Må bare fortelle noe fra dagen i dag!

[Hannemor]

Til alle som gidder lese, men mest til dere som er sammen med fedre med store barn.

 

Far til mine barn gikk inn i et forhold for 1 år siden, men en veldig koselig og sympatisk jente. Barna likte henne, når de ble kjent med henne. Og jeg har ikke noe i mot henne.

Men hos far skjer det en endring, han blir mer opptatt av denne kjæresten og hennes barn. Barna som før har hatt et aktivt liv med far, blir nå sittende hjemme. Far kan ikke gjøre noe sammen med sine barn, om ikke kjæresten og hennes barn vil være med.

Barna blir triste, de mister kontakten med far, de blir skuffet, de mister lysten til å besøke ham og de tar avstand.

I dag sitter vi med ei jente på 14 som er så sint på far, at ho ikke øsnker besøke ham. Barnepsykologen har gitt far streng beskjed om å fokusere på barnet når hun og broren er der. Han har fått beskjed om at han må prioritere egne barn. For ellers så mister han helt kontakten med jenta si, og også etterhvert den andre.

 

Hva tenker dere stemødre om en slik klar beskjed? Og den er ikke lagt i føring av meg. Dette er en samtale med barnepsykolog, uten kontakt med foreldrene.

 

Og til dere som mente jeg var sjalu når jeg var fortvilt over dette for 1 år siden. Nei, jeg var ikke det. men jeg så hva som var i ferd med å skje. Og skulle ønske far hørte den gangen!

[Anonym bruker]

Ja jeg har en samboer med en jente på 16, men vi har ingen problem...jeg skriver egentlig for at jeg er samme stuasjon. Mine eldste har vært hos far annenhver uke. Nå er det slutt for 14 åringens vedkommende, fare fikk sambo for 1/2 år siden og oppfører seg akkurat som du beskriver.Hun har kke barn,kan ikke få. Jeg mener hun kan bestemme dette selv nå når hun er så stor. Det er kke snakk om å få lov til å sitte i stua og se på tv engang sammen med "turtelduene" pluss at de plutselig har MANGE nye regler å forholde seg til....for at et slikt forhold skal fungere for alle parter tror jeg det er viktig at den som kommer nn i famlien ligger litt lavt til å begynnemed. Som min sambo som flyttet nn til oss for 2 år siden. Tok lang tid før han "blandet seg" inn i hverdagen her, har en gutt m adhd og jeg beundrer han for måten han takler det på.Tusen takk kjære mannen min!!!

[Gjest]

Tror ikke du er sjalu og skjønner du reagerer. Jeg har egne barn og et stebarn på 12 år.

Vi passer på å gjøre ting sammen og hele tiden inkludere stesønn min selvom det ikke er hans dag. Skal vi på kino,bade,spise ute osv ringer vi alltid til han å hører. Og han blir helt likt behandlet her som mine og våre.

[freebird]

Det er vanskelig å ha meninger om hvordan ting bør gjøres i "den andres" hjem, biomor til mine stebarn blander seg inn til stadighet og det skaper irritasjon hos min mann. Derfor tror jeg det er kjempe bra at barnepsykologen er inne i deres tilfelle, det vil (forhåpentligvis) få faren til å åpne øynene istedet for å bare ta det du sier som forsøk på kontrollering. Ut ifra det du skriver synes jeg veldig synd på barna dine, det må være trist å se at far "blir borte" på den måten.

 

Biomor til mine stebarn tok også barna med til barnepsykolog, hun mente at de var fryktelig usikre og hadde tatt stor skade av skillsmissen og å måtte forholde seg til meg som stemor. Vi var imot å sende dem dit da vi så dem som trygge, glade barn hjemme hos oss, men da det først var bestemt så støttet vi barna hele veien. Enden på visa var at psykologene konkluderte med at barna var veldig friske og raske og ikke hadde nevneverdige problemer med å være skilsmissebarn. Det hjalp noe på biomor, men hun endret ikke syn totalt. Jeg håper din eksmann er mer fornuftig og fokuserer mer på å se barna sine enn eventuelle konflikter med deg.

 

[Anonym bruker]

Til HI: det er kanskje noe mer med denne datteren din, kanskje far m/fam forsøker, men at hun bare rett og slett oppfører seg bedritent?

Regner med at denne saken har flere sider enn den du beskriver.

 

Er selv stemor og sliter med en biomor som mener absolutt alt skal ordnes slik hun mener er best for henne og for hennes barn. Det at vi har små barn i huset, spiller visst ingen rolle for henne, så lenge vi bare fortsetter å behandle hennes store som om de var babyer.

 

Men vi har ikke noen problemer med noen av barna! Stebarna er blide og positive og krever ikke at far skal glemme resten av familien for deres skyld. Vi prøver å drive med aktiviteter som hele familien kan være med på (o-løp, svømmehall, turer i skogen, felles middagsforberedelser, felles ryddedager..). Jeg har ingen tro på såkalt alene-tid med far, vi har mange barn i huset, og om alle skulle hatt alene-tid, ville vi ikke hatt tid til noe sammenspleiset familieliv!

[Anonym bruker]

Det må da gå an å tro på andres fremstilling selv om man selv opplever en brysom biomor! Hannemor legger her frem noe som er vanskelig for henne og hennes datter og så stiller du deg tvilende til hvordan hun oppfatter situasjonen. Det hjelper henne ingenting og det hadde neppe vært konstruktivt selv om du hadde rett.

[Hannemor]

Her har de innrømmet å ha problemer med barna. Jeg har også problemer med barnet, men helt andre problemer. Så jeg skal selv til veiledning på det!

 

Barnepsykologen er oppnevnt av retten, og skal være helt nøytral.

Jeg vil ikke at ting skal være likt hos meg og far. Det blir helt umulig, siden det er jeg som har 3 barn og er alene. Og den ene er liten.

Men hos far er det ikke bare at han har sluttet å være aktiv med dem alene, men de er ikke aktive sammen som familie heller!

 

For meg er det topp i konflikt-situasjon at forholdet mellom far og barn er slik. Men for meg som mor er det ikke topp! For det sliter på barnet uansett om ho innrømmer det! Og da sliter det på meg! For meg er det viktig at far/datter forholdet er bra! For han kan faktisk svare på ting jeg ikke kan svare på, og se ting jeg ikke ser, nå som ho er tenåring!

[Anonym bruker]

Hva sier faren om situasjonen da? Og fars nye kone?