Hjelp meg!

[Anonym bruker]

Litt usikker på om dette hører til her, men jeg prøver. Trenger virkelig noen råd nå. Jeg ble mamma for 7 mnd siden, og det er det største som har hendt meg. Dattera vår er verdens herligste selvfølgelig

På sykehuset snakket samboer og jeg veldig mye om mennesker som går fra hverandre etter at dem har fått barn, for det kunne vi bare ikke skjønne. Det var verdens største lykke å se det lille mirakelet vi hadde laget sammen. Men på sykehuset lever man i en slags "boble" og alt er såre vel. Det skal sies at samboer jobbet mye før vi ble foreldre, men lovte at det skulle bli mindre av dette når dattera vår kom til verden.

Det har det imidlertid ikke blitt. Han drar på jobb til 7.30 og kommer hjem ca 16. Det er jo helt greit. Men da er han bare hjemme til 18 før han drar på neste jobb. Det er hos en kamerat oppi gata her.(svart arbeid for å si det rett ut!) Og der er han minst 3 timer hver dag hele uka unntatt fredag. Så hvis jeg skal ta en kaffe (en sjelden gang) med en venninne, så må jeg stresse nedover til henne når han kommer inn døra og stresse hjem til senest kl 18. På disse to timene må jeg utføre det jeg skal av handling, evnt frisørtime, møte ei venninne, behandling hos homeopat osv. I tilegg har han hatt 6 uker pappaperm fordi jeg har gått på skole. Jeg har kun hatt oppmøte på mandager 17-21. (det er kveldskole tilpasset familier med jobb og barn) De andre dagene har jeg jobbet hjemme over nettet da vi hadde et nettsted hvor vi leverte oppgaver osv. Ikke EN ENESTE DAG av pappapermen har han holdt seg hjemme unntatt de timene på mandagene. Jeg har vært alene om husarbeid og dattera vår. I svangerskapet la jeg på meg 13,5 kg, og har til nå gått ned 32 kg. Familien min er bekymret for meg og synes situasjonen er håpløst. Det begynner jeg også å føle nå. Er rimelig sliten, og det er kun dattera mi som holder meg oppe. Samlivet vårt fungerer ikke,og det er vel fordi jeg aldri er på topp psykisk. Føler at jeg har tildelt tid som jeg kan gjøre nødvendige ting på, og livet mitt består stort sett av stress og ikke minst av mangel på kontakt med voksne når jeg sitter alene kveld etter kveld uka rundt. Vi møtes i døra de dagene jeg skal ut på ting som dattera mi ikke kan være med på (for da kunne jeg jo gjort det i løpet av formiddagen) og så fort jeg kommer hjem, så reiser han ut. Når han kommer hjem i 21-22 tiden,så er det snart leggetid. Vi kommuniserer ikke. Jeg står med det ene benet i kofferten og er egentlig klar til å flytte, men samvittigheten ovenfor dattera mi har stoppet meg til nå. Men sannheten er at hun ser pappaen sin mye mer hvis han blir helgepappa. Brutalt men sant.. Noen som har noen gode råd til meg? Er helt fortvilet, for jeg vil jo egentlig ikke flytte.. Må legge til at vi ikke trenger pengene han tjener på den siste jobben sin. Vi klarer oss med to inntekter. Hadde vi trengt pengene, så skulle jeg akseptert at han ikke prioriterer dattera si og meg litt mer. Men ikke sånn situasjonen er nå.

[Anonym bruker]

Dytter litt jeg.

[trillemamma]

Har du snakket med han om dette?

Prøv å snakk, hvis ikke det hjelper, kan du jo reise vekk en helg, med eller uten barn, så kanskje han tenker seg litt om.

Si det rett ut, hvordan du føler det. Det virker jo som om han er god på bunnen, men han må tydeligvis vekkes opp av dvalen.

[Anonym bruker]

Snakket? Jeg har snakket meg blå og gul, og jeg har grått til jeg har kastet opp fordi jeg er så fortvilet. Men gammle biler er viktigere enn alt annet.

[trillemamma]

Da hadde jeg gjort følgende:

-Tatt meg en helg og reist vekk, la det skinne igjennom hvorfor du reiser bort, prøv å gi han dårlig samvittighet.

-Hvis ikke det nytter, finner du en venninne og tar en helgetur, f.eks. til Danmark. La han sitte igjen med datteren, nå er det din tur, du fortjener litt fritid du også, han har fått nok.

 

Siste løsning er å stille et ultimatum: hobbyer og svart arbeid, eller familien. Det må vel være mulig å finne en mellomting, noe som gleder begge.

[Anonym bruker]

Dette rådet har jeg fått av familien og venninnen min også. jeg må nok bare gjøre alvor av det, men jeg tror nok at den beste løsningen for min del vil være å ta med dattera mi hvis jeg skal være borte noen dager. da tror jeg han våkner mer enn om jeg drar alene. han er veldig glad i henne, og har sagt at han er livredd for å miste henne og at vi ikke skal være her når han kommer hjem en kveld, for jeg har sagt det til han at det kommer til å skje hvis han ikke snart tar del i familielivet. dessuten klarer jeg ikke å være uten dattera mi over natten tror jeg. Det kan bli hardt i så fall :/

det beste er å dra til min mor og far. dem bor på en annen kant av landet. da blir det nok en ukes tid tenker jeg. hvis han ikke våkner da, så er det ikke noe håp føler jeg. lurer på hva som hadde skjedd om det skulle tilstøte meg et eller annet. eller om jeg blir liggende på sykehus en uke eller to. den tanken skremmer meg faktisk..

[trillemamma]

Ja, gjør det.

Å kombinere det med et besøk hos mor og far er jo også koselig, både for store og små.

 

Lykke til, det ordner seg nok.

[Martemoren]

Jeg er enig i at du bør vekke han litt opp, han må skjønne at du mener alvor. MEN det virker som om du har en kjempe god mann som egentlig ikke mener noe vodt, det er bare blitt en vane og holde på med biler på kvelden. Gå gjerne an å finne noen dager han må være hjemme/ være sammen med deg og barnet. Hvis dere har felles venner kan dere jo ha faste mddager sammen med dem/gå på kino eller noe? Dette er veldig styrkende for parforholdet, å ha venner/hobbyer sammen. Ville gitt han en sjanse, tror det egentlig bunner og grunner i dårlig kommunikasjon om dette temaet.

Lykke til, dere klarer det sammen;)