Mor har barn fra før - far har ikke

[xpecting]

Ser det mest er stemødre som har frustrerte innlegg her.

Jeg giftet meg og fikk barn med en som ikke hadde barn fra før og vi satte klare krav og regler på hvordan vi skulle ha det FØR vi tok valget å flytte sammen. Min eks og jeg har et utrolig dårlig forhold, men jeg opplevde at det ble mye lettere å forholde seg til han etter han fikk en ny kone.

Stemor er den som lager det hyggelig for mine barn når de er hos ham. Selv om det er tydelig forskjellsbehandling på hennes barn fra før, deres felles barn og mine barn med ham ang matrielle ting, så prøver vi å gjøre vårt beste for at de skal få en så stor trygghet og nok kjærlighet hos oss til at de likevel for en god balast videre i livet. De får også alt de trenger av matrielle goder hos oss.

Jeg skjønner stemoren godt når hun helst vil bruke pengene sine på sine egne barn. Det er pappans feil som er knipen på pengesekken overfor døtrene sine/våre.

Min nåværende mann er streng, men raus med både omsorg og ting.

Både mot mine jenter og den vi har sammen...selv om jeg vet at han ikke føler det samme overfor de to eldste som han gjør overfor sitt eneste lille barn. Og det får han lov til!!!

 

Vel, poenget mitt var: Tenkter ikke unge jenter uten barn over hva det vil si å leve med en mann med barn fra før når de går inn i et slikt forhold? Prater de ikke om hva det vil innebære for dem osm kjærester? Hva som vil skje når de evnt. får felles barn? Hvilke regler man skal ha i huset for at alle skal føle at de får litt og gir litt?

Uansett må det bli kompromisser - livet er jo fullt av kompromisser...

 

[Kreoline]

Jeg har møtt en mann med 3 barn fra før. Vi får det bedre og bedre sammen vi to etter hvert som vi møtes. Jeg har hele veien vært skeptisk til om jeg vil takle å ha stebarn og hva han tenker rundt det å få en ny famile. Han avfeier alle mine forsøk på å finne ut hva han tenker om dette med mine og våre barn (jeg har ikke barn). Han sier bare at man alltid må tenke positivt ellers er det bare å gi opp og at han er for gammel til å ta sorgene på forskudd. Det har han sikkert rett i, men jg vil så gjerne vite hva det innebærer å flytte sammen med han til en ny verden. Jeg graver og spør han om hvilke ønsker eller tanker han har rundt oss og barna. Jeg gir han en del å tenke på via tekstmelding i ny og ne.

 

Tankene mine blir da. Er det jeg som skal tilpasse meg han fordi han har barn fra før? Er det bare jeg som skal svelge kameler? Kommer vi til å krangle fordi at han har bestemt at slik og slik skal det være? Ikke så lett å tenke positivt når man ikke får noe svar.

 

Jeg skal snart møte han igjen. Får prøve å nå litt mer frem til han da. Har alerede sagt til han at jeg kommer ikke til å flytte en meter nærmere han før jeg vet hva som venter meg. Vi må jo finne ut hva vi forventer av hverandre, det er for stort til å ta på sparket. Jeg blir ikke sammen med en mann, men en skilt 3 barns pappa og det er noe ganske annet.

 

 

[Anonym bruker]

Jo, selvfølgelig tenker man over det, men det er ikke dermed sagt at man vet alt man bør vite på forhånd. Det er så lett å si "man vet jo at man velger en mann med barn", men man vet overhodet ikke hva det i realiteten innebærer!!! Mine bekymringer i begynnelsen var om barna likte meg eller ikke. Nå er det en del mer kompliserte problemstillinger som inkludere flere enn bare barna. Det handler også om biomor! Foreldrenes forhold, forholdet mellom biomor/stemor, mellom vårt barn og fellesbarn. Lite relistisk å forvente at en jente på 21 år uten barn skal være istand til å forutsi alle mulige komplikasjoner når det gjelder mine, dine, våre. Veien blir til mens man kjører den, og alt kan ikke bli forutsett før man går inn i et forhold til en mann som har barn fra før.

 

Min mann har to barn fra før, vi har ett barn sammen. Det er sjelden samvær pga avstand. Ang. økonomi kjøper jeg det jeg vil til mitt barn. Pris, hyppighet etc er uinteressant, da det er mitt barn og mine penger. Jeg føler på ingen måte at jeg har noe slags forpliktelse til å gjøre det rettferdig mellom mitt barn og hans barn. Jeg krever at faren er rettferdig mellom sine tre barn. Kjøper han noe stort til sine to barn fra tidligere, skal han også kjøpe noe til vårt barn.

 

Ingen overhodet skal hevde at jeg har noe plikt til å være rettferdig ovenfor hans tidligere barn når det gjelder mine penger. Selvfølgelig kjøper jeg noe till mitt eget barn om jeg har 500 kr til over en mnd. Selvfølgelig!!! Og det er noe som biomødre og særkullsbarn MÅ forstå.

[Kreoline]

Helt enig med deg. Dette er noe jeg ikke har tenkt noe på fordi jeg tar det som en selvfølge, at jeg bruker mine ærlige tjente penger på det jeg vil når våre fellesutgifter er betalt, bl.annet å dekke barnas behov.

[Gjest]

Jeg er stemor til 2 skjønne unger, som for minutter siden gikk opplagte og i strålende humør ut døra her.

Hadde rundet 30 da jeg møtte min kjære, og verken han eller jeg gikk inn i dette med noen slags naivitet - når det gjaldt ungene.. Det vi ikke greide å forutse, det var at barnas mor skulle forandre seg totalt og bli et troll. Barna har det ikke vært noe å utsette på, men moren deres ser ut til bare å bli værre.

 

Når det gjelder penger, så deler vi det vi har. Alle penger er "våre", og blir delt på felles prosjekter, også barna. Sånn vil det fortsette å være når vi får felles barn.

 

Men vi lar ikke barnas mor styre vårt forhold. Vi lar det ikke i nevneverdig grad påvirke oss.

 

Fra første stund har min kjære og jeg snakket om dette med barna, barneoppdragelse og vårt liv sammen - det gjør vi fremdeles veldig ofte.

Hos oss har nok jeg tilpasset meg mest, naturlig nok, men det er nok av ting som de tilpasser seg etter også. Jeg er ingen veik omsorgsperson, jeg stiller også krav og setter grenser. Jeg viser respekt og gir masse kjærlighet, og alt slikt får jeg i rikt monn tilbake.

 

 

[freebird]

Helt riktig, livet er fullt av kompromiser. Og det tror jeg man må man være villig til å inngå i større grad enn vanlig når man blir sammen med noen med barn fra før.

 

Jeg flyttet sammen med mannen min da jeg var 21 år og stormende forelsket. Alle rundt meg sa at jeg var gal men hjertet mitt styrte. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste hva jeg gikk til, men det var jeg også klar over da. Vi har bygget opp livet vårt sammen bit for bit og tatt hånd om problemene etterhvert som de har dukket opp. Jeg har alltid vært glad i barn og får lett kontakt med dem, dette pluss at stebarna mine var veldig små har nok hjulpet oss masse.

 

Da vi flyttet sammen var det helt uaktuelt for meg å få barn, jeg var ikke engang sikker på om jeg ville ha det i det hele tatt. Det er umulig å forutse hva du ønsker og hvordan du lever 5 og 10 år frem i tid, derfor tror jeg det er ganske håpløst å planlegge i detalj hvordan man skal gjør det når man blir sammen.

 

Alle kjærsteforhold krever mye jobb fra begge parter for at det skal fungere over tid/for alltid(?!). Man har ingen garanti for at det skal gå bra, man må bare følge hjertet sitt og gjøre sitt beste. Problemet når det er barn inni bildet er at man må ta ekstra hensyn, man må være litt ekstra sikker på at man tar det riktige valget og man må jobbe litt ekstra hardt for å få det til å gå bra. Det har i allefall vært mitt motto, disse barna har allerede opplevd at mor og far ble skilt, når jeg da falt for deres far må jeg stå på litt ekstra fordi dette handler om flere enn bare meg selv.

 

Jeg tror at man kommer langt med et åpent og positivt sinn, man må være villig til å stå på for noen som egentlig ikke "hører til" deg selv. Stort mer enn det kan man ikke planlegge på forhånd, man får bare ta livet som det kommer.

[Maud]

Jeg har tenkt det samme mange ganger. Min historie er temmelig lik din. Før min nåværende mann flyttet inn, vi fikk barn sammen og giftet oss, hadde vi mange runder der forventninger ble avklart. Jeg skjønner at han er mer glad i fellesbarnet, men tolererer ikke at han gjør forskjell allikevel. Han forventer å være likeverdig når det gjelder å sette grenser og tar like stor del i mitt særkullsbarn som i fellesbarnet. Jeg kan ikke si at det bestemmer jeg for det er mitt barn, men han kan heller ikke melde seg ut. Forholdet til faren og kona hans er så som så, og særkullsbarnet er ikke like inkludert der som hennes barn og fellesbarnet der. Det merker mitt barn dessverre...

[Anonym bruker]

jeg kjøper ting til mine stebarn, den dagen stebarnas mor kjøper noe til mitt barn

[Anonym bruker]

jeg må bare komme med en liten replikk til det du begynner innlegget ditt med, at det er flest stemødre som kommer med frustrerte innlegg her inne. jeg synest faktisk at om en ser på siden i et litt lengre perspektiv så gjevner det seg veldig ut.

det er veldig mange biomødre som også bruker siden, ofte like mye frustrerte som stemødre. og mange er jo i begge roller også. men i det siste har det nok vært som du sier.

 

jeg er forøvrig helt enig med at livet er fullt av kompromisser for de fleste av oss. jeg og mannen er i en diskusjon nå, der en må veie opp de store ting her i livet, og ulike barnekull som ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser, og vi voksne har ikke helt sammenfallende interesser heller når det gjelder jobb og karriere.

hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo?

[Anonym bruker]

Jeg er i motsatt situasjon- min samboer hadde to barn fra før, jeg ingen. Ble nysgjerrig av innleget ditt, kan du med hånden på hjertet si at dere hadde diskutert dere gjennom ALT som var relevant og alle tenkelige og utenkelige problemstillinger før dere flyttet sammen..? Det har jeg vanskelig for å tro. I så fall må du nesten være synsk. Jeg er utrolig lei av folk som sier "jamen, du visste jo hva du gikk til". NEI, det gjør man slettes ikke. Hvordan i all verden kan man vite det når man ikke har gjort noe som ligner tidligere??? Når det er sagt, så har jeg om min samboer fått det bedre og bedre med tiden, men vi har virkelig vært nødt til å ta ting etter hvert og i flere omganger. Dersom dere hadde oppskriften fra dag 1, så vennligst legg den ut på nett NÅ..