ingen vonde tanker, ønsker bare å dele, og gjerne få tilbakemeldinger.

[Anonym bruker]

Sitter her og vurderer, og har så lyst på noen andres mening på skriveriene mine, men er litt sjenert så vil ikke akkuratt henge meg ut

(itilfellet det skulle være kjempe elendig) men jeg legger ut en så håper jeg dere vil ta dere tiden med å lese, og all kritikk er lov, det er derfor jeg legger det ut.

 

Det takknemlige gresset.

dedikert til min biologiske mor.

 

Snøfnugget dalte lett ned mot bakken. Det kysset gresset farvel idet det passerte, landet på bakken og smeltet bort. Helt utslettet, ingen spor etter dets eksistens. Hun kikker ned på meg, stryker hånden varsomt over pannen min og munnen hennes berører pannen min mykt og kjærlig. Jeg ligger der så fredelig, så nydelig jeg er. Fingrene rykker til, øynene mine farer fra den ene siden til den andre under tunge, søvnige øyelokk.Plutselige, men rolige sukk høres og jeg sover deilig uvitende om hennes urolige tanker.

 

"Hva vil denne verden bringe deg? Vil den være god mot deg eller vil du krype og åle deg frem, strebe etter målet? Vil du få det bra, har du det bra? Så mange tanker springer igjennom hodet, det går varmt og det begynner å verke, øynene begynner også å svi nå... Vil du få alt det beste, kan jeg gi det til deg? Du er så liten, så god, så uskyldig! Hvorfor skal du lide for hva andre har gjort før deg? Varme og salte tårer renner nedover kinnet, den første brøyter seg nedover, lager stien den neste vil gå, gjør det lettere for nestemann. Hvorfor gjør ikke vi det slik, gjør veien lettere for dem som kommer etter oss?"

 

Armene som holdet så lett rundt meg holder litt tettere og fastere. Kroppen hennes trakk seg mer sammen, alt foldet seg rundt meg som lå der i armkroken hennes.Verden skulle bare visst, hun ville ofret alt for å ha visst at den lille på armen hennes skulle hatt det bra, ALLTID!

For hver vonde tanke faller en ny byrde på hennes skuldre. Som et evig steinras som ville knuse henne og alt hun ville gi.

 

"Hva vil tiden vise oss? Vil den vise at du aldri skulle ha vært min? Man sier eplet faller ikke langt fra stammen, men det vil da også si at jeg ikke burde få beholde deg. Har jeg det i meg, har jeg det du trenger for å vokse opp og føle deg elsket, for elske deg, det gjør jeg! "

 

For å bevise og understreke presset en usikker munn seg mot det myke kinnet mitt, hun snufset og en skjelvende hånd trakk håret bort fra et forgrått ansikt. De røde flekkene var avslørende. De var som kikkehull inn til hennes tanker og redsler, derfor kunne hun aldri la noen se henne gråte. Å gråte er en svakhet, ingen liker dem som gråter! Jeg skulle slippe å se henne gråte, for jeg skulle aldri uroe meg for noe som gjalt henne!

 

"Hva har jeg å gi deg, kan jeg gi deg noe som ingen andre kan? Hadde du hatt det bedre hos noen andre? Vil du vokse opp med et ønske om at du ikke var min, med et ønske om å bytte meg ut? Kommer du til å ønske at jeg var det ene snøfnugget? Det snøfnugget som var tidlig ute. Det snøfnugget som var før de andre, det som kysset gresset før det forsvant fra det. Det som aldri fikk lære gresset å kjenne, det som kun fikk en liten anelse av gresset. Skulle du ønske du var gresset, nærmest uberørt av meg? Så vondt det er å elske!"

 

Tiden gikk, mange snøfnugg falt og forsvant, og først da gresset hadde en liten en på armen selv kunne hun se hvor vondt hun måtte ha hatt det. Tenk at du ofret deg for at noen andre skulle få elske meg! Tenk snøfnugget brøytet veien slik det neste ikke ville smelte, slik at neste mann fikk berøre gresset.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skriver veldig godt, jeg var med deg fra første til siste ord og kjente det du beskrev på kroppen, hvor vanselig adopsjonsvalget er, og den flotte tanken du har om din biologiske mor - at hun ofret seg for at du skulle få et godt liv.

Kjenner tårene presser på her... bl.a fordi vi går i tanker om å adoptere et barn selvom vi har 2 flotte barn fra før...

 

[snurrepipperi og go'ungen]

Nydelig skrevet!

Tårene triller *snufs*

[PrincessElisabeth]

tusen takk for kjempe fine tilbakemeldinger(signerer med nick denne gangen). jeg var litt nervøs for at noen ville tolke den feil, men ser iallefall at den ikke ble mistolket...takk for at dere tok dere tid til å lese den

[C&B♥♀07+♂10♥ Lykkelig :)]

kjempe fint:) *snufs*..... laget med følelser, uten tvil **applaus**

[Anonym bruker]

Innholdet er jo fint, men skrivestilen blir litt for kiosklitteratur for min del. Mye klisjéer og rare metaforer. En mer direkte stil uten så mye omskriving hadde funket bedre. Men smaken er jo som rævva, må vite ;-)

 

->>-

[PrincessElisabeth]

godt å høre, men tror kanskje du gikk glipp av endel av grunnen til metaforene, men godt ikke alle liker det samme:)

setter pris på at du er ærlig:)

[Anonym bruker]

Nydelig! Og langt unna både klisjeer og kiosklitteratur. Du har et stort skrivetalent.

 

Hilsen en som lever av å skrive selv.

[PrincessElisabeth]

tusen takk, du aner ikke hvor befriende det var å høre...you made my day:)

[Suzie Que]

Vemodig og nydelig beskrivelse! Du bør absolutt fortsette med dette, og del det gjerne med oss.