Bør jeg gå fra han?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 2.5 år og har en datter sammen på 1.5år.

Jeg føler at han ikke respekterer meg i det hele tatt og han sier det selv han mener det er min skyld.Jeg har ikke vært lett å være sammen med pga sjalusi og sinne, men går til hjelp for det og har så og si blitt bra.Han skylder på meg med alt, mener at han ikke har så mye følelser igjen for meg.Han ville ikke ha barn da jeg ble gravid og hvis hun er grinete eller våken om natten og jeg sier at han får ta henne fordi jeg allerede har vært inne hos henne 3 ganger så sier han, det er din skyld at hun er til jeg ville ikke ha henne.Dette sier han ofte når vi krangler.Hva skal jeg gjøre?jeg er jo glad i han.

[Anonym bruker]

sliter med det samme selv jeg.. men vår sønn er 16 dager gammel.. Sambo drar ut med venner, fetser å koser seg, å rett å slett gir f... i oss 2 her hjemme, føler at vi bare krangler å klarer ikke kose oss lenger. Han har null respekt for meg, og tenker kun på seg selv.... så sitter å funderer på hva jeg skal gjøre selv..

[Anonym bruker]

bare 16 dager gammel, off så kjipt at det har blitt sånn da når den lille akkurat har blitt født, nei det er ikke lett med mannfolk.Han drar heldigvis ikke ut å fester men kan stikke av til kamerater å sånn.

[Anonym bruker]

Kanskje bedre å gå fra ham nå som datteren deres ikke skjønner hva han sier, tenk hva det kan få å si for henne om hun hører dette når hun er større! Jeg hadde gått - tenk på din selvrespekt og hva datteren din kan komme til å føle!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er en vordende pappa, vi venter vår første på utpå sommeren engang. Hun er gravid, og da forventes det jo av meg at jeg skal stille opp for henne. Når hun er lat og doven kan ikke jeg si det, for da mangler jeg forståelse for hennes situasjon. Hun er stort sett hormonell og sur, og om jeg prøver å yte litt for henne får jeg stort sett dritt tilbake. Jeg vet det er en stor overgang for henne og at det skjer store ting i kroppen hennes. Jo, jeg vil ha barn, men det er ofte jeg er i tvil og jeg vil ha mamman til mitt kommende barn. Jeg trives rett og slett ikke sammen med henne, og ofte er det da enkelt å heller ta en tur ut med kompiser for bare å tenke på noe helt annet. Jeg tror mange kvinner ikke forstår at det også skjer mye i hodet på den kommende pappan - og at kanskje han mangler noen å snakke med om de kommende forandringene. Jenter har som oftest mange veninner og kanskje en mor og dele bekymringene med, mens vi menn er ofte helt alene med alle tankene. At vi menn er enkle er det ingen tvil om, og en usikker mann med tankekaos kan ha de merkeligste forsvarsmekanismer. Jeg krangler nok også for mye med den kommende mamman til mitt barn, ikke det at jeg vil det - men det blir bare sånn. Blir jeg behandlet som dritt (og tro meg, det blir jeg mye om dagen) så er det lett å behandle henne som en dritt tilbake. Selvsagt koster det mer for henne å yte litt ekstra i tillegg til å gå gravid, men når hun yter for meg er det lett for meg å yte hundre ganger tilbake til henne. Får jeg et smil, respekt og litt forståelse er det ikke vanskelig å snu det tilbake til henne.

 

Noen av oss menn sier mye uten å tenke så mye over det, vi hater rett og slett å være usikre, svake og maktesløse.

 

Jeg unner ingen å være alene med et barn om de med litt innsats kan være to om det. Det er vistnok mye jobb med et barn, men belønningen sies også å være enorm. Mitt håp er at et barn kan bringe oss nærmere hverandre og at en gjennom motgang og slit blir sterkere sammen.

 

Så mitt råd er å gå imot han på hans premisser selv om dere sikkert er enormt egosentriske og hormonelle for tiden. Menn er enkle, vi kan styres dit dere vil om dere bare gidder.

 

Har dere ikke lyst på sex, vel - så lån han høyrehånda i fem minutter og han er nesten like glad. Sånn kan det sies om det meste, men nå har jeg vel skrevet nok i denne omgang.

 

Kan legge til at jeg sliter enormt i eget forhold, men vil hun beholde meg så blir jeg - legger hun opp til at jeg skal mistrives forsvinner jeg tiltross for det kommende barn. Egoistisk? Ja, men ofte er flukten den enkleste utvei.

[Ditzy]

Til tross for at du søker hjelp for din sjalusi og nå har fått bukt med den, virker det ikke som dette spiller noen rolle for kjæresten din. Kanskje er det fordi han fremdeles sliter med at du har vært sjalu, eller kanskje dette ikke er problemet i det hele tatt. Uansett synes jeg ikke noen av oss her er kvalifiserte til å svare på spørsmålet ditt. Det er kun du som vet hvordan dere virkelig har det, og her får vi kun presentert en liten del av det negative med han. Jeg vil foreslå familieterapi for dere. Ring familievernkontoret og få en time - de har fagfolk og det er gratis. Søk heller hjelp før det er for sent, for deres barns skyld. Og kjæresten din bør helt klart jobbe med seg selv, for slike utsagn om deres datter er det verste jeg har hørt. Er man voksen nok til å ha sex så får man være voksen nok til å ta konsekvensene av det.

 

Og så til den vordende far:

Når du beskriver din kjæreste som doven og lat lurer jeg på: var hun det før hun ble gravid? Hvis svaret er ja, så er hun sannsynligvis doven og lat, men dette skulle du vært klar over allerede så det skulle ikke være noe problem. Er svaret nei er du virkelig helt clueless. Jeg var aktiv før jeg ble gravid. Syklet til og fra jobb, 2,4mil, trente, stelte hjemme osv. Nå blir jeg utslitt av å gå opp en trapp og alt jeg ønsker er å sove eller ligge på sofaen og se på tv. Jeg leste i Gravid at noen sammenligner de første månedene i graviditeten med en fjellklatringsekspedisjon fordi det er en så stor påkjenning på kroppen, og jeg skjønner hvorfor. Ting som før ikke krevde noe fysisk styrke, krever nå enorm viljestyrke å gjennomføre fordi jeg er så forbannet sliten. Så er dette tilfellet med din kjæreste, så er det ikke rart hun blir sur på deg for du mangler virkelig "forståelse for hennes situasjon".

 

Selvfølgelig er det vanskelig å forholde seg til en gravid hormonell kvinne, men jeg skal love deg at det er like vanskelig for henne. Du må være den store oppi dette, for det er du som fremdeles har vettet i behold; når hormonene raser er det ikke lett å styre sinnet og frustrasjonen og gråten og alle de andre overdrevne følelsene som kommer som perler på en snor, fullstendig ut av det blå. Snakk med hverandre om hvordan dere har det, hvis ikke går ikke dette i det hele tatt. Og dere burde virkelig, når den tid kommer, ta imot samlivskurset staten tilbyr alle nybakte foreldre. Og trøst deg med at når barnet er ute får du tilbake den kvinnen kjente før.

 

Når jeg leser om dine føleleser og dine reaksjoner setter jeg virkelig mer pris på min samboer. Han er langtfra perfekt, men han takler raseriutbrudd og gråtetokter med knusende ro. Han skjønner at det ikke har noe med han å gjøre, og jeg er ekstra påpasselig med å minne han på det når jeg er "normal". Etter å ha lest innlegget ditt kommer jeg til å bli enda mer påpasselig med å vise min samboer at jeg setter pris på han, for jeg skjønner nå mer enn noen sinne at det ikke er bare bare å bli pappa heller.