Problematiske stebarn som vaksine mot fellesbarn?

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn fra før, kjæresten min har kun et. Så hos oss er det han som fantaserer om flere barn og "ordentlig" familieliv. (Jeg synes vel egentlig jeg har gjort mitt på den fronten). De første årene vi var sammen lekte jeg også veldig med tanken på å få barn med ham. Men etterhvert som jeg har kommet nærmere innpå ham og sett hvor utrolig slapp og ettergivende han er med det bortskjemte barnet han har fra før (som blir mer og mer pyton å ha på besøk her ettersom h*n gror til), kjenner jeg på at dette ville jo aldri gå: Han er mannen jeg vil leve sammen med, og ideelt sett mannen jeg gjerne skulle fått barn sammen med, men som far får jeg stadig mindre tro på ham. Det er ganske sårt å kjenne på selv om vi strengt tatt har barn så det holder tilsammen fra før. Og ettersom årene går (vi blir eldre) og dette med flere barn begynner å nærme seg en sånn siste sjanse.. er det fare for at det nettopp er dette som kan få det til å skjære seg for oss. Han vil ha flere barn og "ordentlig familie" før det blir for sent, og jeg har allerede nok med de helveteshelgene vi har idag - når hans trumpete og bortskjemte særkullsbarn ruler eldre og yngre i hjemmet her. Og jeg tenker at om han bare hadde kunnet gjøre noe sånn at vi fungerte bedre som familie de ukene barnet hans er her, så hadde mye vært bedre. Et barn til nå oppleves bare som å be om trøbbel. Andre med tilsvarende erfaringer eller er det bare jeg som er sær?

[Gjest]

Syntes du tenker veldig riktig. Hvis ting ikke helt er greit der hjemme så vil ikke et barn til gjøre det bedre.

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg utrolig godt. Både at du føler du har gjort ditt og at du føler at han ikke egner seg som far når du ser hvordan han skjemmer bort barnet han har fra før.

 

Men når det er sagt så skal jeg dele erfaringen med min mann. Han har barn fra før og har også skjemt bort barnet. Jeg hadde ingen barn, så jeg ville gjerne ha barn med han. Jeg var i tvil jeg også om han kom til å egne seg etter jeg så hvordan han oppdro barnet han allerede hadde.

Men nå som barna våre er større er han blitt en god pappa. Han gjør ingen forskjell på barna. Han har innrømt at han skjemte bort barnet pga av at hun bare var her annenhver helg, men har sett nå etter at barna våre er blitt større at det ikke går an å gjøre det. Ikke bare pga at han ikke kan skjemme bort våre like mye, men også pga av at han har sett hvor ufordragelig barnet ble. Så heldigvis oppdaget han det før det var for sent og det gikk an å gjøre noe med det.

 

Og mannen din føler kanskje også at han vil ha barn hos seg hele tiden, slik som du har (for du har sikkert dine boende hos deg, og de er der sikkert oftere enn barnet hans).

 

Om det er han du vil leve livet med, må dere også klare å være ærlige med hverandre. Ikke si det helt som du føler, men nesten. For.eks, at først må dere alle klare å følge de reglene dere har hjemme hos dere. Og det inkluderer dere voksne, dine barn og hans barn.

 

 

[Anonym bruker]

her har vi en annen erfaring. han har tre barn fra før, vi har et sammen. jeg har høy utdannelse , han har bakgrunn i mekanisk industri, men har jobbet seg oppover. hans fraskillte mangler ikke bare utdannelse, men også en hver form for dannelse. maken til grov dame skal en lete lenge etter.

hun har selvsagt innvirkning på disse barna, ettersom hun er deres primære omsorgsperson, hun er nok også grunnen til mye av deres problemer. skole og psykologtjeneste er involvert.

jeg opplever situasjonen veldig mye som et klasseskille problem, jeg har aldri vært borte i hennes type tankegang, men jeg kan selvsagt være feil der.

vel så til poenget, vi har også helvetes helger, min mann har på en måte resignert i forhold til dem. han gjør så godt han kan, men strekker liksom ikke helt til. han vil ikke bare kjefte, og han vil ikke blande seg for mye i moras opplegg, og skape konflikter på den måten, fordi om han egentlig mener hun gjør feil.

fellesbarnet blir oppdradd på en helt annen måte, og kommer også til å bli oppdradd på en helt annen måte i fremtiden. hele holdningen er en annen.

selvsagt synd for barna, men de er et produkt av begge sine foreldre og sine omstendigheter. det blir også situasjonen med fellesbarnet, det blir en helt annen bakgrunn.

vil du ha barn med denne mannen mener jeg du skal gjøre nettopp det, at han ikke er beste far for sitt særkullsbarn, betyr ikke at han kommer til å være en dårlig far for deres felles barn.

[Gjest]

Enig med Anonym 21:08. Stebarna mine er også produkter av sin mor, som er som over her; et tilfelle av lite dannelse. Dama eier ikke folkeskikk. Måten hun snakker til ungene på er helt skrekkelig, og de har omtrent ikke grenser hos henne. De spiser stygt når hun er tilstede, er grinete, frekke og mange andre ting.. helt andre unger.

 

Når de er med oss er de blide, høflige, spiser pent, oppfører seg bra.. i det hele tatt en helt annen fremtoning.

Disse tingene jobbet jo faren med da han bodde sammen med barnas mor, men å hele tiden bli motarbeidet gjør det vanskelig.

 

Så jeg sier meg enig i at en far kan være en god far for deres felles barn!

 

Lykke til!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler litt at kan en få barn, så bør en få barn, forholdet er ikke skikkelig fullbyrdet før en får barn sammen.

Dette er min personlige følelse, og jeg ønsker ikke å støte noen, spesiellt ikke dem som sliter med å få barn. Vi hadde en veldig usikker periode selv, det gikk flere år før vi ble gravide, men det kan jo også selvsagt være grunnen til at jeg føler som jeg gjør.

Hadde ikke min mann vært villig til å få barn med meg, da hadde jeg gått videre. Det er det største en kan gjøre sammen.

Siden han hadde en skokk med unger fra før var det nok ikke bare det å få barn som dro, men også det å få barn med meg, og sikkert også litt for å holde på meg.

Han forsto nok at forholdet ikke var liv laga uten barn sammen. Så vet du at du vil leve sammen med han resten av livet, og du elsker han, er det vel ikke så stort problem å gi han et kjærlighetsbarn?

[Anonym bruker]

Kan heller ikke skjønne at du skal nekte han et barn! Enig med anonym lengre opp som påpeker at foreldrerollen overfor særkullsbarn ikke nødvendigvis er lik foreldrerollen overfor fellesbarn!

 

Men selvfølgelig bare dersom du virkelig ønsker å dele livet ditt med denne mannen. Ellers bør du vel vurdere å trekke deg ut,med mindre han trekker seg ut når du ikke vil ha barn med han!

[Anonym bruker]

ja, han kan fint bli veldig god far for fellesbarnet. det trenger ikke bety noe, min er det.

han er også temmelig mye slik som din, helt usakelig bortskjemming fordi han har dårlig samvittighet, og en fiks ide om at ungene hans ikke tåler normal oppdragelse og det å lære vanlig folkeskikk. han gjør som din, sier det høyt, uten å høre hvor ille det er.

 

problemet mitt er at jeg begynner å slutte å være forelsket i han. det er ikke lenger nok å leve på periodene uten barna. han har ødelagt så mye for oss, for familien, for felles barn, med å utsette oss for det du kaller helvetes helger, bare at her er det mye mer enn helger det er snakk om.

det er direkte turn off, jeg mister tillitt til han, jeg føler meg motarbeidet i alt jeg prøver å bygge opp.

 

vi har satt frist til sommeren, om bedring og andre holdninger. så får vi se hva som skjer.

[Anonym bruker]

Strengt tatt så er det vel en problematisk pappa som er vaksine for evt felles barn...?

[Gjest Antarctica]

Huff, huff. Han har barn, du har barn. Må dere absolutt avle på hverandre for at det skal være "ekte"? Ikke hør på de som svarer at du "nekter" ham barn. han er ikke interessert i barn som sådan, i så fall hadde han vist interesse for oppdragelsen av det barnet han har allerede. Han er interessert i barn som symbol på "forhold" eller "kjærlighet" eller "forpliktelse" eller noe.

Intet barn bør fødes for å fylle en funksjon - det bør fødes på grunn av et ønske om en familie.

 

Dersom du ikke tror han blir en bra og ansvarsfull far, og han stadig gnåler om flere, må du ta det opp på en pen måte: at du tror ikke farsrollen er en rolle han trives så veldig godt i , og at du har sterke innvendinger mot den oppdragelsen han bedriver, at det ikke holder mål etter din mening, og at det blir for mye for deg å gå inn og gjøre hele jobben på hans vegne.

 

Ta konkrete eksempler uten å sverte eller henge ut barnet hans, men si f eks " Når du nekter å ta konflikter ved matbordet med X, så blir det utrivelig for meg og alle, og jeg støtter ikke den oppførselen du øver X opp i."

 

Får du han til å gå med på å endre seg, så si at du gir han et år på å få resultater av endret holdning og endret atferd - hos han og i sin tur hos barnet! Er ikke mye skjedd på et år, må du si at han ikke er oppgaven voksen....

[Anonym bruker]

var ikke dette litt strengt?

[Anonym bruker]

Her fikk jeg assossiasjoner til hunde-oppdragelse av mannen jeg Pashla... "Hvis du klarer å oppfører deg etter mine oppdrager-normer, så skal jeg belønne deg med et barn....."