boikott

[Anonym bruker]

er det noen andre som opplever å bli boikottet av stebarna. ingenting av det jeg kjøper til stebarna blir brukt, om det er jakker, luer, leker, puslespill, eller data spill. de er relativt stor ni til fjorten.

har forsåvidt stoppet å kjøpe noe, men det gjelder også det som er bursdags og julepresanger fra mine foreldre, også når mine foreldre kommer på besøk har de alltid noe med til alle barna, og da liker de plutselig ikke goodis heller. de spiser den ikke, ville heller hatt en annen type etc.

det er også vanskeligheter med å få spesielt den en til å spise maten jeg lager, da liker han ingenting, sitter å spisier tørre pasta skruer, eller kun potet.

andre som opplever det samme? hvordan følelsesmessig takle dette i det lange løp. vi har prøvd ulike tiltak for hvordan få bukt med problemet, uten hell.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg hadde blitt veldig lei meg jeg om stedattern min hadde behandlet meg så dårlig. Men hun er bare 4år, så for liten til å oppføre seg sånn heldigvis.. Jeg synes du bør ta en prat med mannen din og si til han hva du mener osv.. Synes det er litt rart at han lar de behandle deg og familien din sånn..

[Næsningsfrua]

Ang maten, har du foreslått at han er med å bestemme hva dere skal ha og være med å lage den feks?

Ellers er jeg faktisk så "slem" at hvis jeg vet de bare tuller, så får de gå fra bordet og heller vente på neste måltid...

Ingen som dør av å vente til kveldsmaten 2-3 timer seinere, sjøl om de vil vi skal tro det.

Det har jeg praktisert i mange år, vil du ikke ha maten så går du unna sånn at vi andre kan spise uten å måtte se på en "demonstrant"

[freebird]

Jeg har aldri opplevd noe sånt men jeg kan tenke meg at det blir veldig slitsomt i lengden. Mitt råd til deg er at mannen din tar seg en alvorsprat med barna, når de er så store må man kunne sette krav til at de er med på å skape trivsel i hjemmet. Barna må også få høre at de gjør det vanskelig for faren sin, han har funnet en dame han er glad i og det må de respektere. Selv om de kan synes det er trist at foreldrene er skilt må han gjøre det klart for dem at det er ikke alt her i livet de rår over. Kanskje det også kommer fram at de føler seg forbigått, mindre elsket eller noe sånt, barn kan ofte få den ideen når en av foreldrene blir forelsket på nytt. Poenget her blir å få barna til å forstå og kommunisere sin egen frykt og sinne, på den måten kan man rydde det til side og begynne å bli fortrolig med hverandre.

 

Ønsker dere masse lykke til!

[Anonym bruker]

Min stesønn nektet å spise maten jeg lagde, men spiste hvis faren lagde det samme som jeg. Han nektet å svare og holdt for ørene når jeg snakket til han. Nektet alt som hadde med meg å gjøre.

 

Etter en stund skjønte vi at mor hadde sagt til han at det er pappa som har samvær og du skal forholde deg bare til han.

Gutten ble så preget av dette etter jvert at vi måtte kutte samværet, gutten holdt på bli psykisk syk av lojalitetskonflikten det hele skapte.

 

 

Gåsa

[Gjest]

har selv aldri opplevd det, men min eldste sønn var slik i en periode med nye dama til pappan hans.

Da måtte jeg inn å på en måte snakke med han om henne å få han til å godta henne.

Dette ble jeg fortalt av far etter dette hadde pågått litt,han overså henne helt.

men ting gikk bedre etter de snakket med meg og vi fikk løst på litt knuter.

Prat med moren kanskje hun kan hjelpe til hvis dere har et slikt greit forhold til hverandre da.

Lykke til

[Gjest]

Her hos oss hadde moren bare applaudert en boikott av meg - hun hater at de liker meg så godt.

 

Men hadde ungene oppført seg på den måten HI beskriver, så hadde faren deres eksplodert! Sånt hadde han ikke funnet seg i.

Man kan ikke tvinge noen til å verken like noen eller bli glad i noen, men man kan tvinge dem til å oppføre seg fint og være høflige.

 

Heldigvis har vi ingen sånne problemer - eldstemann vil også gjerne at moren skal få oppskriftene mine.. hihi.. Men så sant moren ikke spør så sender jeg dem ikke med. Det er vel ikke så morsomt for henne å få masse oppskrifter hver gang de har vært her.. ;-)

[Anonym bruker]

min mann ser ikke noe mønster i oppførselen. han unnskylder det meste, men tar tak i noe.

han sier ting som om at å velge farge på luer til barn ikke er lett, av og til er det den fargen som gjelder av og til en annen. spillene de fikk til jul druknet vel bare litt i alle de andre gavene. unger i dag har ikke tid til brettspill. eldstemann går vel igjennom en av disse fasene hvor en ikke skal spise snop, og da følger de yngre etter, det er jo egentlig bra det, bør jo ikke tvinge dem når vi oppmuntrer dem til å la være.

maten er han streng på, vi lager ikke ekstra og den som ikke vil spise får vente, eller kun spise poteter. han er også streng på å ikke være tydelig boikottende i samtalen. han sier svar når du blir snakket til, osv.

men jeg mener han bør være strengere, jeg blir veldig lei meg, og jeg synest det er veldig vanskelig.

[Anonym bruker]

det er forresten ingen hjelp å hente fra mora, det er vel der det kommer fra i vårt tilfelle.

jeg ser problemene med dette som større når våre barn vokser opp. de skal måtte slippe å se at noen behandler meg slik i mitt eget hjem. det er faktisk et aspekt jeg ikke har tenkt på før.

[Gjest]

Stakkar deg - jeg føler veldig med deg. Det må være veldig vanskelig. Skulle ønske jeg hadde oppskriften på hva som fungerer -men jeg kan desverre bare fortelle hvordan det er hos oss.. (innlegget over her).

 

Sender en KLEM fra meg.:-)

[♥Snulder]

Kjent problemstilling ja!

[Anonym bruker]

hvordan løste/løser dere problemet? hva gjør man?

[Anonym bruker]

dytte

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har ikke stebarn som er så gamle som dine, men opplever at mor boikotter det vi kjøper. Dette merker vi gjennom at ungene neste gang de kommer kan finne på å si "de klærne som pappa kjøpte sist, de er stygge/dårlig kvalitet"/fyll inn det som passer. Videre kan de gråtkvalt fortelle at mor har kastet ting eller leker som de har fått med herfra. Dette skjer ikke med alle ting, men med noe.

 

Man kjenner jo at man blir lei seg, men forholdet som jeg og pappan har til dem ellers er veldig godt, så regner med at slike utsagn forsvinner av seg selv når de blir store nok til å tenke mer selvstendig. Håper det i alle fall!

 

Du spør om råd ift å følelsesmessig takle boikotten i det lange løp... Da høres det ut for meg som om du og pappan har gitt opp at det skal bl bedre, stemmer det? Eller spør du om råd ift hvordan dere kan få boikotten til å opphøre? Det var litt uklart for meg. Du skriver ingenting om hvordan ditt forhold til stebanra er ellers, kommunikasjon, tilknytning til ditt og fars hjem etc.. Og hvilke tiltak har dere prøvd tidligere? Hvis du skriverlitt mer om det, så får du sikkert noen råd!