Andre som blir/er en tospraaklig familie?

[NewYorkMom_får_to_tette]

Lurte paa om andre har begynt aa "innarbeide" spraakene allerede naa i 2. tri? Vi venter vaar foerste i juli, og det er jo egentlig alt for tidlig til at babyen kan hoere noe (Jeg er i uke 16), men vi proever bevisst aa snakke mye til barnet i magen allerede naa. Noe av grunnen er vel at vi proever aa komme inn i et godt spraakmoenster. Mannen min er amerikaner, og jeg er norsk, selv om jeg har vokst opp som tospraaklig.

 

Dette er ikke bare lett, nei. Sammen snakker mannen min og jeg engelsk, men vi har bestemt at til barnet kommer jeg til aa konsekvent snakke norsk mens han snakker engelsk. Mannen min sitter naa nesten hver kveld med norsk-boekene sine og pugger...selv om han kommer til aa snakke engelsk med barnet synes han jo det er viktig at han i hvertfall kan forstaa hva barnet og jeg sier paa norsk! Jeg vet det er viktig aa vaere konsekvent med spraakene, men har en tendens til aa "falle tilbake til engelsk" naar jeg snakker med babyen. Hvis han, for eksempel, begynner aa snakke med barnet paa engelsk er det saa lett og "melde seg inn i samtalen" med samme spraak i stedet for aa bruke norsk.

 

Det er litt frustrerende, men vi synes det er viktig at barnet laerer seg begge spraakene hjemme. Barnet faar dobbelt statsborgerskap, og vi vil gjerne at det skal laere aa kjenne begge landene godt. Vi kommer til aa klare det helt fint, men det tar sannelig litt tid aa innarbeide! Er det andre tospraakelige familier som har begynt aa oeve seg? Noen som vil dele tips elle frustrasjoner?

[2 gutter og 1 jente]

Akkurat det samme skjer her. Gubben strever for å lære norsk, og jeg ska da liksom BARE snakke norsk med han. Men...vi har jo snakket engelsk med hverandre i 2 år, så jeg får det liksom ikke helt til. Det er jo så tungvint, og selv når jeg prøver så får vi en glidende overgang til engelsk, vet ikke om mannen min gjør det med overlegg, men jeg merker det ikke for det har blitt en vane! hjelpe meg....vi kommer til å få en forvirra liten bebiss!

[NewYorkMom_får_to_tette]

Det er sannelig bra vi har begynt aa innarbeide dette allerede naa! Mannen min og jeg proevde aa snakke norsk sammen en stund (for aa faa litt fart paa norsk-kunnskapene hans), men fant ut at for oss ble det unaturlig naar engelsk liksom er "vaart" spraak. Saa vi har heller noen norsk-kvelder en gang i blandt, samt at han pugger med CDer og boeker. Synes disse mannfolka vaare er flinke, jeg--som laerer seg et nytt spraak paa grunn av oss og barna. Mannen min har i hvertfall blitt kjempemotivert naa etter at jeg ble gravid. Han vil ikke at den lille ungen skal rette paa norsken hans hele tiden. :-)

 

Da jeg var barn bodde vi i utlandet, men begge foreldrene mine er norske og vi snakket norsk hjemme. Engelsk og et annet nasjonalspraak snakket jeg med "alle" andre (i barnehagen, paa skolen, osv.) Engelsk ble ogsaa soeskenspraak i familien vaar etterhvert, men foreldrene mine var alltid veldig flinke til aa vaere konsekvente med norsken. Jeg husker at som barn nektet moren min aa svare hvis vi snakket til henne paa engelsk--norsken skulle ivaretas selv om vi bodde i utlandet. Som barn syntes jeg det var frustrerende, men naa er jeg faktisk veldig glad for at hun var saapass streng. Haaper bare jeg kan vaere like flink...

 

Jeg er ogsaa redd for at babyen kan bli litt spraakforvirra, ja. Ikke hjelper det at vi har planer om aa reise til Tyskland naar barnet er 6 maaneder gammelt--da blir det nok et spraak aa forholde seg til. :-)

Det er jo kjempefordeler ved aa vaere flerspraaklig, og det beste er jo at de vokser opp med det helt fra starten. Men det er sannelig bra at vi har begynt aa oeve tidlig!

 

 

[BensMor]

Vi er en tospråklig familie. Barnet vårt på litt over 2 forstår begge språk, men snakker mest norsk, siden vi bor i Norge og barnehagen er her.

Da jeg var gravid sist, skrev jeg til en professor som hadde skrevet mye om tospråklighet, og jeg fikk tilsendt en artikken hun hadde skrevet. Konklusjonen i den var at barna ble like flinke i fremmedspråket både der den begge foreldrene snakket konsekvent sitt språk til barnet, og der foreldrene blandet litt mellom språkene. Jeg forstod det slik at det ikke var nødvendig å gjøre som om man ikke forstår hva barnet sier hvis det snakker til deg på det andre språket. Da bare svarer man på sitt språk. Barn er utrolig flinke, og de får med seg hvem som snakker hva, tror jeg. Hos oss blander barnet mye mellom de to språkene nå som det er midt i læringsfasen, men det er bare naturlig. Vi svarer på hvert vårt språk.

Når vi sitter alle tre og snakker sammen, snakker jeg norsk, faren sitt språk, og barnet helst norsk, men med innslag av farens språk. Det er utrolig fascinerende å følge med på. Farfaren og farmoren og resten av den utenlandske faren er veldig glade for å kunne snakke med barnebarnet sitt.

Når min mann og jeg snakker sammen, snakker vi hans språk. Han snakker også flytende norsk, så han forstår hva som sies av alle.

 

Lykke til! Du skal se det går bedre enn du frykter. Med litt norske bøker, sanger og filmer får barnet deres en god start. Og selvfølgelig masse norsk dagligtale.

[Gjest]

Vi blir trespråklege vi, sidan mannen min og eg snakkar engelsk saman. Eg er norsk og han er spansk, så chiquitin får lære to språk heime i tillegg til at h*n blir eksponert for masse engelsk..

 

Har litt same problemet med at det er lett å falle inn i det språket mannen snakkar - det er å mykje meire "koseleg" på spansk med masse diminutiv og slikt, så det blir litt spansk frå mi side også til chiquitin. Men eg trur det er viktig å vere konsekvent når babyen kjem ut: ein forelder = eitt språk!

 

Vi skal jo bu her i Noreg, så chiquitin kjem uansett til å lære norsk. Men forhåpentlegvis skal vi til Mexico frå h*n er 6mnd til eitt år, og då blir det jo BERRE spansk (anna enn min norsk). Vi får sjå. Trur uansett det er VELDIG bra å lære borna fleire språk i heimen!!

[Gjest]

Det er kjempevanskeleg å skulle "skifte" språk ja - vi har heilt gitt opp å prøve å snakke norsk heime. Mannen min er flink i norsk, men det funkar ikkje. Engelsk er VÅRT språk, evt blanda med litt spansk. Ser ikkje poenget med å snakke norsk heime når vi bur i Noreg og mannen min blir eksponert for norsk i dagleglivet. Men familien min snakkar berre norsk med han, og venane våre snakkar mest norsk.

[MomInUSA]

Hei - jeg synest du er veldig flink som har begynt med det naa. Jeg har bare frustrasjoner og nederlag og fortelle, men....

Det er nok veldig viktig med to spraak- og jeg tror det er viktig at mannen laerer norks ogsaa. Mannen min er Amerikansk, jeg er norsk og har bodd her i ISA i 5-6 aar naa. Vi har en gutt paa 2 aar og han er ikke to-spraaklig - selv min mor gir opp naar hun kommer paa besoek of snakker engelsk... har skikkelig daarlig samvittighet og har ikke gitt opp enda - naa skal jeg proeve med begge naar den nye lille kommer. Det er bare vanskelig - vaer forberedt paa det - man maa vaare konsekvent - det kommer ikke av seg selv (det er bare jeg som haaper det) problemet mitt er at Jeg kjenner ingen her som snakker norsk, og snakker sjelden med noen som snakker norsk, utenom paa telefonen av og til. Mannen snakker ikke noe norsk og har ikke vaert saerlig ivrig paa aa laere. Han forstaar en del norsk, men snakker det ikke. Derfor er det vanskelig syns jeg. Jeg tror det er viktig aa ha faste rutiner paa det og vaere konsekvent - ellers gaar det ikke - det er jeg bevis paa..... Vi jobber ogsaa mye og lillegutt har vaert i barnehagen fra 8 til 5-6 hver dag i ukene - og det er vanskelig naar man har saa liten tid sammen til aa snakke norsk. Jeg proever ikke aa unskylde meg selv - det er bare min feil. Men men.. Jeg har videoer og boeker paa norsk som vi bruker, og lillegutt ser paa videoene, men jeg vet ikke om han forstaar det de sier.... det er trist, men men... det er jo min feil. Har lest alle svarene og har faatt litt mer motivasjon, saa vi faar se hvordan det gaar. Det er vel aldri for sent, men det blir nok ikke enklere naa naar han snakker.

 

Lykke til og jeg haaper at du faar det til - jeg tror det er veldig viktig aa laere begge spraak.

 

uff - jeg har skikkelig daarlig samvittighet naa.. er skikkelig imponert av dere som har saa masse motivasjon og oensker dere alle suksess!!

[MathildeC]

Vi har også planer om å snakke begge språk til barnet (jeg er norsk, han er engelsk). Sammen snakker vi engelsk, og det er veldig vanskelig å endre på etter 10 år sammen... Håper vi får dette til - men siden vi bor i Norge og barnet kommer til å gå i norsk barnehage blir h*n nok flink i norsk i hvert fall!

[SusieQ-Anna210707+Kasper090409]

Vi blir også en to-språklig familie. Min samboer en engelsk og har de siste 6 månedene gått på norskkurs her i Norge. Vi prøver å snakke norsk hjemme, men det er litt av en utfordring når vi har snakket engelsk sammen i 4 år. Min samboer har sagt at han vil snakke norsk til barnet inntil h*n er ca 2 år og deretter snakke mer og mer engelsk. Vi har hørt at barnet kan bli forvirret og få tregere språk dersom det ikke får ett språk å forholde seg til den første tiden. Men dette er det sikkert mange forskjellige synspunkter på. Hva vi kommer til å gjøre i praksis, vil tiden vise. Men mine barn skal definitivt bli gode i begge språk.

[Gjest]

Trur absolutt ikkje det er nødvendig å "vente" med eitt av språka. Eg ville berre gått rett på og byrja. Nokre barn byrjar snakke litt seinare, men dei snakkar til gjengjeld ofte veldig bra når dei først byrjar snakke. Trur det vil vere vanskelegare å gå over til eit anna språk etter å ha snakka norsk i to år med barnet (de veit jo sjølv kor vanskeleg det er å skulle snakke norsk saman etter så lang tid med engelsk)

 

 

[NewYorkMom_får_to_tette]

Er enig med tosofo y chiquitin paa det omraadet--selv om det sikkert har vaert mange forskjellige studier paa dette med forskjellige resultat. Jeg studerer til aa bli leseopplaeringspedagog her i USA, og noen av forelesningene jeg har vaert paa har tatt opp dette med tospraakelighet. Professorene mine har vaert enige i at selv om det noen ganger kan ta litt lengre tid foer barnet begynner aa snakke (spesielt hvis det er snakk om 3 eller flere simultane spraak) er det vanligvis verd det aa begynne med en gang. Jeg kjenner selv mange barn som har vokst opp med flere spraak samtidig (blandt annet to av mine soesken som laerte 4 forskjellige spraak samtidig da de var babyer) og de har klart det helt fint. Litt forvirring i starten, men det kan man jo regne med.

 

Husker ikke hvem som forsket paa dette (kan godt finne ut av det hvis noen er interessert), men det har i hvertfall vaert noen store studier her i USA som har forsket paa dette med at nyfoedte barn kan skille mellom lydene paa alle spraak (altsaa kan et nyfoedt barn laere aa kjenne igjen hvilket som helst spraak i verden.) Naar barnet blir ett aar gammelt, er denne "databasen" allerede skrumpet inn betraktelig, og har vanskeligere for aa skille ut lyder som ikke er det spraaket de hoerer til daglig. (Dette var ogsaa paa nyhetene paa NBC for noen uker siden.)

 

Jeg forstaar tankegangen med aa bare snakke norsk, men tror det blir vanskeligere og mer forvirrende for samboeren din aa bytte til engelsk etterhvert...men jeg kjenner heller ikke deres situasjon. Lykke til samme hva dere velger!

[Anonym bruker]

Her strides de lærde. Enkelte forskere mener at det er bedre for barne å konsentrere seg om ett språk de første 2-3 årene - til dette språket sitter som støpt og snakkes rent. Deretter sette i gang med det andre.To språk samtidig kan visstnok resultere i at begge snakkes halvdårlig, og at barnet blir forvirret. men som sagt. De stride lærdes. Kjæresten min er fransk, eg er norsk. Vi bor i Norge, snakker norsk sammen, men barnet skal etterhvert lære fransk. Vi får se hvordan vi gjør det.

[NewYorkMom_får_to_tette]

Jeg har snakket med flere andre nordmenn her i USA som har hatt akkurat samme erfaringen som deg, MomInUSA. Kjenner ogsaa til familier fra andre land som har skiftet til engelsk etter at de kom hit, og skjoenner at det er lett aa gjoere. Jeg er kjemperedd for at jeg kan gjoere det samme--det hadde blitt betraktelig lettere aa "bare" snakke engelsk og droppe norsken.

 

Har veldig forstaaelse for at det er vanskelig naar man ikke snakker norsk til daglig. Det gjoer ikke jeg heller--og engelsk er et noe sterkere spraak for meg naar det er det eneste spraaket jeg bruker til daglig. Heldigvis bor vi rett utenfor New York, og har hatt en del kontakt med sjoemannskirken her. De arrangerer smaabarnstreff en gang i uken, og naar vi kommer tilbake til USA etter tiden i Norge skal jeg proeve aa vaere med der. Tror det kan hjelpe. For oss hjelper det sikkert ogsaa at vi skal til Norge rett foer babyen blir foedt--og blir der i hvertfall et halvt aar. Da kan jeg faa innarbeidet norsken skikkelig.

 

Hvis dette er noe du virkelig vil gjoere tror jeg ikke det er for sent. For aa skape en mildere overgang for soennen din kan du jo for eksempel proeve aa gjenta alt du sier paa begge spraakene helt i starten...og saa gradvis bytte til bare norsk. Vet ikke om det vil fungere i praksis, men bare en tanke...

 

Det er sannelig litt press naar man vet at man selv er den "eneste" som kan laere barnet norsk. Jeg har allerede begynt aa tenke mye paa dette--naar vi bor i USA er faktisk jeg den eneste linken barnet har til Norge! Du kan jo forsoeke aa bytte til Norsk, men dersom det ikke gaar synes jeg ikke du skal ha daarlig samvittighet. Kanskje dere kan tilbringe litt tid i Norge med tiden. Da faar jo barna med seg noe av Norge paa den maaten ogsaa. Lykke til samme hva du velger!

 

Klem,

[♥ nr3 i juni 2011♥]

Hei dere, vi blir også tospråklig.... engelsk og norsk. Vi snakker så og si bare engelsk hjemme. Vi bor i Norge nå så tror ikke norsken blir et problem, men er redd for at den kan forsvinne om vi flytter til utlandet (noe vi helt sikkert kommer til å gjøre før barnet er 1 år). Jeg vil snakke norsk med barnet, men vet ikke om det holder. Jeg har tenkt å kjøpe alle barnefilmer (disney etc) med norsk tale og norske bøker i håp om at barnet vil lære seg språket lettere da (spesielt når vi er i utlandet). Jeg er ikke bekymret for at barnet begynner å snakke senere. Alle studier viser at de tar de andre igjen etterhvert. Dessuten utvikler tospråkelige mennesker visst nok aldri Alzheimer (for språk er det som holder hjernen mest aktiv). Bonus !

[vic_89 med prinsen]

jeg blir alenemamma, men faren snakker engelsk og kommer til å ha kontakt med barnet. vil gjerne at barnet vårt skal lære seg engelsk også, men hvordan skal jeg gjøre dette? skal bo hjemme hos min familie, så kanskje jeg kan snakke engelsk til h*n mens resten av familien snakker norsk?

[♥~Mio mi mio~♥]

Barna våre snakker faktisk fire språk, og det skal også den nye babyen. Jeg er fransk/norsk og min mann er latino/amerikansk, og vi snakker tilsammen alle språk hjemme. Her i huset kan man spørre om noe på et språk og få svar på et annet. Ungene har hatt faser hvor de har prioritert et språk over et annet, og det har selvfølgelig litt sammenheng med hvor vi har bodd. Vi har egentilig aldri hatt noen pedagogisk plan på hvordan vi skulle lære barna språkene, men har snakket alle språk med de opp gjennom hele barndommen. Det har ført til at barna våre på 14, 7, 5 nå forstår og snakker alle 4 språkene. 2 åringen har allerede stor forsåelse, men selve språket mangler det naturlig nok en del på enda. Jeg ser på det som at de får en del gratis i forhold til utdanning. Det "negative" er at de kan ha en litt seinere språkutvikling, men det har ikke vært noe stort problem hos våre barn.

 

Jeg tror rett og slett at man bare må gjøre det man føler er riktig for sin familie. Barn er unike i så måte at de plukker opp det de skal lære og suger til seg informasjon. De lærde stirdes, så det må vel bety at ingenting er 100% riktig eller 100% galt. Vi har ikke tvunget barna til å snakke noe språk, men hatt alle 4 språkene som en naturlig del av hverdagen. Det viktigste for oss har vært at barna er glade og fornøyde. og at det på ett eller annet nivå har kunnet kommunisere med alle sider av familien, uansett hvor i verden i bor.

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som er tospråklig - selvom det bare handler om dansk og norsk. Vi bor i Danmark, og jeg har vært veldig opptatt av å snakke norsk til henne. I begynnelsen var det ganske uvant å snakke norsk når jeg var sammen med andre som jeg var vant til å snakke dansk med. Det tok litt tid før jeg klarte å gjøre det konsekvent, men nå går det helt av seg selv.

Det betyr veldig mye for meg at Norge er en del av hennes identitet, og at hun forstår det uten problemer, selvom norsk og dansk på mange måter ligner hverandre.

Hun snakker dansk, men jeg blir glad hver gang og stolt hver gang hun sier noen norske ord )

[benedicte&smiley]

jeg vil gjerne dele frustrasjon.... jeg er ikke sammen med barnefaren som er fra østerrike. Og jeg vurderer å lære meg tysk, for det kommer jo pappaen til å lære gutten vår..og jeg tror jeg kommer til å slite litt med at de skal prate et språk jeg ikke forstår noen ting av...

så noen som synes jeg bør lære meg tysk eller??

 

[Tia med 2 ♀]

Her snakker vi engelsk hjemme og det kommer vi til å fortsette med.

jeg vil snakke norsk til henne når det er bare oss i samtalen men når pappa er med blir det engelsk.

Hun vil jo få norsk fra meg, familien min og vennene mine. Senere også fra tv og barnehage.

Sambo forstår og snakker ganske bra engelsk men syntes det er viktig å begynne med begge språk med en gang.

For besteforeldre og onkel skal jo bli forstått når de kommer på besøk også.

 

Desutten har jeg et tantebarn som er halvt mexikansk halvt norsk og hun lærte begge språk fra begynnelsen av plus mye engelsk. Og hun hadde overhode ingen språkproblemer og var faktisk veldig tidlig ute med å lære seg å snakke.

Hun snakket hovedsaklig norsk men forsto hva som ble sagt på alle 3 språk.

 

 

[Anonym bruker]

Er det forresten noen av dere andre som har erfaring med aa bruke baby-tegnspraak naar flere spraak snakkes i familien? Det er det veldig mange som gjoer her i USA for tiden--laerer babyen tegnene for vanlige ord--og barna begynner vanligvis aa "snakke" med hendene lenge foer de foerste ordene kommer (ofte naar de er 8-9 maaneder gamle.) De har ogsaa en raskere utvikling naar det gjelder det muntlige spraaket.

 

Vet ikke om dette er vanlig i Norge, men her i USA er det i hvertfall en kjempetrend for tiden. Vi vurderer aa gjoere det--litt fordi at da laerer kanskje ogsaa barnet seg at ordene betyr det samme selv om de sies paa forskjellige spraak. F.eks, naar mamma spoer "vil du ha mer?" saa betyr det det samme som naar daddy sier "do you want more?" naar begge bruker haandtegnet for "mer/more" samtidig som de sier det. Pluss at barnet selvfoelglig ogsaa faar et forsprang naar det gjelder tegnspraak, og en maate aa kommunisere med oss paa foer de foerste ordene. Har noen erfaring med dette?

[Gjest]

mannen min er nordlending og jeg er sunnmøring.. blir nok tospråklig! haha...

[onam * mai 07 + september 08]

her blir det sveitsisk og norsk ungen kommer til å lære. faren er svetisisk/norsk og jeg er sveitsisk. så vi har begge ansvar for å lære begge språkene til ungen :-) men det blir ikke lett å holde seg konsekvent for vi har en stor tendens til bare å snakke norsk :-/

[marenmor]

Her blir det nederlandsk-norsk, jeg er norsk, han nederlandsk, vi bor i nederland saa jeg kommer til aa vaere veldig konsekvent paa aa snakke norsk til barnet, faren snakker litt norsk ogsaa og forstaar nesten alt. blir nok litt uvant i beg siden vi snakker nederlandsk med hverandre naa, men det er veldig viktig for meg at h*n ogsaa kan snakke med familien i norge. Jobber selv i barnehage her nede og ser ofte at de barna som er to/flerspraaklige ofte snakker litt senere, men da snakker de ofte to spraak flyttende, utrolig flott aa hoere!

[Anonym bruker]

Hos oss er det 3 språk, ikke så vanskelige da. Jeg er norsk, gift med en danske som snakker svensk! Så det blir både å snakke med den svenske og den danske siden av familien, men det går allerede kjempefint og det regner jeg med at det blir med neste også!

[plutseligbolle]

Vi er/blir også tospråklige. Pappaen er tysk, han snakker litt norsk men jeg snakker veldig mye bedre norsk. Vi skal snakke tysk hjemme i alle fall i begynnelsen, mens jeg snakker norsk til barnet, og han tysk. Vi bor i Norge så snuppa får nok hørt nok norsk til å lære seg det.

 

Jeg snakker ikke så mye direkte med henne nå mens hun ligger inni magen (jeg er i tredje trimester), men hun hører jo når jeg snakker med andre. Artig at noen tar opp denne problemstillingen, som jeg tenker ganske mye på. Vet noen om det fins nettsider eller bøker om temaet?