Angående risikabelt og fare for overfallsmenn, pedofile osv....

[Anonym bruker]

Hvor redd skal man være i det daglige?

Fra hvilken alder kan barna gå alene til og fra skole og trening?

 

Vet det er individuelt hvor modne barn er i forhold til trafikk, men i forhold til pedofile luringer og voldtektsmenn blir det kanskje noe annet?

 

Personlig synes jeg barn bør få ha en viss frihet i hverdagen, og kunne springe litt fritt i nærmiljøet, så sant det er trygt for trafikken, men jeg er kanskje på jordet?

 

Er det forskjell om man bor ute på et småsted, eller i en storby?

 

Hvordan er det med deres barn, - får de bevege seg utendørs uten voksenfølge?

[Anonym bruker]

Mitt eldste barn får lov til å bevege seg utendørs etter at det er mørkt, om det er kun i boligfeltet her. Men han tør ikke, det er for mørkt. På dagtid så lenge det er lyst får begge lov til å være ute alene. De er hhv 4 og 7 år.

[Gjest]

Barna må få den friheten til å springe til kompiser osv.Men barna trenger også opplæring i hva gjør de hvis noe skal inntreffe. Jeg har snakket mye med mine barn om dette og hva de da får lov til å sparke slå klype bite. Tror vi ikke lenger kan pakke inn verden for barna å si at vi alle er trygge.De må vite at noen mennesker vil deg kanskje vondt.

 

 

[freebird]

Hvis man skulle tatt høyde for alt som kan gå galt skulle vel barna ikke fått gå alene til de blir voksne. Men når man også vet at de fleste ulykker skjer i hjemme, ja hva gjør man da?!

 

Jeg er veldig opptatt av å hjelpe barna våre å bli fornuftige og selvstendige, da tror jeg de vil klare seg bra på egenhånd.

Vi bor i Oslo og eldstemann på 10 år tar t-banen alene hjem fra skolen, det går helt fint. H*n får lov til å gå ute om det er mørkt også, men er litt mørkeredd så vi presser ikke. Mellomste på 6 år får gå fritt ute i boligområdet men er naturlig nok ikke ute sent på kvelden.

 

Vi har snakket med barna flere ganger om farer som finnes ute på gata samt på internett. Jeg har satt meg ned med eldstemann og lest en artikel i avisen om en som møtte en overgriper, sånn at h*n skulle se at det virkelig skjer. Artikkelen var om et barn (13 år) som hadde vært på internett og selv aktivt søkt spenning ved å chatte med en mann. Målet mitt var å fortelle barnet at man må selv ta ansvar for hva man gjør samt hvor man beveger seg.

 

Jeg tror ikke det hjelper å pakke barna inn i bomull, en eller annen dag vil de garantert oppleve noe som er skremmende. Da er det viktig at de vet noe om hva de bør foreta seg i den situasjonen. Samtidig er det ikke et daglig tema her i huset, da blir barna skremt og tør ikke å prøve seg ut på egenhånd. Det blir en fin balansegang mellom å la barna få ha troen om at verden er god samtidig som de må ta seg i akt.

[Anonym bruker]

jeg er helt enig med madam butterfly her, barna trenger frihet, og de trenger til å kunne prøve seg fre, får jo da en følelse av at en mestrer noe.

stebarna mine får ikke gå ut alene. den på 11 år har aldri tatt en buss alene. jeg mener jo at når de er hos oss og skal besøke venner som bor 10 minutter borte, med bil, da det er neste stopp på buss linja, jeg mener jo at det må kunne gå an i stedet for at vi kjører, men det er visst helt utenkelig.

 

[Kreoline]

Ville bare si at de som blir utsatt for seksuelleovergrep blir som regel forgrepet av en barnet kjenner og har tillit til. Det er sjeldent at barn blir utsatt for seksuelleovergrep av noen barnet ikke kjenner.

 

[Anonym bruker]

Men ta nå denne lommemannen, det virker jo som han har hatt et enormt nedslagsfelt..., dessuten, når barn blir utsatt for slikt, er det jo ikke sikkert de forteller det til oss voksne, det er kanskje store mørketall når det gjelder overgrep begått av fremmede...?

[Anonym bruker]

Min stedatter er 6-hun får gå til lekeplassen og til butikken uten følge (150 meter). Vi bor i et rolig strøk med lite trafikk i en stor by (i norsk målestokk).

 

Vi må ikke bli overhysteriske og skape frykt hos ungene våre. Det viktigste er at ungene føler at de kan snakke med foreldrene om alt, OGSÅ dersom de vet at de har gjort noe galt. F.eks dersom de har tatt i mot noe fra en fremmed, eller gått på besøk til en mann i nabolaget som de ikke har fått lov å gå til. Mange unger som blir utsatt for overgrep føler skyld og delaktighet (mamma sa jo at jeg ikke skulle...), og tier av den grunn. For øvrig så er overgriperen i de aller fleste tilfeller noen barna kjenner godt, nær slekt eller venner av familien.