tenner ikke på han og irriterer meg over ALT!

[Anonym bruker]

Forholdet har hanglet en bra stund nå, men vi har pratet en del om det, og vært innstilt på å prøve å "skjerpe" oss. Det vil si, jeg har sagt jeg skal skjerpe meg. Det er mine følelser som er problemet, og jeg har sagt at jeg skal prøve å "ta til fornuft". Men det er ikke lett å styre følelsene! Vi har vært sammen i mange år, og har barn sammen. Jeg ønsker ikke at barna skal bli skilsmissebarn, men jeg venter på at noe skal skje med følelsene mine. Når han hinter om sex, blir jeg rett og slett kvalm, og omtrent alt han sier irriterer jeg meg over. Og det er grusomt å ha det sånn, for jeg vil virkelig få det til, vil ikke være den "bitchen". Grunnen til at dette har skjedd med følelsene mine, er vel delvis at man er blitt "tatt av hverdagen", blitt spist opp av hektisk småbarnsliv, men kan desverre ikke bare skylde på det, midt oppi alt har jeg klart å få følelser for en annen (som jeg vet jeg ikke kan få, han er gift), så det er klart det er med på å kompliere ting.

 

Men nå VIL jeg altså prøve å like mannen min igjen.........men får det ikke til................

 

Uff, det er ikke lett. Og vi har jo ikke akkurat en god tone mellom oss nå som ting er som de er........

 

Gode råd?

 

Er det håp for oss?

 

Jeg klarer ikke tvinge meg til å like han, få lyst på han osv......og avstanden mellom oss blir jo bare større og styggere for hver dag som går........

[Ditzy]

Var jeg i din situasjon ville jeg ringt familievernkontoret og gått i samlivsterapi. Og prøvd å ta en ferie sammen, alene. Ingen barn. For å se om det finnes noe å bygge på.

 

Virker ikke det er det beste å skille seg. Barn har det bedre med lykkelige foreldre som bor hver for seg enn samboende foreldre som ikke har noen kjærlighet mellom seg. Barn oppdager raskt stemningen i et hus, og usikre forhold gir usikre barn. Men ikke gi opp uten å prøve. Og for all del, gjør det som er best for barna hele tiden. Ikke la barna lide under deres problemer.

[Anonym bruker]

Herregud dette var som om jeg skulle skrevet det selv.Jeg er redd jeg har mistet følelsene mine for han da. Men jeg håper at det er småbarnshverdagen som bare legger demper på det. Han r jo verdens snilleste mann. Litt for snill kanskje. Jeg har aldri hatt så mye snille mennesker rundt meg. Kjipe foreldre og mange kjipe typer. Kanskje jeg mangler den lille spenningen, nedvergelsen som litt tøffere menn har? Jeg vet ikke. Kanskje jeg har hatt sex med han litt for mange ganger uten å ha lyst så jeg nå i stedet blir kvalm av tanken på sex med han? Kansje han er for krevende. Kanskje vi har vokst i hver vårretning. Jeg er veldig annerledes nå enn da jeg traf han. Har prøvd terapi. Det hjelper en stund. Anbefaler det. Vi skal ha ny time igjen snart. Jeg irriterer hvertfall vettet av meg og det kan ikke være sånn det skal være.Hvor mye skal man finne seg i? Eller altså hvor mye skal man undertrykke i et ekteskap? Er det vanslig at det er sånn i perioder? Huff jeg har så mange spørsmål.

[minime<3 in belly]

Jeg har hørt av mange av kompisene mine og samboeren min at gravide damer kan forandre seg VELDIG mye under og etter svangerskapet, slik at man endrer interesser og ønsker og at man ofte sklir fra hverandre om man ikke jobber aktivt med det.

 

Det var det som skjedde meg samboeren min og x`n (jeg vet nok ikke alt men) han har fortalt meg at når hun ble gravid med deres barn så forandret hun seg helt og hun sluttet å snakke med han og inkludere han i ting... og når man da ikke snakker sammen så klarer man ikke å redde et forhold...

 

Jeg da som er nr 2 han skal ha barn med er LIVREDD for at det skal skje noe slikt med meg. Jeg er helt overbevist om at han er den rette for meg og at vi har og kommer til å ha et fint liv sammen....

Men jeg snakker masse med samboeren min om følelser og hvordan jeg føler meg. Jeg er nå gravid i 16 uke og jeg merker nå at jeg har et "indre" sinne. jeg sitter å er grinete hele dagen, på jobb er et slit, men enn så lenge går det jo...

Men jeg har nevnt det for samboeren min og jeg forklarer at jeg aner ikke hva det kommer av, for jeg har ingenting å være sur for, men jeg håper at så lenge jeg snakker med han om hva jeg føler så vil det gå bra.

 

Håper du lykkes i å finne ut av hva du vil også...

Er ikke alltid en løsning å holde sammen.... Barn kan ha det like bra med å bo i 2 hjem. Vi har min stedatter 50% av tiden og det er jeg glad for... For hadde hun ikke vært her halvparten av mnd så ville jeg følt at hun var på besøk og ikke en del av familien, noe hun er og alltid skal føle seg.

[Ditzy]

Det du skriver om at du har hatt sex med han uten å ha lyst, og at du er annerledes nå enn da du traff han kjenner jeg meg veldig godt i. Jeg følte det slik som deg med eksen min, og etter et års tid forstod jeg at jeg rett og slett ikke elsket han lenger. Vi hadde heldigvis ikke barn sammen, og var i stand til å bryte uten krangel eller vonde ord, så i dag har vi et godt forhold til tross for at vi ser hverandre svært sjelden. Forut for bruddet tok jeg en lang ferie (seks uker) alene for å "finne meg selv", og jeg trodde det hele skulle gå bra, men da jeg så han igjen skjønte jeg at det var over. Da jeg skjønte det var det veldig godt, samtidig som det var fryktelig trist fordi vi hadde tross alt vært sammen i fem år og hadde planer om en fremtid sammen. Men jeg hadde det så vanskelig før jeg flyttet fra han - hundre spørsmål, akkurat som deg. Hva kan man si og ikke si, hvor mye skal man gå på akkord med seg selv og hvor ofte skal man ha sex med noen som byr en imot? Men jeg tror ikke man er klar for å skille veier før man har svar på alle spørsmålene sine. Før man har visshet om at man gjør det rette. Det lønner seg aldri å handle overilt.

 

Kjempefint at dere prøver terapi da. Lykke til! Gjør det du føler er riktig, så går det bra uansett hva du velger å gjøre.

[sks]

ja sånn har jeg det også.... fader. aner ikke hva jeg skal gjøre. jeg bare liker han ikke mer. det er jo uten grunn, for han er jo den man drømmer om. gjør alt, stiller opp, snill og grei, kjekk kar, god sex... MEN DE FØLELSENE ER JO BARE BORTE!!!!!!!! Vi har vært sammen i 7 år, gift i 3 og har to små barn sammen....

[Anonym bruker]

Takk til alle som har svart. Jeg er ikke HI men hun med alle spørsmålene. Jeg vet at det blir verre når jeg har pms. Da elsker jeg han ikke. Og jeg har nesten 14 dager pms. Jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg skal hvertfall holde ut småbarns årene for jeg vet at det er sånt som tærer på. Jeg følte jo han var mannen i mitt liv og vi tenker så likt. Ikke er det lett å finne en ny eller. Så jeg skal hvertfall holde ut et par år til. Til sks..det er jo noe som heter 7 års krise da...Jeg føler ikke at jeg elsker han eller. Han irriterer meg. Men når jeg tenker meg om..det er jo bagateller. Sånn som håret, han snakker for fort.. Det er jo tull å henge seg opp i slikt! Venninna mi sier jeg har det for godt. Har vært sammen med mange drittsekker og tenner nok på avvisning. HAn er bare snill. Blir for kjedelig liksom. Hva skal jeg se etter nå da? En som er litt kjipere..menn tøffere og kanskje bedre sex? Får jeg det bedre da da? Er ikke såå opptatt av sex, men når det ikke funker så blir limet borte. Men jeg har tro på at når barna blir større så får vi mer tid til hverandre,

 

til deg som var redd for å forandre deg.. Tror du ikke mannen din har lært nå? At kvinner for

 

[sks]

joda, 7-års krise... jeg har mistet litt lysten til å prøve å redde dette også nå... vil bo for meg selv i stedet. argh.

[Anonym bruker]

Interressant at du nevner dette med følelser ifbm PMS, Marie 83. I 6 måneder var jeg superforelsket i ham jeg skal ha barn med nå. Men hver måned la jeg merke til noe rart. En uke eller to før mensen, dabbet følelsene av, for så å komme tilbake etter mens. Nå når jeg er gravid, kjennes det som PMS x 100! Har lest en del om progesteron og østrogen, og hvordan disse hormonene spller inn på følelsene våre. Progesteronet øker foran mensen, og øker drastisk i et svangerskap. Bivirkninger: Lav sex lyst, mild depresjon, etc. Pluss at progesteronet demper effekten av andre hormoner, bl.a de man skiller ut når man er forelsket. Et sted leste jeg at progesteronet kan ha skylden for at 70 % sliter i parforholdet sitt i fbm svangerskap, fødsel og spedbarnsperiode.

Altså er det kanskje lurt å ikke foreta seg noe drastisk med forholdet når hormonene er ute og kjører.

[Anonym bruker]

Til deg som skriver om hormoner. Det er ikke progesteronet som har skylden. Problemet er at man produserer for lite progetseron i forhold til østrogen slik at østrogenet blir dominerende hele mnd. Les om det her www.futhark.no Progesteronkrem hjelper. Jeg har prøvd det. Det er dyrt, 450 kr og kjøpte ikke ny da jeg gikk tom. Men nå skal jeg ut å kjøpe ny. For vvis du har lest at det er en vanlig årsak til at man sliter i forhold så er det verdt et forsøk.Jeg er akkurat som deg. Fra eggløsning er det nesten som jeg ikke elsker mannen min mer. Etter mens er alt ok igjen.