Skriker dere virkelig til barna deres?

[Anonym bruker]

Ser at flere skriker til barna sine her inne. Jeg synes det er helt makabert. Det er det værste jeg opplever når jeg overhører mammaer på butikken som skjeller ut barna sine. Er det virkelig så vanskelig å la være? Hvordan kan man brøle til et lite barn? Hva med en kort forklaring og konsekvenser? Funker ikke det på deres barn? Selv om barn har et eget utgangspunkt er det vi gjør utrolig viktig og påvirkningsfult. Skal barna lide fordi mødrene ikke "klarer" eller "gidder"

å være mere pedagogisk.

Dette ble ganske et snevert innlegg men jeg kan ikke for at jeg aldri har skjønt at noen kan skrike til barna sine og ikke fatte at dette har ingen hensikt og gjør ting værre.

 

Mari

[Anonym bruker]

Tror og håper ikke det er mange her inne som gjør det.

Ikke jeg ihvertfall ;-)

[lillegy]

Å være pedagog 24 timer i døgnet er litsomt. Ikke alle har lette barn som er like lett å snakke til rette på en rolig måte.

Lykke til med barn(a?)

[Nuss Nuss]

Er enig med lilegy! Ikke alle barn er like lette å ha med å gjøre å bruke de pedagogiske virkemidlene på. Sånn som sønnen min. Han har jeg prøvd alt ifra avledning osv for å få han i vekk ifra ting han ikke får røre ved. Men det eneste jeg kan gjøre er å si nei og fy og dytte han unna der han ikke får være! Skriker så og si aldri til han men snakker høyt og hardt når han blir ved å gjøre det han ikke må. Far skriker av og til og da spør jeg han alltid om det hjalp og det gjør det jo ikke. Men ikke alle barn retter seg etter det som skal være pedagogisk riktig dessverre! Så vi må bare finne ut av hva som hjelper på hvert enkelt barn og i hver enkelte familie! Og ikke alle kan være pedagoger heller for da hadde ikke de hatt en jobb!

[SassyMom]

Amen!!!

[Anonym bruker]

hva med å gi barna konsekvenser når de ikke hører etter. da vet de jo at det er ikke tonen de skal høre etter men hva som blir sagt. da merker de jo at de må følge med. jeg vet dette er lett og si når man sselv ikke føler for å hyle men ........det kommer jo INGENTING ut av å hyle til barna, da har til å med negative effekter. jeg blir ikke klokere på at dette er bare nor som "skjer" fordi man blir frusrert. jeg blir jo også super frustrert men da tar jeg meg sammen, ser på situasjonen med et litt videre blikk og gjør ting rolig og bestemt. det funker som f.... både for meg og barna

[Anonym bruker]

Har aldri skreket til gullet mitt, og kommer ikke til å gjøre det heller.

Det kommer ikke noe godt ut av det. Hvis h*n vokser opp med voksne rundt seg som skriker, så blir h*n mest sannsynlig en skriker selv.

Noe som jeg syns er en dårlig egenskap. Her er vi konsekvente og snakker "litt hardere" hvis h*n ikke hører etter. Klart det er dager hvor man er sliten p.g.a. manko på søvn, spist dårlig m.m., og da merker man at det ikke er så mye som skal til før man blir irritabel. Da får man ta seg sammen så godt det lar seg gjøre, og trøste seg med at det kommer en dag i morgen som sikkert er mye bedre:)

[Anonym bruker]

Det har hendt, ja, og det er jeg ikke særlig stolt av. Har ikke skjelt dem ut, nei, men har i all min søvnløshet, frustrasjon og utmattelse hylt eller brølt mot taket! Bedre det enn å stange hodet i veggen!

Trodde vel selv, da jeg bare hadde ett barn at jeg aldri skulle komme til å skrike foran barna mine, men en sjelden gang topper det seg bare. Enig med de over her i at barn er helt forskjellige, folks situasjon er forskjellig og mange har faktisk mer enn 1 barn! Dessuten er det stor forskjell på å rope og skrike og skjelle ut barna sine som en del av oppdragelsen, og på å få et utbrudd i rein desperasjon og utmattelse.

I steden for å irritere deg over andres tilsynelatende dårlige barneoppdragelse, bør du vel heller glede deg over din egen!

[Anonym bruker]

Så veldig enig med de andre som har svart her! Som utdannet pedagog og ettbarnsmor med masse energi og faglig kunnskap fordømte også jeg alle som hevet stemmen overfor barna sine - det er jo så unødvendig!!!! Men nå sitter jeg her med en mann som er mye bortreist gjennom jobben, en ettåring som er i 100 hele dagen og fortsatt sover dårlig på natta + en 5åring som også krever sitt... og ja, jeg har ropt til barna mine, men jeg bruker ikke kjeftbruk og skriking aktivt i oppdragelsen nei, jeg bare gjør så godt jeg kan!!!! Og forressten, nei kort forklaring og konsekvenser hjelper IKKE på min ettåring!

[lillegy]

Ganske pussig, men det er pedagogene som hyler mest her inne ... ?HE HE, jeg er også pedagog :-)

 

[trompetisten]

Mye rart folk blir sjokkert over....

 

Vil si det er veldig mennesklig å svikte innimellom, på mange måter. Vil ikke si at ungene blir "gærne" av den grunn.

 

Men å si at jeg ikke "gidder" er å ta litt hardt i. Er ikke akkurat orken det står på... Men av og til "klarer" jeg ikke å være rolig.

 

Senest i går måtte jeg gå på badet for meg selv og stampe hardt nedi golvet....

[Anonym bruker]

Dette var et kjempeflott svar ;-)

 

HI

[Anonym bruker]

Ja skriker du til 1 åringen da når ikke annet hjelper? Det kan jeg heller ikke fatte. Hva gjør en ett åring som gjør at du på skrike til barnet?

Dette kan du ikke mene!

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke sjokkert men utrolig forundret over at folk gjør det når det er så ufatterlig lite virkningsfult og svært ubehagelig for alle.

[trompetisten]

Jaja.. det forundrer deg, det forundrer ikke meg

 

Men da må jeg si, med fare for å virke frekk, at jeg synes det er flott at du klarer å være pedagogisk riktig til enhver tid. Skulle gjerne vært meg som hadde de evnene....

[winneboo]

Nei skriker ikke til ungen min, men leker heller ikke barnepsykolog. Hever jeg stemmen litt så hører hun bedre etter enn vis jeg setter meg ned å prater til henne. Innen jeg er kommet meg bort til henne har hun glemt hva hun gjorde galt. Men nå er hun bare 16mnd da.

[Anonym bruker]

Holder med mange her.

 

Når man har hatt våkennatt nr tusen (nesten) og man er ferdig som mamma og menneske - da er det begrenset hvilken tålmodighet jeg har i allefall ..

 

Det er vel ikke noe man er stolt av å heve stemmen, men innimellom når man er sliten og man ikke klarer å beherske seg så brister det..

 

Er bare menneske jeg - sier ikke at det er rett - men sånn er det bare..

[Anonym bruker]

Når du selv er trøtt, i dårlig form/syk, og barnet er sutrete og i "ja til nei"-form. Ja da makter ikke jeg å beherske meg alltid. Jeg har hevet stemmen betraktelig til tider, men gir mye kos og positiv feedback etterpå. Jeg avviser ikke barnet etter slike utbrudd, ser jo at barnet blir lei seg. Da smelter mamma, og får veldig dårlig samvittighet *skal aldri gjøre det mer*.

Og når vi snakker om pedagoger som skriker, jeg er barnevernpedagog.. )

[Twig]

nei jeg skriker ikke

[Anonym bruker]

Jeg ble skreket til da jeg var liten. Derfor går jeg til psykolog den dag i dag. Jeg skriker aldri til mitt barn, og det bør ingen gjøre!!!! Konsekvensene kan bli så altfor store.....

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre ikke av de mest tålmodige selv (temperamentet hennes kommer jo fra et sted), så JA! det gjør jeg! -Dessverre!!!

Er ikke stolt av det, men det koker fullstendig over iblant (ganske ofte...), og da klarer jeg dessverre ikke tenke så pedagogisk riktig at jeg klarer kontrollere det, og jeg kan hyle, skrike, brøle og grine =(

Og jeg skammer meg voldsomt etterpå og har verdens svarteste samvittighet.

Jenta mi er meget krevende, og tror hvem som helst hadde kunnet sprekke i hennes nærvær.

[mams05]

NEI!!! Skriker aldri. Men kan heve stemmen til han om han ikke gidde å høre etter. Men NEI. ALDRI SKRIKING.

[Anonym bruker]

:-) Du skrek... Med store bokstaver...

[Dalli]

Er imot skriking til både voksne og barn, har ikke skreket til S ennå, og håper jeg klarer å styre unna. Har likevel forståelse for at det kan glippe i blant. Tror ikke det er noe bra å etablere en "skikekultur", og da er det viktig å gå foran med et godt eksempel.