Min samboer er arbeidsledig

[Anonym bruker]

Kanskje ikke rett sted å legge inn fustrasjonen, men håper noen kan gi meg noen fornuftige tilbakemeldinger.

 

For:

Nå er det rett før barn nr. 2 kommer til verden, og min samboer er arbeidsledig. Ikke det verste det, men det som er ille er at han gjør fint lite for å komme seg ut av situasjonen. Lenge oppe på natta, sover på dagtid (bl.a. nå), gjør ikke husarbeid, lever på meg (jeg eier leiligheten + betaler de faste utgiftene som strøm, barnehage etc.). Jeg er så lei. Ønsker han ut av huset, men kan jo ikke kaste ut noen som står på bar bakke. I tillegg går han i vranglås når jeg forsøker snakke om jobbsøking med han. Dette tar så mye energi fra meg som jeg helst skulle brukt på andre ting. Er så fustrert. Noen gode råd, eller noen som har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Min samboer og jeg har vært sammen i snart to år og mesteparten av tiden har han vært arbeidsledig. Han oppførte seg på samme måte som din. I tillegg begynte han å snakke om at han ikke forsto vitsen med å jobbe fordi han fikk så mye utbetalt i trygd. Jeg lette etter annonser i avisa og på aetat for å få han til å søke. Som oftes skrev han søknaden i siste liten samme dag som fristen gikk ut. Noen søknader var så dårlige at han nesten ba om å ikke få jobben.

Dette begynte å gå skikkelig ut over forholdet siden han levde sitt eget liv med en helt annen døgnrytme enn meg og barna. Det som reddet oss var at jeg tok kontakt med en bekjent av meg som driver et transportfirma. Han trengte hjelp til kjøring avogtil. Da min kjære først kom seg ut i jobb og ut blant folk var det visst ikke så ille å jobbe likevell. Nå, etter 2-3 mnd har han fått fast jobb i firmaet og jeg er verdens mest fornøyde samboer og kjæreste

 

[Anonym bruker]

Hadde det slik de første årene vi bodde sammen med barn - han var like lite interessert i å komme ut av situasjonen som din. Til slutt måtte jeg fortelle ham at vi ganske enkelt ikke hadde råd til å leve slik på det lille jeg hadde mer - økonomien gikk til... ja, og parforholdet tok skade av det. Snakket litt om at han kanskje burde pakke tingene sine dersom han ikke endret innstilling, for det sa segselv at det ikke kunne fortsette. Alt ble bedre derfra - når vi først hadde funnet noe han kunne gjøre.

[indianerjenta]

heisann, du har fått noen svar allerede. fint! jeg har selv vært i samme situasjon, men i motsetning av svarene du har fått, så ville ikke min samboer ta et hint... selv ikke da jeg studerte på fulltid og hadde 3 strøjobber. etter 2 år hadde det tæret så lenge på familien, at jeg ikke lenger orket å være sammen med ham. redningen ble å kaste ham ut, til tross for at han ikke kunne forsørge seg selv. han kom seg fort ut i jobb da, og nå 2 år etter bruddet har han kommet seg veldig. i vårt forhold var det mange tilleggsproblemer, som gjorde til at jeg ikke ønsket å fortsett med ham uansett... men kanskje du simpelten må sette kniven på stupen før din samboer forstår deg og frustrasjonen din, og kanskje det gir ham nok vett til å forstå at han må gjøre sitt for å ivareta familien. jeg ønsker deg virkelig til lykke, og krysser fingrene for at det hele får en bra løsning.