ting med min stesønn. Jeg bestiller time til lege, jeg må ordne pass til flytur, jeg tar han med på ferie uten far, jeg må ordne permisjon fra skole.

 

Min stesønn kommer også til meg og sier at det er godt å si ting til meg for da blir ting gjort.

 

At mor er sløv her på en del ting, ja klart, men som person klarer ikke jeg å sitte å se på at feriturer går forbi han pga hans mor glemmer å ordne pass i 4 mnd.

Å ringe rektor på skolen noen dager før avgang pga mor igjen i 4 mnd har glemt å ordne permisjon fra skole

. Å ringe lege pga stesønn min har så vondt og mor gir han en tablett og tror alt forsvinner, ringer opptiker pga vondt i hode på skolen. Lærer har også uttalet seg til meg ang skoleoppgaver for hun vet at her får han hjelp.

 

Alt dette kunne jeg helt klart latt kjørt forbi meg, men gutten er en så stor del av mitt liv og mine barn at jeg hadde ikke klart å levd med meg selv hvis jeg ikke hadde gjort noe.

Han får ikke den tryggheten hos mor som en sønn, han mangler den tryggheten at ting blir gjordt og da føler jeg meg som stemor min plikt å yte så langt jeg kan for å gi han den tryggheten her. Jeg ser jo nå at det er meg han søker til, meg han snakker til når noe tynger han.

Faren hans er selvfølgelig en stor del av bilde her, men siden jeg går hjemme i permisjon uten lønn så føler jeg at slike ting kan jeg gjøre siden min mann jobber fra kl 3 på natta til kl 18.

Så hvis vi tar en tur et sted f.eks badeland, ringer vi alltid min stesønn for å høre om han vil være med, hvis ikke har jeg dårlig sammvittighet.

Men selvsagt kan det knake her også, men jeg annser de tingene som bagateller når jeg sammenligner det med helheten.

ja jeg må mase flere ganger på han for å få han til å gjøre noe, ja han kan svare sløvt tilbake osv, men som sagt bagateller mot det at familien her fungerer og alle bryr seg om hverandre og alle er inkludert.

 

Men at jeg kan forstå at ikke alle har det slik og at alder og mye annet teller, men ærlig så tror jeg også mange faktisk ikke bryr seg også og det syntes jeg er trist. Men selvfølgelig trist for de som virkelig prøver men blir møtt med motgang fra forskjellige kanter.

 

Dette er noe som kan diskuteres til "the end of time", men man kan heller ikke forvente at folk stryker andre etter håret da man kan legge ut innlegg som værken har innhold eller helhet. Gir man en forklaring på div forstår folk mer.

[♥Snulder]

Min kommentar om "perfekte" løsninger var ikke myntet på deg. Bare til underretning.

[Gjest]

Ok, fint. Men det ville ikke vært første gang jeg fikk den beskyldningen.

 

Tror bare at det rant litt over for meg her et par dager... See.. not perfect! ;-)

 

 

[Gjest Antarctica]

Nusse nuss. Så inderlig naivt!

 

Hvorfor? For de er ikke mine, derfor. De har en mor.

 

Mannen min later ikke heller som at hen er far til dem han bare er stefar til. Det ville ha vært latterlig og pretensiøst dersom han lot som at han følte likedan for mine som for sine egne.

 

Og hvor mye mamma kan man egentlig bli for barn som kommer hver 14.dag? og hvor mange mødre trenger de?

 

Skriv hit når du er blitt voksen og har erfaring å understøtte dine meninger med. For dette er tydeligvis basert kun på idealistisk vrøvl.