Tenger råd fra voksne med litt liveserfaring

[Anonym bruker]

Føler jeg befinner meg i en krise situasjon. Bor på en plass jeg ikke trives, er visst vanskeligere å få seg en jobb enn jeg hadde trudd ( er høyere utdanning) så nå har vi så og si ingen penger. Jeg har ingen familie som bryr seg, bortsett fra mine foreldre og en tante til barnet-de er derimot "alkoholikere light"/ drikker opptil 3 ganger i uken, sliter med alvorlig sykdom-men jobber og har ordnede forhold for det. Vennene mine har egen familie og bruker meg når det ikke er noen andre å være med, de bryr seg egentlig fint lite om meg og har nok med sitt. Jeg er kjempeLEI. Barnet mitt trenger og er ekstra var/ sårbar for forandringer, har faren og kontakt med ham i dette området, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Egentlig vil jeg bare ta ham med meg å flytte der jeg får meg en jobb, men da føler jeg at barnet blir lidende-og barnet går foran ALT, men likevel, jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å gå slik, redd jeg skal bli alvorlig deprimert. Noen som kan hjelpe meg litt på vei....?

[Anonym bruker]

Barnet har det bra når du har det bra. Du skal ikke tenke på ditt barn først bestandig, du må også ta vare på deg selv og hva du trenger. Trenger du å flytte, får deg jobb og ett sosialt nettverk synes jeg du burde det. Det virker som det er noe du trenger og har tenkt nøye gjennom.

 

Du vet at ditt barn er sårbar, og da regner jeg med at du tar barnet med i planleggingen. At det skjer litt på dets behov også og ikke bare dine. Barn har ikke vondt av forandringer, de tåler veldig mye. Litt trått vil det bestandig være, endel suttring pga at de ikke vil flytte osv osv. Men når de ar kommet seg litt tilrette, og faktisk ser at livet ikke er så værst alikavel har de det bra. De får nye venner i barnehage/skole. Nye naboer og de ser at mor har det bra. Stråler og har overskudd i hverdagen.

 

 

[Anonym bruker]

Syns du skal tenke på at om ikke du har det bra, klarer du ikke i lengden å være den moren du ønsker. Da blir barnet alikevel lidende. Tenk på deg selv også! Ta vare på mammaen til barnet ditt, det fortjener det!

Lykke til!

[Gjest]

Jeg er helt enig med det forrige innlegget. Vi som mødre må ikke glemme oss selv. For jeg tror oppriktig at har ikke vi det bra så vil det "smitte" over på barna. Og barn er så motagelige på vibber og følelser. Gjør det som er riktig for deg OG den lille. Ikke bare den lille

har selv vært mye deprimert før jeg ble gravid, men har valgt å gå i forebyggende samtaler med psykolog for å få litt hjelp til å takle hverdagen, følelser av ensomhet og håpløshet som alenemor. Og det har hjulpet meg masse til å se at når jeg har det bra har min lille frøken det også men tar self. hensyn til henne også i store avjørelser. Men vi skal nå flytte for 2 gang siden hun ble født pga. økonomi og jobb og hun er bare 15 mnd. Men er ikke redd for det, for så lenge jeg er fornøyd og glad så føler hun seg trygg

 

Lykke til masse!

 

[Gjest]

Er ikke så gammel, men har nok av livserfaring, og har av og til tatt noen valg til andres irritasjon. Nå har jeg tatt med meg gutten min fra "den trygge" landsbygda, til den "skumle storbyen", men vi har aldri hatt det så bra som nå!

 

En ting, er sikkert - trives ikke mor, så kommer heller ikke barnet til å trives i lengda!

 

 

Tenk veeldig grundig igjennom alle ting som involveres, og ta et valg basert på magefølelesen din.

 

Men forsto det sånn som at barnet ditt har kontakt med faren, så jeg håper ikke det blir altfor langt unna i allefall;)

Er ikke begeistra for de som tar barnet milimilevis unna den andre forelderen.

Det er ikke alltid man må dra så langt for å få en skikkelig opptur i livet, jeg måtte bare dra 3 mil;)

[Gjest marie-s]

Tydligvis så kan du ikke forvente mye støtte fra familien uansett hva du velger. Jeg har selv valgt å flytte ganske langt alene med et barn og har ikke angret på det ennå, og det er 3 år siden. Joda, man kan klare å skaffe seg nye venner deg man bor og endre situasjonen sin der, men jeg tror det er lettere når man flytter. Når man flytter frivillig innstiller man seg nok på en helt annen måte for å gjøre det beste ut av situasjonen, man må få kontroll igjen.

Her i Oslo f.eks. finnes det mange steder hvor man kan bli kjent med andre aleneforsørgere som befinner seg i samme situasjon. Og som de andre sier her skal ditt barn få det bra, er det veldig viktig at du har det bra.

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har svart meg!

 

Jeg tror det er lettere å finne seg en jobb innen mitt yrke i Oslo, men hvilke oppvekstvillkår vil barnet kunne få der? Har en venninne som bor i Oslo, og hun er ikke i samme situasjonen som meg selv, hun hadde nok hjulpet meg litt, men..

Så var det faren til barnet som stiller opp og er flink, barnet er knyttet til han og i tilegg er dette barnet mer sårbar enn kanskje andre for forandringer. Det beste jeg kan tilby er trygghet, hvordan kan jeg det i en fremmed by med lite nett verk?

 

MEN. på en annen side, hva skal jeg gjøre her med venner som ikke bryr seg og foreldre som stiller opp ja- men de er ikke med på ting og er litt for glad i alkohol, har tryglet den ene onkelen barnet har om litt hjelp ( trenger ikke være så mye, bare en time i måneden hadde vært nok) slik at barnet fikk en følelse av familie..i hvertfall... ( ingen hjelp å få der) Blir helt fortvilet, har sagt til "venner" og familie at jeg og barnet er mye alene-men de gir rett og slett en F, de har vel nok med seg selv og sitt, men slik er ikke jeg, jeg er inkluderende mot alle mennesker.

 

Hvis jeg flytter til Oslo så kommer barnet og faren til å se hverandre skjeldnere. Men hva blir konsekvnsene? Jeg mistrives slik at det går på helsa løs, jeg er lei av byen jeg bor i , lei av menneskene rundt meg, jeg trenger nye impulser og gode mennesker rundt meg, jeg er så lei meg at jeg gråter nå.

 

Tenk at denne maskinen skulle bli "en venn"...det er så lett å føle seg mislykket.

 

[Gjest]

Hvor langt bor du fra Oslo nå da?

[Gjest]

hei igjen,

 

jeg føler så med deg og kjenner meg så igjen i det du skriver. jeg flytter til oslo neste mnd fra en liten bygd i telemark. har bodd her i 8 mnd for å være nærmer familie,men har vel egentlig følt meg mer ensom enn noen sinne. jeg har nå innsett at mine venner stiller mer opp for meg og betyr mer for meg enn min nærmeste familie. og det har vært vanskelig å akseptere, men har svelget den sorgen og tar det nå med et smil. mine venner har jeg fått litt etter litt og det har tatt tid. er litt "kresen" på venner, vil kunne stole på dem og føle meg trygg med dem, så noen har blitt byttet ut på veien. men sånn tror jeg livet er. og om du velger å flytte til oslo så kommer du til å klare å bygge deg opp et nettverk, men ikke tro det skjer over natten, for sånn er ikke livet, desverre.

 

men tror du ikke pappaen til barnet ville forstå din situasjon om du flytter til oslo? og er det så langt fra der du bor nå at ikke barnet kan reise på besøk til han regelmessig. for tror regelmessighet er viktigere enn at det skal være så ofte og spontant.

 

uff, håper mine ord eller tanker rundt din situasjon hjelper litt, og har du lyst til å snakke mer bare rop ut

men ta vare på deg selv for det gavner barnet ditt i det lange løp:)

 

stooor klem

[Anonym bruker]

Faren til barnet "ønsker meg vondt". Han er ikke ett godt menneske og gjør hva han kan for å ødelegge for meg. Han koser seg når det ikke går bra med meg for å si det slik.

Så han vil ikke forstå situasjonen uansett.

 

Takk så mye for svar divebaby-og dere andre. Vet ikke hva jeg skal gjøre videre, men noe må skje og det relativt kjappt.

[Gjest]

uff da. Men da synes jeg ivertfall du skal gjøre det som er best for deg og den lille. og hvis pappaen ikke bor langt fra oslo så får han jo sett den lille. Synes ikke du skal bli lenger i en så håpløs situasjon, da blir u bare deprimert og alt blir enda vanskligere.

Vi er mange alenmødre i oslo og mange som gjerne møter andre i samme situasjon:)

 

Masse klemmer