Noen som kan hjelpe ?

[Anonym bruker]

er gift med en mann som har et barn fra før . Jeg har et fra før og vi har ett felles. Hans barn er ikke hans biologiske men han har fungert som hennes far fra fødselen. Fra den dagen jeg traff han ahr det vært et sant helvete fra biomor på grunn av sjalusi og mangel på kontroll av min mann . Det har resultert i at hun har nektet han å treffe "datteren". Hun har også nå i to år trakkasert meg , slengt på dritt , truet etc etc .

Situasjonen nå er slik at det ser ut som ting kan løse seg på et vis og at dette barnet kan ha litt kontakt med min mann som hun ser på som pappaen sin. Men jeg sliter , jeg klarer ikke å forholde meg til henne for hun minner om moren og all den dritten hun har utsatt meg for , jeg vil ikke blande mine barn opp i det , jeg er skikkelig stresset i kroppen pga dette og vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal håndtere det. Slik jeg ser det så er det ikke riktig å bare trekke oss helt ut men samtidig så har jeg problemer med å se at det skal kunne fungere med samvær . Og oppi dette er der en liten jente som jeg ikke kjenner og som er uskyldig oppi dette men jeg klarer ikke å ha et naturlig forhold til det . hva skal jeg gjøre ?

 

[Anonym bruker]

Hm, ikke lett for deg når du møter sånn fiendtlighet!

 

Men du vet nok innerst inne at det som betyr noe er forholdet mellom deg og din mann, er forholdet sterkt, hvis du føler deg respektert og elsket, så klarer man alltids å heve hodet over dritten og fokusere på det som tross alt er deilig! Barna dine, kjærligheten...

 

Jeg hadde det også kjipt en stund, litt samme situasjon som deg. Men etterhvert som jeg og min stedatter har blitt bedre kjent, er situasjonen blitt ufarliggjort. Hun er faktisk veldig god å ha, og en kjempestøtte for vårt lille fellesbarn!

 

Moren hennes derimot, styrer jeg bevisst unna. Jeg ønsker ikke å la henne få ødelegge noe. Etterhvert så føler jeg vel også en slags respekt fra biomor, hun merker vel at datteren hennes har det bra hos oss. Men som sagt, det som betyr noe for meg, er hvordan vi har det i vår og min familie, ikke hvordan biomor har det eller hva hun syns om meg:)

 

Husk: det er du som bestemmer hvordan livet ditt skal være!

Tror du gjør lurt i å slappe av litt når det gjelder jentungen, dere blir nok gradvis bedre kjent, la tiden jobbe. Hun skal jo også bli kjent med sine søsken. Jeg leser mellom linjene at du har evne til å sette deg inn i hennes situasjon, og om noen år kommer hun også til å sette pris på at du gjorde nettopp det:)

 

 

Når du kommer over denne kneika, skal du se at stedatteren din blir mer en glede enn et problem i livet ditt!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg tror du gjør lurt i å distansere deg fra alt. Overlate dette til din mann og la han styre med x'n og problemene. På den måten får du det kanskje lettere med deg selv, og letter ha et naturlig forhold til jentungen. Da ser du ikke bare problemene i henne, men den lille uskyldige jenta hun er!

Du må stole på at han (mannen din) greier å ordne opp selv.

Dersom problemet er at x'n involverer deg med å sende meldinger osv, så bør du bare gi klar beskjed om at du ikke finner deg i det og at du ikke vil ha noe med henne eller de problemene å gjøre!

Dersom du i tillegg forsøker å knytte bånd med jenta når hun er hos dere (finne på ting sammen osv), så tror jeg det raskt går seg til!

 

Ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to. Å distansere seg er ikke lett. En del av grunnen til det er at når jeg traff min mann så var han så kuet av dette kvinnemennesket fordi hun brukte datteren som et middel for å oppnå det hun ville. han igjen var livredd for å miste datteren å derfor så var han ikke i stand til å sette grenser for hennes oppførsel. skal også sies at dette mennesket har vært innlagt på psyk opptil flere ganger så hun er ikke helt stabil. Når han traff meg så fikk jeg han til å innse at han levde i en gisselsituasjon og fikk han til å sette grenser for seg selv og ikke minst for vårt forhold for hun sa rett ut at dette skulle hun klare å ødelegge. Vi har vært i kontakt med BV , men der kom han ingen vei siden han ikke er biologisk far.

 

Jeg stoler ikke på at han er i stand til å takle henne på den måten hun bør takles på fordi jeg ahr sett hva hun er i stand til å gjøre og hva hun slipper unna med. Hadde jeg behandlet han slik hun har behandlet han så hadde jeg skilt meg vis han hadde latt meg slippe unna med det . En annen side er at hans foreldre har nå valgt å trekke seg ut og vil ikke ha noe med denne jentga å gjøre mer fordi at der er ikke riktig at hun skal gå igjenom mer av dette oppbruddet hver gang moren ikke får det slik hun vil . Tidliogere har moren klikket fordi min mann ikke har svart telefonen når hun ringer fordi han var opptatt med noe annet. Jeg ahr blitt truet og kalt ting , datterene er blit fortalt at jeg er farlig, hun får ikke lov å snakke med meg , pappa har ny familie nå etc etc.

 

Vi venter bare begge to på at noe skal komme og da er det kroken på døra for moren er ikke i stand til å forholde seg til oss på en voksen rasjonell måte for datteren sin skyld. Slik har det alltid vært og ingen av oss har tro på at det vil bli annerledes. situajsonen er egneltig helt håpløs slik jeg ser det og jeg håper at tid vil jobbe med oss men er veldig usikker

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

huff, ikke lett dette!

Jeg tror likevel jeg vil holde fast ved det jeg skrev tidligere om at du bør prøve å distansere deg og ikke involvere deg for mye. Det blir rett og slett for mange oppgaver for deg: du skal være omsorgsperson for barna, venn, elskerinne for din mann og hans rådgiver i disse situasjoner. Du har mange oppgaver! Og kanskje er det rådgiveroppgaven du bruker mest tid og energi på! I så fall vil det sagte men sikkert slite deg ut!

 

Dersom dere to blir enig om en strategi overfor hans x som han kan følge opp, så slipper du å være rådgiver, følge opp at han gjør ting riktig. Forsøk å overlate det til ham. Du vil tids nok merke om det ikke går, og da kan du jo stramme inn tøylene igjen!

Dessuten tror jeg at hun blir mindre interessert i å bråke med dere når hun ser at hun ikke kommer noen vei, at du i stedet er avslappet til det hele og ikke involverer deg!

 

Men det er bare mine synspunkter, og jeg kjenner jo ikke alle sider i saken! Lykke til uansett