barnefar ble redd og stakk..

[Anonym bruker]

Er 8 uker på vei og hatt langdistanseforhold i 2 år. Kjent hverandre i 3 år.Jeg har gått på p-pille hele veien, men med en glipp hvor jeg da ble gravid. Han ble informert om det og vi brukte annen prevensjon. Jeg trodde vi elsket hverandre og hadde en fremtid, men han har gitt klart utrykk for at han vil ha abort. Det er "meg eller barnet". Han vet at mitt valg er å beholde det og har brutt helt kontakt og tiden för han gjorde det etterlyste han sitt valg.. Jeg respekterer at han ikke föler seg klar for barn, men hvor er ansvarsfölelsen?? All sex innebärerer en form for risiko.Jeg skulle önske det var så lett for meg også.. bare stikke av, men her er jeg full av hormoner.. Når det gjelder valg.. Hva gjör man da når man står på hver vår side av beslutningen? Hvem skal ha det siste ordet? Det sies at det skal to "ja"til for å ha et barn, men jeg kjenner alle symptomer og föler barnet fortjener en sjanse i livet. I desperasjon for å finne en lösning nevnte jeg adopsjon som en lösning, men det var helt uaktuelt.. Gi bort noe som var"hans".. Dette er så fortvilende. Vi er begge i höye utdannelser og 24 og 26 år gamle. Jeg er ennå student og håper på å kunen kombinere dette alene.. Er det noen som har noen synspunkter på hvordan jeg skal gå frem her? Blir glad for alle svar!

[Winterlady]

Hei! Det likner bittelitt på situasjonen jeg var i for et år siden nå. Jeg valgte å beholde barnet, og har ikke angret et sekund på det. Hun er nå en nydelig liten jente på 4 mnd som ler og pludrer . Jeg og barnefaren hadde bare vært sammen et par måneder i avstandsforhold, og var enda på stadiet hvor vi diskuterte prevansjon da jeg fant ut at jeg var gravid. Han sa at han ønsket å satse på meg, men at han overhodet ikke var klar for barn- så det måtte bli meg og han eller meg og en baby. Jeg klarte ikke engang vurdere abort, har hatt en tidligere og visste at jeg ikke kunne gjøre det igjen. Det er i dag ingenting igjen av følelsene mellom oss, men vi har en grei tone- og etter de første 3 mnd hvor han maste om abort så sa han at han kom til å stille opp og støtte meg. Og det har han også gjort mesteparten av tiden. Både økonomisk til utstyr, og ved å være med på fødsel og komme på besøk til vår datter hver 4. helg siden hun kom til verden. Siden han ser henne så sjelden, så tror jeg ikke farsfølelsen er der helt enda- men jo eldre hun blir jo mer kommunikasjon og følelser tror jeg vil vokse frem mellom dem.

Graviditeten var litt tung, var mye følelser og hormoner som herjet da ja- og det var først etter fødselen jeg kjente at det faktisk ikke var noen følelser for pappaen lengre fra min side heller. Kan se i ettertid at vi neppe hadde vært det store for hverandre. Og vil det ikke bli et forhold med mye bitterhet og hat dersom du gir opp et barn du egentlig ønsker å beholde, for hans skyld..? Kan du da etterpå bli lykkelig med ham? Slik tenkte ihvertfall jeg- og da var svaret enkelt.

 

Må si at det er ganske slitsomt å være alene med barn, det er ingen andre til å stå opp når babyen for tyvende natt på rad våkner etter 3 timer og ikke vil sove igjen...osv. Så allier deg med venner og familie, og ikke vær redd for å be om hjelp når du trenger det. Dessuten vil jeg tippe at pappaen til barnet ditt stiller opp etterhvert, du kjenner ham nok såpass at om du synes dette skrider helt mot hans natur- så tror jeg du har rett. Kan hende han bare sier det i håp om at du vil ombestemme deg innen de 3 mnd har gått. Men vær forberedt på at jeg kan ta feil også selvfølgelig...

 

Tror nok du skal klare deg greit som student om du ikke lever over evne. Såvidt jeg vet får du stipend tilsvarende det du vanligvis har i lån og stipend pr semester i permisjonen+ engangsstøtten på 33000, barnebidrag og 1900 pr mnd i barnetrygd fra staten. Sjekk dette, for jeg husker kanskje ikke helt akkurat her..

 

Etter permisjonen får du ihvertfall nesten fullt lån og stipend+ 9000 kr i overgangstønad pr mnd(dette kan du ha i inntil 3 år etter barnet er født), samt dekket 65% av barnepassutgifter, barnebidrag og barnetrygd på 1900 kr pr mnd. Du kan også søke bostøtte om det trengs, men kan være vanskelig å få..

[Anonym bruker]

Jeg er en som valgte å ta abort i din situasjon. Jeg ville ikke gjort det igjen.

 

Dette får du til. Tenk langsiktig.

 

Når han setter deg under et sånt press så elsker han deg ikke. Sånne menn forsvinner før eller senere enten du tar abort eller ikke.

 

Eller hva mener gutta, det er vel de du vil ha svar fra siden du skriver akkurat her.