Det begynte som en drøm

[Anonym bruker]

Jeg traff han i hans hjemland. Det var kjærlighet ved første blikk. Har aldri før møtt en så engasjert, reflektert og inteligent mann. Han var ikke en av de som drømte om å komme til et rikt land. Høgt utdanna og snakket mange språk. Etter reiser frem og tilbake gifta vi oss. Nå bor vi i Norge og har 2 barn.Begynnelsen var bra men han kjølna etterhvert som vinteren nærma seg. Familien og venner var/er svært begeistra for han. Han som var kjempesosial begynte etterhvert å miste intressen for sosiale aktiviteter og satt mer og mer hjemme i tlf eller fremfor internett. Jeg la på meg noen ekstra kilo noe han komenterer svært ofte. Vi krangler ikke, vi snakker bare ikke sammen om andre ting enn de som skal til for å organisere hverdagen. Det virker som om han er flau av å bli sett ute med meg og unngår alle aktiviteter der vi er ute sammen. Ikke vil han ha meg med til hjemlandet på besøk heller. Han forelska seg i meg fordi jeg var annerledes en jentene han kjente ikke opptatt av høyhæla sko og siste mote og ikke opptatt av penger og status. Men nå virker det som det er det han vil ha likevel en kone i høye hæler han kan vise frem.

 

Virker som han bruker herske teknikker over meg. Beskylder meg om lyve om småting som ikke betyr noe, overser meg og hører ikke etter når jeg snakker, kritiserer utseendet mitt og klesvalg.

 

Jeg er frustrert, føler at jeg ikke kan gjøre noe for å endre situasjonen. Er livredd for skilsmisse, men tror ikke det er det han vil heller. Jeg skal slanke meg og bli litt freshere i klesveien. Men er redd det ikke vil forandre noe.

 

Jeg prøver å strekke meg langt i forhold til han skjønner at han lengter hjem og at det er vansklig å ikke ha fast jobb. men jeg orker ikke at han er så kald i forhold til meg.Vi har sex så det er ikke det jeg lengter etter. Vi fikk barn nummer 2 (uplanlagt) for 6mnd siden. Verken under graviditet, fødsel eller etterpå har han vist noe tegn på å bry seg om hverken min fysiske eller psykiske helse.Han er flink med barna selv om jeg skulle ønske at han brukte mer tid på dem.

 

 

None med utenlandske menn som lengter hjem som kan gi råd?

 

 

[ChaChi]

oj.. det hørtes ikke noe godt ut..

og om det er hjemlengsel så er det liksom så lite en kan gjøre med det.. norge vil jo aldri bli som hjemlandet uansett..

 

sambo får også litt hjemlengsel innimellom.. lengter etter familie og varmere vær.. spesielt på vinteren har jeg merket meg..

og han syns normenn er litt rare som ikke snakker med naboen sin en gang..

 

vet ikke egentlig om jeg har noe råd jeg.. sambo bruker og tilbringe tid sammen med kompiser fra samme land ofte.. det hjelper og snakke med noen som snakker språket der de kommer fra syns han.. og mye tid på pc og høye telefonregninger har vi her også.. så kanskje er det noe vi bare må leve med..

vet også at sambo vil at jeg selv tar initiativet til og bli med på besøk eller tlstedninger han skal på, tror ikke han har spurt meg om å bli med en eneste gang når jeg tenker meg om. syns det er greit jeg da, for da slipper jeg og si nei vist jeg ikke føler meg i form til å bli med.. men vet jo ikke om det er tillfelle for din samboer da..

 

hm.. er vel ikke så mye hjelp egentlig.. men en trøsteklem skal du få

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har bodd her i Norge i mer enn fem år og jeg merket at personligheten min forandret etter hvert. Ikke for å skryte men for å forklare skal jeg si det som det er. Jeg hadde det fint i hjemlandet. Er fra en velutdannet familie og hadde en god jobb før jeg flyttet hit pga krigen. Mennesker i hjemlandet mitt kan forstå hva slags menneske jeg er og at jeg kommer fra en god familie og derfor blir man respektert. Det var vondt å svelge at nordmenn (flest) ser på meg som en stakkar. Jeg har også opplevd et eldre par som bor i nabo området der jeg bor, flyttet over gata da de så meg(jeg er brun og har svart hår). Det gjør de alltid. Da jeg skulle krysse gata en gang kolliderte jeg med en kvinne i førti årene og hun ga meg det styggeste blikket og sa "æsj". Jeg har opplevd mye sånt og det gjorde at jeg hadde forandret fra en åpen, glad dame til en som med lite selvtillit.

 

Nå har jeg lært å le av sånne typer. Jeg har også innsett at det er disse menneskene som har problem og ikke jeg. Jeg har også lært og sette sånne nordmenn på plass. Jeg har blitt sterkere. Men det som hjelper meg er meditasjon og yoga.

Jeg gjør yoga hverdag og har jeg møtt snille, fine norske damer på barselgruppen. Jeg har begynt å studere og det hjelper.

Hjemlandet mitt er en del av meg og det er veldig vanskelig å bli kvitt lengselen. Men nå har jeg godtatt at jeg kommer til å bo her resten av livet, og tro meg, det hjelper å innse sannheten.

Når man er bort fra hjemladet virker det som om det er den beste men i virkeligheten har det også negative sider.

Jeg elsker mannen min, men de gangene jeg var deprimert kunne jeg si ting til å såre mannen min. Kanskje dere bør prate sammen. Du bør kanskje si alt det du føler til mannen din. Han må se at han sårer deg og jeg tror han vil da våkne til virkeligheten. Det er min manns kjærlighet og omsorg som hjalp meg.

Jeg vet hvordan det er å ha et barn på seks måneder. Det er ikke lett. Kanskje dere bør ha litt tid til dere selv og snakke om hvordan dere føler fordi når man ikke tar dette alvorlig kan det skade begge.

 

LYKKE TIL. Jeg tenker på deg.

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som han er i en tung depresjon muligens pga hjemlengsel. Kjenner igjen deler av det du skriver. Jeg er ofte plaget av depresjoner. De fleste er lette. Det problemet jeg har er at min afrikanske mann ikke vet hva depresjon er for noe. De har ikke ord for det der han kommer fra, og han mener at det ikke finnes i Afrika- bare her i den vestlige verden. Jeg vet han i perioder har slitt med det, men han vil ikke innrømme det.

 

Det kan være vanskelig å få han ut av det. Han må våkne først og forstå at han trenger hjelp. Men det kan bli vanskelig hvis han ikke skjønner hva som har skjedd med han.

 

Jeg vet ikke hvordan du skal nå fram, men du bør kanskje prate med han om det. Fortelle han om hvordan han var før og om hvordan han nå har blitt. Og du må sette krav til han, hvis ikke blir det ikke bedre.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huff

Mannen min er også sånn i perioder- han blir deprimert og vi krangler mer enn vanlig.

Han sitter bare hjemme om kveldene, har ingen venner her og er bare egoistisk. Men det henger ofte sammen med at de i fam maser mye på tlf og at han har vært arbeidsledig i perioder.

Jeg blir ganske lei meg av oppførselen hans, men greier å tenke på at han har det ikke noe lett...

Prøv å snakk med han og finn ut hva som er grunnen til at han oppfører seg sånn, om det er hjemlengsel kanskje han kan reise en liten tur til hjemlandet?

 

Egentlig så passer alt det du skriver over på mannen min, mamma påstår han bruker penger som et makt spille f.eks, men tror nok bare det er sånn mannen min ER, ikke at det kommer av noe egentlig.