Er noen fler som har det slik...

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en mann med barn fra før. Jeg traff han etter at det var slutt mellom ham og x'n. Da vi ble sammen hadde hun kjæreste. Men hun var nok ikke ferdig med min mann for hun oppførte seg ganske ille til tider. Saboterte samværet på en slik måte at det ble vanskelig å forholde seg til henne (han fikk ha samvær men aldri uten krangel), hun hadde et enormt behov for å bestemme og vise at barnet var hennes (noe jeg nå ser ikke er særegent for henne, men heller veldig vanlig).Det forholdet hun var i, var nok ikke så bra for det ble slutt etter en stund. Hun fant raskt et ny mann og er nå i et stabilt forhold. Men likevel har hun i perioder slått seg vrang og kommet med utsagn som har rippet opp i fortiden. Det har altså vært noen år med mye frustrasjon og konflikter.

Vårt forhold har vært bunnsolid hele tiden (og er fortsatt det), men jeg har slitt en del med hvordan jeg skal forholdet meg til alt dette (hun har jo tross alt blandet meg inn i dette).

Nå virker det endelig som at fortiden ikke er et tema lenger og at det som skal diskuteres handler om barnet, praktiske ting rundt samværet osv.

Men jeg går rundt å føler at hun er en tikkende bombe, at det snart kommer noe nytt igjen. Jeg klarer liksom ikke slippe taket på alt det vonde og å tro på at det skal bli bedre fremover. Og det er nesten som at jeg synes det er enklere å forholde meg til en kranglende x, enn en x som virker hyggelig... Dette gjør meg usikker. Noen flere som føler/har det slik.

Vet dette er dumt av meg, men vet ikke helt hvordan jeg skal slippe disse følelsene. Noen gode råd?

 

[jadåså]

akkurat som å lese om vår situajson dette her. Men i vårt tilfelle er det slik at han ikke er biologisk far men har fungert som det fra fødsel av og de har ikke hatt noe forhold på mange år. Men hun har alltid klart å ødelegge alle hans forhold med å bruke datteren sin imot bla. med å nekte han å se henne etc etc. Han har alltid sett på den jenta som sin datter og nå har vi hatt et sant helvete i nesten to år og ser ut som moren endleig har innsett at jeg er kommet for å bli og at hun ikke lenger kan kontrollere situasjonen og nå er det vi som trekker i trådene. samtidig så har jeg også den følesen av at dette går for fint og venter bare på at boblen skal sprekke . Og det er slitsomt når du kun er vant til konflikter og så plutselig så blir alt annerledes. Jeg savner på en måte slik det var fordi det faktiks er enklere å forholde seg til det. jeg bruker mye av tankene mine på dette her og har på en måte lyst å lage situasjoner som tidligere var et problem bare for å se hva som skjer. For slik det er nå er det for godt til å være sant. Har desverre ingen gode råd for sliter med samme problemet selv . Hvordan er det denne xen har oppført seg da ?

[Anonym bruker]

det tok lang tid før det gikk seg til her også. nå er det lenge siden det var noe tull, og hun virker fornøyd i sitt nye forhold.

men hun lurer fremdeles i bakgrunnen, og en vet aldri når hun kommer til å fly av hengslene. vel jeg vet ikke, jeg synest det er temmelig stressende, men jeg får bare koble ut. si det ikke er mitt problem.

[freebird]

Vi har det på samme måten, mor er ustabil og veksler mellom kjempe blid og glad til å bli en heks og et troll. Sist eksploderte hun i høst, jeg har aldri før sett henne reagere sånn og ble rett og slett skremt. Der og da forbannet jeg meg på at jeg ikke skulle stole på henne igjen, jeg har sett vrangsiden og den kommer nok fram igjen en dag hun ikke får det som hun vil. Jeg forholder meg nå helt nøytral til henne, har tidligere hjulpet henne ganske mye men det har jeg sluttet med. Jeg vil ikke aktivt starte mer krangling, men om hun spør meg direkte hvorfor jeg ikke vil hjelpe som før el.l. så kommer jeg til å si rett ut at hun har skuffet meg og at jeg ikke kan stole på henne.

 

Mannen min har forøvrig samme fremgangsmåte som meg, han snakker med henne om praktiske ting rundt barna og ferdig med det. Det er sant at det er slitsomt når hun er blid, for innerst inne venter vi bare på neste eksplosjon. Men jeg ser jo hvor godt barna har av at hun er blid og glad, så da får det bare være. Jeg skal alltids klare å leve med henne i livet mitt bare jeg slipper å se henne for ofte, det er et lite offer for å se at stebarna mine er trygge og glade.

[Gjest]

Hehe, litt godt å se at det ikke er bare jeg som har det sånn. Har sluttet å håpe på et rolig og ok samarbeid etter 3 år med isfront/utskjelling etterfulgt av forholdsvis rolige perioder, før det igjen har "tatt av". Biomor får bare seile sin egen bitre sjø, jeg bryr meg ikke lenger om hun er sur eller blid, fornøyd eller misfornøyd. Ligger utenfor min kontroll uansett, og påvirker heller ikke meg i nevneverdig grad. Så mitt råd er å slutte å bry seg om henne og fokusere på barna og DITT liv med dem og samboer i stedet.

[Anonym bruker]

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som føler det slik!

Jeg forsøker også å ikke bry meg om henne! Men blir til stadighet minnet på om dette, enten av venner som spør fordi de er nyskjerrige på hvordan det går nå, eller av henne selv osv. Synes det er vanskelig å la dette ligge. Og jeg merker at jeg lager et tema av små ting nå som ikke egentlig er noe problem. Sikkert fordi jeg ikke helt vet hvor jeg/vi har henne og alltid tenker det verste...