Dere som har opplevd samlivsbrudd....

[Anonym bruker]

... ble livet bedre etterpå?

 

Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å gå fra mannen min. Vi har en gutt sammen på snart tre år. Vi har hatt problemer i forholdet i snart to år nå - og har gjort alt vi kan for å løse dem. Elsker mannen min fortsatt, men disse årene har vært så vonde og tøffe at jeg ikke klarer mer. Familierådgivning har vi prøvd uten særlig hell. Jeg har vurdert situasjonen frem og tilbake i flere måneder nå og ser nå ingen annen utvei enn å gå.

 

Vi går nå mot en usikker tid med salg av hus, flytting og mekling om samvær. Jeg ønsker hovedomsorgen og orker ikke tanken på å se sønnen min annenhver uke, noe jeg ikke tror vil være bra for ham heller. Tror en god løsning kan være at mannen min får barnet annenhver uke fra onsdag til søndag + evt hver onsdag. Men jeg er redd for at mannen min vil stille seg imot dette og kreve 50/50% omsorg.

 

Det viktigste for meg at vi finner en god samarbeidsløsning som fungerer for alle tre parter. Jeg håper at det vil være mulig å finne to leiligheter som ligger i nærheten av hverandre slik at samarbeidet vil gå lettere. Er det noen som kan dele sine erfaringer med meg? Trenger litt oppbacking for å kunne ta dette beslutningen...

 

Jeg gruer meg til den tiden som kommer, men tror og håper uansett at det er et lys i enden av denne lange mørke tunnellen!

 

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke gi deg noen råd men bare ville fortelle at vi er i samme situasjon. Hadde jeg ikke ønsket å være anonym, kunne vi nok hatt glede av kontakt for å backe hverandre opp.

 

Jeg gruer og veldig for tiden fremvoer, all usikkerheten.

Men det er til det beste for barnet siden ting ikke fungerer mellom oss. Ikke lett å tenke på det som noe positivt nå, men likvel.

 

Det er godt å vite at andre er i samme situasjon

 

KLem til deg

[sks]

vurderer også å gå fra mannen min. men vi må ha 50/50 noe annet er utenkelig, de er jo like mye hans. dessuten er han en god far, det er bare det at jeg har NULL følelser for han lenger. dessverre. føler meg slem, men det ER jo sånn!!!!!

[Anonym bruker]

Det er jo en viss trøst i det at andre har det på samme måte. Syns jeg stort sett har bare sett lykkelige familier rundt meg i lang tid...

 

Jeg syntes også en 50/50 løsning var riktig for oss først. Hvor gamle er barna dine? Vil dere bo i nærheten av hverandre etter bruddet? Jeg er redd for at en slik pendleordning ville være slitsom for vår sønn som er så liten. Han har heller ingen søsken å støtte seg til. Mannen min er også en fantastisk far, og han vil ta dette hardt, det vet jeg.

 

Har ennå ikke våget å ta det store skrittet ennå og ta dette opp med mannen min. Hvordan i all verden starter man en slik samtale? Jeg ser at mannen min prøver så hardt for tiden - det er så fælt å tenke på hvor vondt dette blir.

 

Til begge dere som har svart meg så langt - ønsker dere lykke til!

 

 

Hovedinnlegger

[Anonym bruker]

Jeg ville hatt 40/60 på papiret, og 50/50 i virkeligheten. På den måten får du MYE mer støtte fra det offentlige:)

[Anonym bruker]

Hva slags støtte kan man få? Både mannen min og jeg jobber heltid. Hvordan fungerer 40/60 i praksis?

 

 

Hovedinnlegger