fra 50 til 100

[Anonym bruker]

 

 

er det ok å nekte stebarn å bo hos oss 100 prosent hvis det er det de ønsker??

 

faren ønsker selvfølgelig det. men jeg vet at det blir mye ekstra på meg...

 

hva mener dere om det??

[Gjest]

Jeg synes ikke det er ok å nekte.

 

Du visste jo at han hadde barn fra før, dette er en konsekvens av dette.

 

Det er min mening.

[Anonym bruker]

jeg har sagt nei til å ta hovedomsorgen for barna i vårt tilfelle. jeg antar at mor vil komme til å bukke under om hun ikke har barna.

jeg tror også at barna kommer til å savne mammaen sin til en så stor grad at livet her kan bli veldig vanskelig.

over tid er det nok det beste for barna å ha en mor som er tilstede i hverdagen, tiltross for at hun ikke alltid er den beste mor en kan tenke seg.

 

jeg tror at sammenkoblingen av at mora ikke vil klare seg så veldig bra uten barna og slik virke på henne, sammen med hvordan barna vil savne henne, barna vil føle lojalitetskonflikten mellom å like meg enda sterkere, det vil påvirke mitt forhold med barna og alle i vårt hus på en negativ måte.

 

jeg mener helt klart at du kan si nei. det vil ikke bare bli mer arbeid, detn støyten bør en kunne tåle, men det kan lett bli følelsesmessige støyter som lett kan bli en altfor stor påkjenning for alle involverte.

 

å gå fra 50% til 100% er jo enda verre, de må jo ha kontakt med mamman sin? så lenge hun ikke er totalt uskikket. det kan da ikke vbare være fordi pappan har lyst på mer tid sammen med dem.

[Kreoline]

Er ikke det argumentet oppbrukt og utslitt snart. Far må også ta konsekvensen av å ha giftet seg igjen, i et ekteskap må man kunne diskutere å komme frem til en løsning som alle kan leve med. Jeg sier ikke at barna ikke skal bo der, men man må finne ut i praksis hvordan dette skal løses. Dersom barna skal bo hos far, bør ikke mengde arbeid som økes kun være tilegnet stemor, men fordeles likt. Leste nettopp i en bok ang. ekteskap og menns forventninger til kvinner. Der svarte stort sett alle menn (i undersøkelsen) at de forventet at mor i huset var ute i full jobb og hadde hovedansvaret for orden og flyt i hjemmet. Mannen ser på sin rolle i hjemmet som den snille som hjelper til med husarbeid. Jeg hadde vært meget skeptisk til å bli fulltidsstemor dersom det betydde at alt arbeid som følger med falt på meg. Men som jeg har sagt før, mannen min hadde blitt varslet om det før vi hadde flyttet sammen. Jeg forventer å ha noe å si i livet mitt.

[Gjest]

Hvis den var til meg, Läkerol, så sa jeg bare min mening. Mulig du synes argumentet er oppbrukt, men det er nå sånn jeg ser det.

 

Jeg ser vår familie som ham, meg og hans 2 barn. I vår familie så skal ungene få være her 100% om det er det som blir resultatet.

 

Hvordan vi voksne velger å dele arbeidsmengden, det er opp til oss.

 

Igjen - dette er min mening. Jeg gikk forresten utifra at det ikke var stemoren som skulle ha all jobben med disse barna. Sånn ville det ikke blitt her!

[freebird]

Kanskje du skulle forsøke å snu det på hodet; Om du hadde et barn fra før, hadde du godtatt om mannen din nektet det barnet å bo fulltid hos dere?

 

Det vil naturlig nok bli mer å gjøre i familien, men det går jo an å sette seg ned på forhånd og diskutere litt regler, forventninger osv osv slik at ikke for mye faller på deg. Far må være klar over at han må stille opp mye om barna skal bo der fulltid, det er jo ikke bare kos og gøy.

 

Jeg er selv åpen for å ha barna boende her fulltid, det kan godt hende at det blir sånn etterhvert som de blir eldre.

[Gjest]

Kan bare svare for meg, men hadde blitt glad jeg, om ungene ville bo hos oss. Om det er ok for andre eller ikke synes jeg er vanskelig å svare på!

[Gjest]

Hvis det er ønsket til far så er det ikke ok å si nei.

Når man i heletett går inn i et forhold med barn her og der så må man kunne se muligheten til å ende opp med alle.

Man kan ikke sette foten ned og nekte noen?

 

Trodde i helheten her at en familie, så inngikk tidliggere barn også.

[Anonym bruker]

Har barna vondt av å være hos mor? Man skal lytte til barna, og gjøre det som er best for dem. For meg vil det bety å ha kontakt med/bo hos begge foreldrene sine...

[Gjest]

Anonym - det var vel ingen som sa at barna har vondt av å være hos mor!

 

Det kom et spørsmål fra HI, og på det grunnlaget har vi svart i denne tråden..

 

 

[Gjest]

He he må le litt for noen må bare vri på ting til det ytterste. Hvis mor er narkoman, ja da har barna ikke noe godt av å bo hos mor, er far voldelig selvfølgelig har barna det best hos mor, slik kan man holde på i det uendelig.

 

Men dukker ting opp i livet til foreldre så skal det falle seg naturlig å hjelpe hverandre, selvom det faller utenfor sammvær.

 

[Anonym bruker]

det var jeg som sa at jeg har sagt nei til å ta over hovedomsorgen.

vi har tatt over omsorgen da mor har vært syk, hatt operasjon, og jeg er fullstendig klar over at ting kan skje som gjør at han skal ta over hovedomsorgen. skulle hun av en eller annen grunn bli uskikket åå ta seg av dem, eller om hun skulle dø, en vet aldri.

jeg mener selvsagt at om mor er uskikket enten har fullt av psykiske lidelser, eller er narkoman, alkoholiker, eller slår eller misbruker barna bør jo selvsagt ikke barna være hos henne, eller hos sin far om det er han som lider under dette.

 

men om mor er et rotehue som er litt sånn av den mellomdramatiske typen, som ikke klarer livet akkurat nå, men tar jeg meg en tur på danskebåten og fester i lag med venninnene mine da kommer livet til å skinne til meg igjen og jeg kan ta meg av barna mine, da bør hun jo faktisk få tydelig beskjed at det er totalt unødvendig å rokke ved barnas base i livet, jeg synest det er uasnvarlig.

 

det var hi sin beskrivelse som minnet om biomora i vår familie, litt sånn rotehue og alltid syter og klager litt om hvor vanskelig livet er. livet er vel ikke rett frem for noen og enhver, men en tar seg sammen og tar seg av barna sine tiltross for dette.

 

i vårt tilfelle ville det helt klart ikke gått å ha tatt over omsorgen av hans unger, jeg tror faktisk ikke noen ville trivest med det bortsett fra min mann.

[Gjest]

Selvfølgelig er det ikke lett hvis den andre parten er "rotehue", det viktigste her er vel at ting går i en flyt for barna at de ikke lider under dette, slik at drar mor på dansketur får barna garantert gjort lite med det, men da er det opp til oss andre oppevåkne folk som kanskje ikke er et slikt "rotehode" å få stebarna til å være velkommen selvom de kanskje ikke var planlagt.

 

Det jeg i helheten her syntes er trist er barna som faktisk ikke kan noe for at mor er ustabil å "bruker" far som "avlasning" eller har en far som ikke bryr seg og mor sitter å sliter osv. UANSETT faller det på barna, så da syntes jeg virkelig vi oppevåkne folk kanskje skulle legge ting litt til rette selvom det kanskje går utover litt i livet vårt.

 

Det ink helt klart biofar også, må han kutte ned på arbeidstid, så må han kanskje vurdere det osv.

[Anonym bruker]

ja jeg er helt enig med deg at det er barna det går utover, ogat det ikke er lett for barna, og at det selvsagt da er fint for barna å føle seg velkommen hos far. det er ikke så mye hvordan det går utover livet vårt med de rent praktiske ting jeg er så opptatt av.

men hvordan det går utover følelsene til barna, og hvordan de spiller inn.

som sagt situasjonen minnet veldig mye om min (en ser jo hva en vil kanskje) og vi fant ut at det beste å gjøre var å sette foten ned og si til henne at det er hennes ansvar, hun har ingenting å vinne på at vi sier ja til samvær i hytt og pine, at hun dumper barna på trappa. at barna lider under et sånt system og at vi ikke ville hjelpe henne med det lenger. vi vil ikke forsette å gjøre det mulig for henne.

jeg må si det har fungert kjempe fint, for hun er ikke virkelig mentalt syk, bare litt vanskelig, hun er ikke narkoman eller alkis eller totalt uskikket, litt uasnvarlig, litt dum, litt egoistisk osv.

nå følger vi samværsavtalen som er på nesten 50%, det er stabilt og godt både for barna og oss. det har gjort underverker for barnas forhold med meg.

er ikke sikkert det vil bli slik for andre, men for oss fuker det, fordi om det fremdeles er en lang vei å gå.

[Gjest]

Selvfølgelig er det trist når mor ikke klarer å ha det stabilt for barna.

 

Her har det vært omvendt.Far har barna 2 hver helg og de gangene så er det alltid noe, han henter de sent på fredag pga jobb, mange ganger venter han til lørdagen. Også må han alltid levere barna igjen tidlig på søndagen for det er alltid noe han skal gjøre. Bytting av helger er det konstant for han klarer ikke si nei til en avtale pga barna. Syntes det er utrolig trist men selv har jeg ytet litt til det for jeg sier aldri nei til far.

Han vet at han kan si ja til en fest til kompisene da det er hans barnehelg for jeg sier ikke nei.

 

Har blitt fortalt 100 ganger at jeg må bli strengere mot far slik at han skjønner at han faktisk må avse de få helgene barna er hos han. MEN jeg klarer ikke å si nei til at barna skal få komme hjem når jeg likevel er hjemme.

 

Etter far flyttet til andre siden av landet, begynte han pluttselig å kreve at jeg kom opp med fly for å hente de. Absolutt ikke, en gang må han også vokse opp å ta konsekventene av sine handlinger.

Nå sitter han der illsint for jeg begynner sakte med sikkert å sette ned beinet. Han har ikke vært vandt til det 5 år. Men selv flyr jeg ikke opp for å hente de da han har hatt 1 mnd på å ta seg fri fra jobben den dagen de skulle hjem, planlegging er ikke hans sterke side...hehe