Frustrerende biomor

[Gjest]

Jeg klarer ikke å få mine egne følelser på plass når det gjelder en ting.

 

Nå skal det jo sies at min biomor er psykisk sjuk. Men det jeg er frustrert over gjelder mange flere enn meg.

 

Når det nå er snakk om ferie, så sier min biomor at det FAR barna skal ha ferie med. Om jeg har ferie da har ikke noe å si. Det som er problemet er at hun allerede i mekling for 2 år siden sa at hun regnet med at når vi fikk barn (meg og min kjære) så skulle jentene få bli en del av familien og få være med på alt det "min" unge får.

 

Så hjelp meg nå, dere: Før jeg føder et barn, så er ikke meg og far en familie det er viktig for barna å føle seg en del av. Men når jeg føder et barn er det et krav om at de skal være en del av familien? Så følelsesmessig skal jeg føle som biomor ønsker til enhver tid? I hverdagen skal jentene være endel av oss, i ferier uten "mitt" barn skal jeg ikke være med i den familien, mens når jeg har født skal jegpltselig føle at vi alle er en familie?

 

Jeg syns ærlig talt at det er litt mye å kreve av meg. Enten må jeg få føle at jeg er en del av en familie med stebarn, ellers så må jeg få være meg. Også etter at jeg har født barn.....

 

Mitt ønske er at mine stebarn allerede NÅ skal føleat de er en del av VÅR familie. Det gjelder både min kjære og meg som par, men også som en del av min familie.... Mamma og pappa (som endelig har godtatt situasjonen), min bestemor, mine tanter og onkler....

 

Og så skal biomor komme å si at det er KUN far det er de skal forholde seg til? Jeg føler at jeg blir lei meg på vegne av alle i min familie... De har tatt imot jentene med åpne armer. Til og med MIN tante og onkel ga mine stebarn gaver!!!!!!

 

Jeg syns det er OK at det er ferie med kun far og hans barn. Men det at mødre sier at det er FAR de skal ha samvær med, og to sekunder etter kreve at stebarna er en del av familien. Det kreves endel av meg for å opprettholde "vi er en familie"-følelsen da. Og JA DA. Jeg vet at jeg har valgt dette frivillig. Men enten så må biomor bestemme seg for at jentene skal ha en familie hos far eller så må hun bestemme at de ikke skal ha det. Hun kan ikke bytte slik at det passer henne.

 

Får sikkert masse pepper nå. Men det skal jeg si dere, jeg stiller opp for mine stebarn UANSETT! Og de skal alltid få ha plass hos oss. Og de skal alltid få være med på ting, selv om det kun blir når biomor syns det er OK. MEN, jeg må få lov til å føle at det er litt tungt å skulle være tvunget til å bytte på å være jentenes familie..... Jeg vil alltid føle at de er en del av min familie!

[Anonym bruker]

Sånn er det i stor grad her oxo. Så lenge det ikke går ut over biomor på noen måte later hun som om jeg ikke eksisterer. Men i neste øyeblikk kan hun plutselig komme med ungene til meg tidligere enn avtalt i samværshelgene selv om pappan enda er på jobben...

 

Men som du sier det selv mot slutten av innlegget, du (og din mann også, høres det ut som) føler jo selv at jentene er del av din familie- da føler sikkert de det sånn oxo- og det er jo faktisk det viktigste. Jeg har det bare så mye bedre med meg selv nå når jeg har sluttet å tenke så mye på hva biomor syns og mener. Jeg VET at jeg er en kjærlig og god stemor for "mine", det syns min samboer oxo, jentene sier støtt og stadig at de elsker meg- og det er mer enn nok for meg ))

[freebird]

Jeg vet godt hvor frustrerende det er, "min" biomor er også flink til å mene forskjellige ting fra det ene minuttet til det andre. Hun vil gjerne forsøke å kontrollere hva og hvordan vi gjør det med barna, dette gjorde hun i stor stil i begynnelsen da barna var veldig små, nå er det mere en litt ovenifra-og-ned væremåte. (hun vet nok innerst inne at vi ordner oss selv veldig bra, men hun liker å late som at hun vet best) Helt i begynnelsen var det minste barnet under et år og da hun begynte å være hos oss ville ikke biomor la oss låne barnesetet. Hun mente at barnet ville ta stor skade om vi tok henne med til sin farmor etc. Vi gadd ikke å krangle, lånte heller et barnesete av noen i min familie og tok med barnet på besøk til både fars og min familie. Vi sa aldri til det eldste barnet at hun ikke skulle si noe til biomor, vi har aldri lagt sånne bånd på barna, det vi gjør det står vi for. Mor fikk høre om hva vi gjorde og hun hadde helt sikkert synspunkter på det, men nå kan jeg ikke engang huske å ha hatt noen store krangler om det.

 

Slik har vi fortsatt i alle år, biomor har et ønske om å bestemme over oss, men vi følger vår egen sunne fornuft og ser hva barna ønsker. Både min mann og biomor har veldig lite familie her vi bor mens jeg har en stor familie. Derfor blir det veldig naturlig å innlemme barna i min familie, noe vi alle stortrives med. Barna har mer kontakt med min mor enn med noen av sine besteforeldre... Biomor har godtatt dette, hun ser nå at det også betyr avlastning for henne i ferier osv, hun har litt sosiale problemer og har noe sånt som en eller to venninner.

 

Ingen situasjoner er helt like, men jeg vil allikevel anbefale deg og din mann til å kjøre deres eget løp uavhengig av biomor. La henne mene hva hun vil, men legg opp deres hverdag og ferier som dere selv vil. De gangene "min" biomor har forsøkt å innprente barna med sine regler som også skal gjelde hos oss har vi bare forklart for barna at mor kun bestemmer hjemme hos seg selv, her bestemmer vi. Det er jo ganske logisk og barna har godtatt dette.

 

Det er flott at du føler at stebarna er en del av din familie, noe annet tror jeg bare vil føre til et problematisk forhold på sikt. Ikke la biomor få bestemme at barna kun skal være sammen med far, han bestemmer selv hva han gjør og hvem han er sammen med når barna er hos han. Vi har levd som en familie fra dag en med stebarna mine (6 1/2 år nå!), selv om vi først fikk barn sammen for 6 mnd siden. Resultatet er at jeg har stebarn som elsker meg, de hører på meg og respekterer meg. De elsker også sin lille babysøster, de sier at de er så glade for at jeg ble sammen med pappa'n deres for ellers kunne aldri hun ha blitt født. )

 

Til sist vil jeg også si at det er lov å bli lei, oppgitt og frusrert over å måtte forholde seg til en slik person. Det er et stadig uromoment i livet, jeg har selv forbannet biomor opp og ned i mente når hun har vært vanskelig. Men saken er at så lenge jeg er sammen med min mann så er hun også en del av mitt liv, enten jeg vil det eller ikke. Trøsten er at hun styrer ikke oss, vi har et veldig godt liv og problemene blir mindre og mindre jo større barna blir. Håpet vårt er at barna selv velger å bo her mer eller mindre fulltid når de runder 12 og kan bestemme mye mer selv, det er en del som tyder på det. Jeg ønsker oppriktig at de bor her nettopp fordi jeg ser på dem som min egen familie og vil ha dem i nærheten.

 

Ønsker dere masse lykke til, ikke la henne få ødelegge deres familiefølelse!!

 

[-Hengebuksvinet-]

er mitt tips. Mange biomødre har en viss kontroll over eksen, frem til han finner seg ny dame. Som eksen til mannen min: Verdens hyggeligste dame, men følte tydeligvis at hun hadde en rett til å uttale seg om det meste som foregikk hos far. Altfra hvilket rom sønnen lå på (faren byttet rom på sønnen, en stund før vi flyttet sammen. ) til hvordan rutiner faren hadde for legging og ev "straff". Nå snakker jeg ikke om fysisk straff, selvfølgelig. Men så treffer mannen en ny dame, som nekter å la mor ha styringen over eks og hjem. Tror ikke det er vondt ment av biomødre, det er nok bare det at de fleste ønsker å ha kontroll over barna sine. Kanskje er hun ikke engang bevisst på at hun blander seg i farens familie?

 

Her i vårt hus er det jeg og far som bestemmer. Biomor kan selvfølgelig si fra om noe skulle fungere veldig dårlig (noe som ikke er skjedd til nå), men det er likevel opp til meg og mannen hvordan vi vil legge premissene her. Det er vi to som bestemmer hvor og hvordan vi vil reise på ferie, det er vi som bestemmer hvordan rutiner vi har til enhver tid, det er vi som bestemmer reglene her hjemme og det er forventet at alle barna har respekt for og kan irettesettes av oss begge. Alle barna behandles likt i hverdagen, uavhengig av hvem som er dems biologiske forelder. Men selvfølgelig må man ha forståelse for at barna kanskje søker mest til den som er forelderen dems, både hva angår kos og annen type kontakt.

 

Jeg hadde aldri reist på ferie uten mannen min, og mannen min hadde aldri reist på ferie uten meg. Selv før vi fikk fellesbarn reiste vi sammen på ferie, med hver vår særkullssønn. Ferier er viktig lim i en familie, der man opplever mye spennende sammen. Derfor har jeg en viss forståelse for at mødre er redde for at deres barn blir glemt i denne sammenheng, det finnes faktisk fedre som bare prioriterer sine "nye barn".

[Frk. Hattifnatt]

Har en historie som er veldig lik den du beskriver... Biomor, ville for alt i denne verden ha full kontroll over hva som skjedde hos oss da far og jeg flyttet sammen. Men vi fant oss ikke i det.. Og gav klar beskjed om at det var vi som bestemmer i vårt hjem... Vi gav henne også beskjed om at lillegutt alltid var velkommen hos oss, men at vi hadde rett til å legge egne planer... Vi prøvde å være behjelpelige så langt det lot seg gjøre, siden hun ikke har nær familie i nærheten... Men de første 2 åra var ikke noe godt nok...

 

Så oppdaget hun at hvis hun kuttet ut løgnene og spilte på lag med oss, fikk hun mye mer hjelp, og det ble mye hyggeligere stemning...

 

Vi merket også en forandring hos stesønnen vår... Han ble tryggere...

 

Vi har fra dag 1...alltid feriert sammen som familie. Vi har ikke alltid hatt god råd, så det har vært mye hytte tur, men gutten elseker det! Vi synes det er sørgelig at han bare har vært på ferie med sin mor og hennes familie 3 dager de siste 4 årene, en det er ikke vårt problem, og heller ikke noe vi skal legge oss opp i.

 

I dag har vi et nøytralt forhold, og en god dialog, og alle store avgjørelser blir gjort i fellesskap... Men det har ikke kommet gratis...

 

Jeg elsker stesønnen min, og det skremmer meg at dersom det skulle skje noe mellom min mann og meg, har jeg ikke noen rett til å treffe den skjønne gutten mer... Men heldig vis har vi det bra og er en stabil familie med hans og vårt barn...

[Anonym bruker]

Hehe, er mye rart biomødre kan legge seg opp i ...her hos meg var siste episode ganske komisk: Mor krever at barna ikke skal treffe meg eller mine/våre barn, for denene hadde angivelig grått seg i søvn og sagt at han likte best da det bare var han og søsteren o pappa.

 

Så kommer ei helg der min eldste sønn ikke var hjemme (tilfeldigvis). Stebarna er hos oss, mor ringer dem for å ønske god natt, og gutten (som helst vil være uten meg m fl) rapporterer at han har kjedet seg, for han hadde ingen å leke med! (han leker aller mest med min eldste når begge er her) Jeg satt i stua og overhørte det hele, kunne også høre mora spørre hvor min sønn , den faste lekekameraten, er hen.

 

Så ringer mor og kjefter opp far etter noter, for gutten hennes "kjeder seg hos oss". Far sier selvsagt at det er vrøvl, for de hadde masse aktiviteter på gang, og hadde gjort masse far/sønn-greier uten søsteren også, riktig kosa seg.

 

Er så glad det ikke var jeg som tok telefonen. For da hadde jeg ikke kunne dy meg for å spørre om vi plutselig var bra nok, nå som gullet kjeda seg? Om det var sånn at man skulle stille med gratis underholdning også i pappahelgene, eller om barnet kunne nøye seg med litt vanlig familieliv....?

Mor kan nemlig ikke bestemme seg: barna blir utrygge av å passes av bare meg, heter det noen ganger, de skal ikke være her hvis ikke far er hjemme, det er MEEEGET viktig. Så plutselig trenger hun å bytte en dag i en fei. Far sier at de godt kan komme, men at han blir borte noen timer den dagen fordi han skal jobbe. DA er det plutselig ikke noe problem, at jeg, ste-heksa psser dem, det tåler de så godt så.

 

Jeg godtar at hun hater meg, men at jeg først skal utestenges og så brukes som gratis barnevakt, det lar jeg meg ikke by.

[Anonym bruker]

Hvorfor sier du "enten så må biomor bestemme seg for at jentene skal ha en familie hos far eller så må hun bestemme at de ikke skal ha det"

 

Hun har da ingenting med ¨å bestemme noe som helst angående sin eks sitt privatliv og familie. Skjønner ikke hvorfor du er villig til å la henne ta slike bestemmelser jeg. Det er jo helt bak mål! Stebarna vil jo faktisk være en del av deres familie og enten du eller biomor vil.

Stå på ditt du. Biomor har ikke noe makt der. Og hun oppfører seg helt urimelig og langt utenfor hva hun har noe med.

 

Gir oss andre biomødre dårlig rykte gjør hun og :oP

 

Hilsen en biomor som samarbeider med biofar og stemor der det trengs, og lar dem få leve sitt liv slik de vil ellers :-)