Noen bedre?

[Anonym bruker]

Det passet ikke for biomor å hente barna sine på SFO idag, mannen min er bortreist (biomors uke). Hun sender sms til han noen timer før henting om at han må hente barna. Han svarer at han kan ikke, men hvis barna kan vente 15 min etter stengetid på SFO, kan jeg plukke dem opp etter jobb og barnehage. Biomor svarer så at jeg må heller dra tidligere fra jobb for å hente hennes barn!

 

Dessverre foregår all kommunikasjon mellom biomor og far utenfor min "rekkevidde," ellers kunne jeg ha sagt henne hva jeg synes om hennes forslag. Jeg skal liksom sette mitt liv tilside og føge ordrer fra henne, formulert i tekstmeldinger (midt i arbeidsrushet) stilet til min mann!

 

Hadde hun enda hatt et liv, en jobb, plikter..., istedet dasser hun rundt på div trygdeordninger, som et innrøkt forfallent kråkereir, lever gjennom tekstmeldinger og ukeblader, skravel og pjatt. Hva mannen min engang har sett i henne, er meg fortsatt et stort mysterium!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

det er så veldig veldig make til mannen sin eks, bortsett fra at hun jobber deltid.

[freebird]

Æsj, sånt er så håpløst! Har selv vært med på at biomor legger opp til å kreve hjelp og om man svarer nei så sitter barna tilbake med inntrykk om at det er far og jeg som er vanskelige. Derfor sier vi også ja så sant vi kan...

 

Akkurat nå har jeg store problemer med å omgås biomor etter at hun slo seg vrang i høst. (hadde en liten utblåsning her da...) Hun krevde dobbel betaling fra far, noe han sa nei til. Da steilet hun helt og skulle nekte oss å ta barna med på sydenferie som allerede var booket og avtalt. Hun sa rett ut at hun skulle forklare barna at dette var far sin skyld, det var han som tvang henne til å gjøre noe sånt siden han var så slem mot henne. HALLO? Heldigvis fikk vi snakket henne ut av det og barna fikk en fin jule- og nyttårsfeiring.

 

Etter at vi kom hjem later hun som om alt er helt ok, jeg fatter ikke hvordan hun bare kan skru av og på sånn. Jeg skjønner nå at vi ikke kan stole på noe hun lover og det gjør meg veldig tilbakeholden i forhold til henne. Vi har tidligere snakket mye sammen og mannen min og jeg har hjulpet henne masse. Nå kjenner jeg at jeg ikke ønsker å hjelpe henne en millimeter til, å angripe sine egne barn for å presse penger ut av far er å synke for dypt!! De gangene jeg har sett henne i det siste kjenner jeg at det bobler inni meg, jeg har så lyst til å lekse opp for henne!! Men jeg vil aldri gjøre noe sånt, det går bare utover barna og de vil jeg beskytte så godt jeg bare kan.

 

Jeg er stort sett en positiv person og tror på det gode i mennesker. Men når det gjelder biomor har jeg gitt opp, jeg klarer ikke lenger å finne et eneste positivt trekk ved henne. Annet enn at hun er god til å lage mat...

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Skjønner godt at du blir oppgitt ja.. Vi har en fin kommunikasjon med biomor her. Her hjelper vi hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg opplevet det samme. Biomor bare kommanderte meg til å gjøre ting som passet henne og så kunne hun i neste omgang si at jeg ikke var en forelder og ikke hadde noe jeg skulle ha sagt i forhold til samværet... Men jeg var god å ha når jeg stilte opp!

Jeg sendte henne en melding og sa at det var greit at hun spurte meg om hun gjorde det på en ordentlig måte og at jeg ikke lot meg kommandere til ting. Det hjalp hos oss!

[Gjest]

Vi har det også sånn. Og vi var også redd for at biomor ville snu jentene "mot" oss. Men vi har satt ned foten og sier nei om det ikke passer. Så får hun bli så sur og furtete som hun vil.

 

Vi har hatt mange samtaler med jentene allerede ang. alt som skjer. Og de forstår mer enn en kan tro. De er nå 4 og snart 6 år, og begge har nå skjønt at det er noe med mamman. De sier at mamma gjør og sier så mye rart. Så vi prøver å fortelle dem hvordan ting er for "vanlige" folk.

 

Vi har også fortalt dem at vi stiller alltid opp for dem om det skal være noe. Men at vi, som dem, gjør andre ting når vi ikke er sammen. Noen ganger, når ting ikke er LIVSVIKTIG, så må vi gjøre andre ting. Og det har de skjønt. De vet at vi stiller opp om det er noe.

 

Da mormor kom på sykehus, og biomor og hennes søster var med inn på sykehuset så var jeg hjeme hos oss med jentene. Biomor har ikke så mange venner da hun krangler med alle, så hun hadde ikke noen andre å spørre. Men andre ganger da det er ting som ikke er så viktig, så sier vi nei om det ikke passer. Det skjønner barna.... Og biomor må bare godta det.

 

Vi lot oss diktere ganske mye i begynnelsen. Men nå, fra råd av sakkyndige i rettsaken, så setter vi våre grenser. Vi må få ha VÅRT liv, med og uten stebarn. Ellers vil vårt sinne overfor mor bli altfor overskyggende. Altså etter råd fra sakkyndige :-) Og vi har fått det bedre, og mor har forstått at det ikke hjelper å mukke....

[Anonym bruker]

 

hadde jeg ikke gjort. hentet dem i arbeidstiden viss det var hennes uke.

syns du er grei som henter jeg.

si til mannen din at han skal si hun må spørre deg først selv

[Anonym bruker]

HI her: mannen min ønsker ikke at vi skal ha kontakt, han sier hun kommer til å overkjøre meg fullstendig med krav,forventninger, løgnhistorier,økonomimas/dårlig råd-snakk ("-kan du hjelpe meg med noen penger så jeg får handlet middag til barna"), og så kommer jeg til å sprekke, og da er helvete løs med barna midt imellom...

 

Nei, det er en saus! Nå tror de jo at jeg/mannen min ikke VILLE komme og hente dem, for det det hun sier til dem, at far og NN ikke ville. Når hun selv ikke kan stille opp, da er det selvsagt fordi hun ikke KUNNE! Det må jo alle forstå!

 

Vi hadde en lignende episode for kort tid siden, hvor mannen min sa det som det var til det eldste barnet, at mor ikke stillet opp, fordi hun ikke ville stille opp, selv om hun hadde tid og mulighet til å stille opp. Barnet i sin tur konfronterte moren sin med dette, som så igjen kommer med mot-anklager mot far, via barnet... Sånn kan vi jo ikke ha det!