når barnefar ikke vil ha kontakt

[Anonym bruker]

jeg har et spørsmål som jeg lurer på. hvor mye skal jeg prøve å få far til å ha kontakt når han ikke gir noe tilbake? jeg flyttet fra ham mens jeg gikk gravid, hørte ingenting under resten av svangerskapet. Han var ute og drakk mens jeg lå i fødsel og så henne kanskje 1/2 time annenhver uke frem til datra mi var 3 mnd. Han hadde lov til å komme og gå som han ville, så lenge han avtalte dette på forhånd. da datra mi var 3 mnd måtte jeg flytte pga skolegang. Etter dette har jeg prøvd å holde kontakten men får ikke noe respons fra ham. han så henne en time i sommer og dette er alt han har sett henne siden vi flyttet, jenta mi er nå 2 år. hva gjør jeg med dette? er det noe vits i å prøve mer? og hva gjør jeg hvis han plutselig kommer og vil ha samvær med henne nå?

[Mamsen86]

Jeg blir egentlig skikkelig forbanna når jeg leser sånne innlegg! Ikke på deg, langt i fra - men barnefar! Og ikke minst, selvom det ikke har hendt noe med det i ditt tilfelle, men lovene og reglene også! En sånn drittstøvel kan faktisk komme om et år eller to eller tolv og kreve akkurat det han føler for å kreve! Åh, blir så forbanna!

 

Men for å svare på innlegget ditt - det er jo grenser for hvor mye du skal strekke deg! Jeg er for det at alle barn fortjener å vite hvem pappaen er, men ikke for en hver pris! Om han gir så faen som du sier, så syntes jeg faktisk at bare skal legge hele dritten bak deg og prøve å se fremover! Ting går ikke bare en vei, og når det har gått såpass lang tid så finnes det faktisk INGEN unnskyldninger for oppførselen hans!

[Anonym bruker]

det jeg er redd for et at han skal komme når det passer ham og si han vi ha henne. og det verste er at uansett hvordan han har oppført seg så får han samvær! hvis vi som har den daglige omsorgen nekter å sende barnet til den andre parten får vi bøter og må til megling, men om far (i dette tilfelle ihvertfall) ikke "orker", så slipper han unna alt. er bare veldig lei! har det kjempebra sammen med snuppa, men blir så sliten noen ganger. har lite avlastning og syns det er slitsomt å måtte skaffe barnevakt hver gang jeg skal noe. Er det noen måte jeg kan ungå at han kommer senere å krever samvær? vil ikke nekte han å ha kontakt med henne, men er det lover og regler på tilvenning og lignende?

[Mamsen86]

Du kan nok få innvilget samær under oppsyn, men det varer jo ikke for alltid.. Etterhvert vil han uansett kunne ha ungen alene! Og det er så utrolig frustrenede å tenke på! Kjenner jeg blir helt svimmel og bekymret inni meg selv - hva slags menneske er det som kommer flere år senere å bare sier "ja, nå er jeg klar"..? Hva med at han skriver fra seg farskapet, er ikke det mulig? Men det vil han vel kanskje ikke, det! Det er jo kjempe typisk..

[Anonym bruker]

det vil han ikke. har spurt om han kan skrive et brev til henne og forklare hvorfor han ikke vil ha kontakt, men det vil han heller ikke. tror han vil ha alle muligetene åpne så han kan velge som han vil. blir bare så sliten av å ikke vite. er egentlig like glad for at han holder seg unna, men samtidig ikke.hvis du forstår? jeg har eneansvar og har verdens herligste datter, men kunne tenkt meg å hatt litt tid for meg selv noen ganger. Er det egoistisk? men alt ordner seg nok. tror bare jeg skal koble han helt ut til han tar kontakt igjen. det er det som er det beste tror jeg. men tøft at jeg valgte så feil far til ungen min.

[Mamsen86]

Nei, det er absolutt ikke egoistisk! Alle trenger litt tid for seg selv i blandt, det er en selvfølge! Om det så bare er en time i dusjen eller en kveld ute sammen med venninner - det gjør underverker! Så nei, jeg vil ikke si at du er egoistisk som føler det sånn!

 

Jeg vet akkurat hva du mener, jeg følte det også slik da ting var som værst mellom meg og barnefaren - hvorfor kunne han ikke bare holde seg unna? Men likevel så ville jeg ha han der.. Utrolig merkelig det der! For man har jo en gang hatt drømmen om en familie - jeg mener, han var jo bra nok til å ha sex med, så det har jo vært noe der tidligere! Og i tunge stunder så er det lett å glemme hvorfor, man tenker ofte på det som engang var.. "Men de gode stundene betyr jo så mye mer enn de vonde".. Så ja, jeg vet akkurat hva du mener!

 

Det at du spurte om han kunne skrive et brev syntes jeg at var en fin tanke. For det er jo helt sikkert vondt for den lille når den blir større - og like vondt er det jo og sitte å prøve å forklare hvorfor far ikke vil ha kontakt! Hva skal man liksom si? Jeg tenkte masse, masse på det da jeg gikk gravid og den første tiden etter at jeg fødte.. Hva skulle si den dagen vesla lurte? "Nei, han bare gir faen, han".. Man kan jo ikke si det heller! Huff, det er ingen lett situasjon det der!

[Singelmamma og banden]

Skriv ned hvordan det har vært! Skriv ned datoer, og hva dere har sagt. Og ikke minst hvem av dere som har tatt kontakt med den andre parten. Blir litt merarbeid, men det vil lønne seg for deg og barnet om han tar kontakt senere. Da vil du ha ditt på det rene ang det at han har fått tilbud om kontakt hele veien, noe han avslår. Han kan da ikke bare komme og kreve samvær umiddelbart senere, men et familievernkontor vil råde til gradvis tilvenning sammen med mor eller annen omsorgsperson som barnet kjenner godt i starten, før faren får ha barnet alene. Og dette kan ta tid, avhengig av barnet.

 

Videre kan du føle at du nå har gjort ditt, at det er på tide å se fremover, og at du ikke kan presse på faren samvær om han ikke ønsker det. Min i midten snart (er gravid) har null kontakt med faren, etter farens valg. Han har stående invitasjon, men har ikke tatt kontakt siden blodprøven viste at hun var hans, for godt over 2 år siden. Han var bare opptatt av å få betale minst mulig i bidrag, og han har aldri sett henne. Men en far som ikke ønsker kontakt kan ikke tilføre barnet noe positivt heller.

 

Ellers er jeg helt enig i at det er et råttent system. Det er laget for de som ikke får ha kontakt med ungene sine, men de som bare finner det for godt å bare plutselig kreve noe, nei se, de får jo også... Eksempel til sammenligning - nå dytter jeg altså bare barna mine på en annen fosterperson i de neste 5 år, slik at jeg får tid til å leve mitt eget liv en stund. Om 5 år kommer jeg tilbake og bare krever å få være sammen med barna mine igjen, de har ikke sett meg på 5 år og vet ikke hvem jeg er, men pytt sann, jeg er jo moren deres, så det har jeg rett til! Og barna blir jo bare glade de for at jeg plutselig dukker opp en dag. Da er det tårer og snørr, for de er jo så glade i meg. Hm... Tror kanskje ikke det... Jeg hadde ikke hatt en rettighet i det hele tatt i et slikt tilfelle (takk og lov for det!), men en far, se, han har jo rett til slikt!

 

Beklager, i det litt sarkastiske hjørnet i dag. Les det øverste du ;-) Det nederste her var bare et innfall litt utenom.

[ukjent]

Når barnefar ikke vil ha kontakt så vil han ikke ha kontakt!!!Dette er fullstendig utenfor din kontroll. Du har forsøkt å legge til rett på alle måter,men det funker ikke. Jeg syns uansett du skal få en avtale på familievernkontoret og ta dette opp med han. Sett opp en konkret samværsavtale og overholder han ikke den, er det ikke mer du kan gjøre.

En annen variant er å la det bli opp til barnet ditt å ta kontakt med han, hvis hun ønsker kontakt når hun blir eldre.

Det er også helt uholdbart for deg å leve med en far som kommer og går når det passer han. Og det er heller ikke bra for barnet ditt. Sett et ultimatum - enten stiller han opp etter avtalen eller så får det bli opp til barnet ditt seinere.

[Anonym bruker]

tusen takk for hjelpa! jeg får ta livet mitt og snuppa mi som det kommer. har forresten vært på familievernkontoret,men så lenge han ikke stiller på møte så er det lite de kan gjøre desverre. men har det dokumentert ihvertfall. får se fremover og tenke på at det er hans tap! for jeg har verdens herligste snuppe:)

[Evig singel og lei av det..]

Hvorfor egentlig bruke tid og energi på å påtvinge en person ansvar for et barn han tydeligvis ikke vil ha kontakt med enda?

 

Brukte to år jeg og ¨på å få barnefar interresert og få han til å besøke og alt det der.. men til slutt innså jeg at det nytter ikke, og jeg skal si deg en ting: JEG HAR DET SÅ MYE BEDRE NÅ!!

[Anonym bruker]

Synes du er flink som har jobbet så hardt for at jenta di skal få ha samvær med faren sin! Min mening er at du har gjort nok! La han være og lev deres liv. En dag vil jenta di forstå at du har gjort det du kunne og at det er han som skal klandres.

Dersom han en gang i fremtiden dukker opp og forlanger samvær, så har han kanskje blitt voksen og innsett ting. Det er jo til beste for jenta di da, at hun får bli kjent med faren sin. Når det er sagt så ville jeg vel i en sånn situasjon, forlanget et møte med familievernkontoret for å diskutere saken før samvær kommer i gang. Da kan dere få hjelp til å ordne samværsavtale og du kan samtidig få poengtert vikitgheten av at han ikke lover og svikter sin datter i tiden fremover.

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal la det ligge, vil han ikke så vil han ikke. Du har prøvd å gjøre alt du kan. Og faren kommer til å angre på dette senere når jenta blir større å skjønner hvilken far hun har.

Lykke til:-)