har det vanskelig med meg selv...

[Anonym bruker]

Jeg har det så vanskelig med meg selv for tida grunnet biologisk far til min eldste sønn. Jeg føler hele fyren som en trussel som tramper inn i livet mitt når han finner det for godt og krever å få være med sønnen min. Vi har aldri vært sammen etter at gutten ble født, men han hadde en slags kontroll over meg fram til gutten var 1,5 år gammel ca, og endringer i min livssituasjon gjorde at jeg klarte å "gjøre meg fri" (flyttet, fikk nytt nettverk) De første årene ville jeg at han og gutten skulle ha et godt far-sønn-forhold, og at han kunne ta ansvar for han som en normal far. Dette fungerte aldri. Vi bodde 50 mil fra hverandre, og hvis han kom ei helg for å være med gutten ble det for det føsrste masse bråk hvis jeg f.eks skulle ta meg en tur ut om kvelden, og han krevde f.eks at vi måtte stå opp en dag hver den helga, sånn at det ble rettferdig arbeidsfordeling. Har drøssevis med eksempler hvor han ikke har tatt sitt ansvar, og til slutt måtte jeg bar eslutte å ha forhåpninger om noen ting, og klare meg selv. Da gutten var nesten 3 år traff jeg han som er min samboer i dag, og han tok seg av han som om han var sin egen fra dag 1. Vi har nå fått et felles barn, og eldstegutten er stolt storebror. han ser på oss som foreldrene sine, og vi regner begge ungene våre som totalt likeverdige i vår familie. Gutten forguder sin biologiske far, osm kjøper masse leker til han, lar han få lov til mye han ikke kan få lov til hele tida hjemme osv. Jeg føler det som han kjøper han, og jeg føler han som en trussel mot min lille familie som er det mest dyrebare jeg har. Er i ferd med å gå på veggen pga dette. Er redd for hvordan det vil bli framover. Vil hans biologiske far kreve at gutten skal reise til han og være der alene, ha han med på ferie m.m.... Faren nekter dessuten å høre på det jeg har å si "gidder ikke høre på deg hvis du ikke har noen nye argumenter å komme med" osv. Det er som å sende barnet sitt til en person du ikke kjenner, men som du har et skikkelig dårlig inntrykk av, også vil ikke denne personen høre hva du har å si om barnet engang, når han skal være sammen med han. Enda det er jeg som har tatt alt av ansvar fra jeg fikk han. Jeg har skaffet meg utdannelse og et trygt og stabilt hjem til barna mine, og en fantastisk far til dem. Hvorfor skal jeg være nødt til å la denne personen som jeg har måttet ta i mot så mange urimeligheter fra, og vil være fri fra, trampe inn i livet mitt og ta fra meg sønnen min? Blir sprø av dette. Hvem kan jeg snakke med? Hvordan kan jeg få kontakt med psykolog f.eks? (Bor på lite sted)

 

Hva skjer hvis det blir mekling? (Uten at det har vært tema)

 

Flere i samme situasjon?

[Anonym bruker]

kjære anonym

 

jeg er ikke i samme situasjon, men jeg lever 50% av tiden med min manns barn, ser hans kommunikasjon med deres mor og har generellt mange tanker om emnet.

 

du er i en vrien situasjon, det ser jeg. men jeg tror den virker værre enn den er.

i alle kommuner i norge finnes det et familievernkontor. det er et gratis tilbud til alle innbyggerne. jeg har brukt det med hell i tre omganger, i ulike kommuner, med ulike tema for samtalen. jeg har kun gode erfaringer med dette. du kan gå dit alene, eller sammen med faren til ditt første barn, eller noen andre.

i samtaler her kan du få hjelp til å se hva som er "hans banehalvdel" og hva som er din. du kan få hjelp til å ikke blande alt sammen til en uoversiktlig grøt, slik jeg opplever at du gjør nå. du kan få hodet over vannet og evne til å bruke krefter der det er riktig.

du kan også få hjelp til å akseptere dine handlinger fra fortiden. du har et barn med "feil mann" og det må jo ha vært ok på et aller annet plan, en eller annen gang. det er ikke bare ditt barn, desverre kan man jo kanskje si, men det er i alle fall sant. livet er veldig langt. om noen få år kan du slippe å se fyren, ja til og med snakke med ham, men sønnen deres vil kjenne ham. han kan se selv om det er en ok eller håpløs type. du og din flotte mann gir den eldste sønnen trygghet til å se helt tydelig på sine medmennesker.

 

dette kommer til å gå veldig bra!

lykke til.

mvh

[Gjest]

Hei.

Kan skjønne du er frustrert over situasjonen. Jeg vil råde deg å kontakte faslegen deres å få han til å hendvise dere til bup. Der kan de få kontakt med barnepsykolog som evt kan ta far inn til samtale.Slik at han må rette seg litt mer etter hvordan regler og oppfølgingen skal foregå.

 

Mekling tror jeg ikke vil hjelpe deg i denne situasjonen, mekling går kun ut på sammvær og div, da sitter det en person der som hører på dere. Utgangspunktet skal man oppnå en sammværsavtale. Men det hjelper ikke på frustrasjonen din vil jeg tro eller at far her retter seg inn etter en mekling. Vil tro han kanskje måtte tatt dette litt mer seriøst hvis en psykolog var til stedet.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar, begge to.