Er det andre her hvor den andre foreldren er død?

[Gjest]

Lurer litt på erfaringer dere måtte ha. Jeg gjør meg så amnge tanker om at sønnen min ikke har noen pappa lenger. Tenker på samtaler om at pappa er død og tusen andre ting som strengt tatt ligger flere år frem i tid siden David bare er 14 måneder..

 

Noen som har noen tanker å dele med meg?

[Anonym bruker]

Nei, men av og til skulle jeg ønske at han var det.

Når faren er død er det jo en naturlig forklaring på hvorfor en ikke har noen pappa, men om faren bare driter i barna sine så er det vanskelig å forklare..

 

Men skjønner at du føler deg alene, dødsfall er trist. Men du klarer det, du Teline! Har lest mange av innleggene dine og du virker sterk!

(Men det er også lov å være svak altså..)

[Gjest]

Ja, det er sant det. Foreldre som bare ignorerer at de har barn er en skam, og sikkert enda vondere å forklare enn et dødsfall. Jeg føler med deg og barnet/barna dine.

 

Takk for oppmuntrende ord, jeg setter pris på omtanken

[FrøkenSprøken]

Kan jeg spørre hva som har skjedd?

Har ikke helt fått med meg det, jeg...

 

Her er pappa`n i høyeste grad i live. Vi har ett godt forhold, så er glad for det, men vet av flere alenemødre som har barn med idioter.

 

Tror nok uansett at det er tungt for et barn å vokse opp uten en far, men hvis det er til noen trøst slipper lille David å lure på "hvorfor pappa ikke vil være med meg".

 

Snakk mye om pappan allerede nå, og fortell hvor fantastisk han var, og hvor glad han var i David.

Du skal se at gutten din vil takle det helt fint!

 

Og du vil nok med tiden møte en mann som kan stille opp for dere begge, slik at lille David får en mannlig rollemodell. Selvfølgelig vil det aldri være pappan hans, men det er jo så vanlig nå for tiden, og så er det jo ikke genene som bestemmer hvor glade vi skal være i hverandre;)

 

 

Mange trøsteklemmer fra

[Singelmamma og banden]

Dersom du går inn på etterlatt-debatten på denne siden treffer du helt sikkert foreldre i samme situasjon som deg. Jeg har ikke sjekka den selv, men jeg regner jo med at der kanskje er litt aktivitet?

[Gjest marie-s]

Jeg gikk litt tilbake i tid her og leste det du hadde skrevet før og må si kondolerer. Når det gjelder det med sønnen din så vil nok dette være verre for deg å snakke om enn for han. Han var jo liten når han døde og har nok ikke lært han å kjenne på samme måte som du har, derfor vil nok heller ikke savnet være det samme. Og som andre sier det er i hvertfall en veldig god grunn til at faren hans ikke er i livet hans om man skal sammenligne med andre fedre som ikke vil ha kontakt.

 

Selv mistet jeg moren min når jeg var 14, og siden dette er mormoren til sønnen (5 år) min så snakker vi jo av og til om henne, jeg har bilde av henne fremme og vi er innom graven hennes noen ganger. Men jeg merker jo på min sønn at for han er jo ikke savnet det samme, dette er en person han aldri har møtt. Jeg tror nok at dette vil falle seg naturlig når dette en gang kommer og vet du, du har lov til å vise at du er lei deg, men gjerne forklar hvorfor og at gutten gjerne må forsette å spørre for selv om det er trist å snakke om så er det også godt å snakke om.

 

Jeg er ikke spesielt kristen av meg, men har forklart gutten at mamma min er i himmelen osv...Føltes litt for groteskt å si at hun kun ligger i en kiste i jorden, selv om det har jeg også forklart.

 

Så sett deg ned sammen med han av og til, se på bilder og fortell han hvor glad faren var i han, hvordan dere hadde det sammen osv. Og skulle du få ny type så får han fint finne seg i at det f.eks er et bilde av faren til gutten din fremme en plass.