har det vanskelig...

[Anonym bruker]

Jeg har det så vanskelig med meg selv for tida grunnet biologisk far til min eldste sønn. Jeg føler hele fyren som en trussel som tramper inn i livet mitt når han finner det for godt og krever å få være med sønnen min. Vi har aldri vært sammen etter at gutten ble født, men han hadde en slags kontroll over meg fram til gutten var 1,5 år gammel ca, og endringer i min livssituasjon gjorde at jeg klarte å "gjøre meg fri" (flyttet, fikk nytt nettverk) De første årene ville jeg at han og gutten skulle ha et godt far-sønn-forhold, og at han kunne ta ansvar for han som en normal far. Dette fungerte aldri. Vi bodde 50 mil fra hverandre, og hvis han kom ei helg for å være med gutten ble det for det føsrste masse bråk hvis jeg f.eks skulle ta meg en tur ut om kvelden, og han krevde f.eks at vi måtte stå opp en dag hver den helga, sånn at det ble rettferdig arbeidsfordeling. Har drøssevis med eksempler hvor han ikke har tatt sitt ansvar, og til slutt måtte jeg bar eslutte å ha forhåpninger om noen ting, og klare meg selv. Da gutten var nesten 3 år traff jeg han som er min samboer i dag, og han tok seg av han som om han var sin egen fra dag 1. Vi har nå fått et felles barn, og eldstegutten er stolt storebror. han ser på oss som foreldrene sine, og vi regner begge ungene våre som totalt likeverdige i vår familie. Gutten forguder sin biologiske far, osm kjøper masse leker til han, lar han få lov til mye han ikke kan få lov til hele tida hjemme osv. Jeg føler det som han kjøper han, og jeg føler han som en trussel mot min lille familie som er det mest dyrebare jeg har. Er i ferd med å gå på veggen pga dette. Er redd for hvordan det vil bli framover. Vil hans biologiske far kreve at gutten skal reise til han og være der alene, ha han med på ferie m.m.... Faren nekter dessuten å høre på det jeg har å si "gidder ikke høre på deg hvis du ikke har noen nye argumenter å komme med" osv. Det er som å sende barnet sitt til en person du ikke kjenner, men som du har et skikkelig dårlig inntrykk av, også vil ikke denne personen høre hva du har å si om barnet engang, når han skal være sammen med han. Enda det er jeg som har tatt alt av ansvar fra jeg fikk han. Jeg har skaffet meg utdannelse og et trygt og stabilt hjem til barna mine, og en fantastisk far til dem. Hvorfor skal jeg være nødt til å la denne personen som jeg har måttet ta i mot så mange urimeligheter fra, og vil være fri fra, trampe inn i livet mitt og ta fra meg sønnen min? Blir sprø av dette. Hvem kan jeg snakke med? Hvordan kan jeg få kontakt med psykolog f.eks? (Bor på lite sted)

 

Hva skjer hvis det blir mekling? (Uten at det har vært tema)

 

Flere i samme situasjon?

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Huff, dette hørtes ikke bra ut! Skjønner din frustrasjon. Jeg er ikke i samme situasjon. Jeg er en såkalt stemamma. Men jeg har barn selv og skjønner absolutt hva du går gjennom.

Hva med å kontakte helsestasjonen? Kanskje de kan hjelpe deg eller sette deg i kontakt med noen som kan hjelpe deg (da tenker jeg kanskje mest i forhold til det følelsesmessige planet, hvordan du skal takle dette, leve med dette). Og så kan det kanskje være lurt å be om møte på familievernkontoret om han tenker å ha samvær med barnet fremover. Slik at dere kan få diskutert dette med en utenforstående og objektiv part til stedet. Som kan hjelpe dere med å sette opp rammer og ansvarsforhold. Slik at du føler at du kommer i havn med et opplegg som er til å leve med.

Når det er sagt, så tror jeg du må prøve å slippe tankene om at han skal ta sønnen din fra deg. Det kan han ikke uten videre gjøre. Da må dere gjennom en rettssak og da skal han finnes bedre egnet til å ha barnet boende hos seg enn deg. Den oppførsel han har vist til nå, tyder ikke på at han er bedre egnet. Det jeg prøver å si, er at det skal mye til før et barn blir plassert hos den andre parten. Mange hensyn som skal tas og det er tross alt barnets beste det handler om.

Men dette dreier seg jo om barnets beste. Og barnets beste er i utgangspunktet å ha mest mulig samlet foreldrekontakt (altså med begge foreldrene). Derfor tror jeg det beste for deg er å innstille deg på at faren er der for å bli i livet til barnet. Men at du heller må fokusere på hvordan dere kan løse det til beste for barnet. Som jeg nevnte, det å sette opp en skrifttlig avtale om faste rammer og ansvarsforhold, regulere samværets omfang osv. I en slik prosess kan du benytte anledingen til å formidle viktigheten av å ikke "kjøpe" et barn osv. Det er kanskje lettere for deg å få han til å høre når en utenforstående er til stedet.

 

Ønsker deg masse lykke til