Er det håp for meg??

[Anonym bruker]

Trenger råd og erfaringer fra dere.

Problemet er at jeg var sammen med en albaner i 3 år som behandlet meg veldig dårlig, dette gjorde at min familie ikke likte han. Etter en stund ble jeg sammen med en araber, vi var sammen i litt over 3 år og vi har et barn sammen, han var både voldelig å psykopat. Dette gjorde at min familie begynnte å "hate" utlendinger skikkelig. Og nå har jeg møtt en kurder fra Irak.... han er enestående, men vi er ikke sammen. Han vil men jeg holder tilbake pga reaksjoner fra familien min. Jeg liker han kjempe godt å vi har det kjempe bra når vi gjør ting og han forguder ungen min.

Hva gjør jeg?

Skal jeg gi slipp på kjærligheten å heller finne en norsk for å gjøre familien min "glad" ??

Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Er selv gift med en utlending familien var skeptisk, men de er blitt svært glad i han. Selv om familien min ikke vet det, så er det ikke alltid lett.

 

Har kurderen vært lenge i Norge og er integrert kan han nok greie å overbevise din familie. Er han en av de som er ifare for å bli sendt ut? I tilfelle ville jeg vært skeptisk på hans motiver.

[Anonym bruker]

Han har bodd i Norge i 5 år...har fast jobb,mange norske kamerater og snakker bra Norsk. Han er 25 år og er her alene uten familien sin.

Om jeg velger å bli sammen med han så betyr jo ikke det at vi skal gifte oss eller noe.......Men det er ikke fare for at han blir sendt ut.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at foreldrene dine "hater" utlendinger. Du sier du har et barn, hadde det ikke klikka for deg om du hadde visst at han/hun ble banka opp av partneren sin? Prøv å sett deg i foreldnene dines sted, de er bare veldig redd for skatten sin og vil beskytte deg mot slemme menn. Så du vil helt klart få en reakasjon fra dem hvis/når de får vite dette, men det skulle bare mangle, du betyr sikkert masse for dem. Kanskje du skal gå litt forsiktig frem med han nye, du vet jo ikke om dette er den store kjærligheten, går ut fra at du trodde dette om de andre også, men ting blir ikke helt som du tror. Du burde ikke slippe kjærligheten, men du burde være forsiktig siden du har brent deg to ganger før. Tror det handler mer om at dine foreldre vil at du skal være glad, ikke at de skal være det, de er forhåpentligvis lykkeligelige....

 

Hilsen

 

En utlending