rettigheter ved samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Vurdere å gå fra samboeren min. Vi bare krangler og kjekler og er ikke enige om noen ting. Eneste vi er enig om er kjærligheten til vår 1 år gamle sønn. Problemet er at han sier han vil gjøre alt for å få 100 % foreldreretten over gutten og jeg da kan skal få samværsrett hver 14 dag osv. Det er helt uaktuelt for meg. Jeg har hovedansvaret for han selvom vi bor sammen. Alltid meg som er hjemme fra jobb, når han er syk osv. samboer mener at jobben hans er så viktig at det er vanskelig å ta seg fri!!!!

 

Jeg kan ikke få flere barn og vil ikke miste gutten min. Hva sjanser har han for å få medhold??? Vet at han ikke kommer til å gi seg...

[Anonym bruker]

Uff... vrien situasjon... nå har ikke jeg opplevd dette selv, men det jeg har fått med meg er at viss dere er samboere, altså ikke gift, går foreldreretten automatisk til mor.

 

Lykke til, håper det går bra:)

[Gloria **]

Uff - det høres ikke lett ut nei. Jeg er i samme situasjon som deg også, men vi kjekler ikke i det hele tatt. Det er bare helt dødt, aldri vært noe lidenskap her så jeg føler jeg 'visner' innvendig.

 

Ved et brudd vil vi begge ha 100% omsorgsrett for sønnen vår. Jeg skulle også visst mer om hva som ligger til grunn for deling av barn/foreldrerett.

 

Du kan kanskje kontakte Foreningen for 2 Foreldre (wwwf2f.no) - nettopp fått et tips om dem fra en venninde.

 

Ønsker deg lykke til av hele meg for at dere alle tre kommer til en god løsning!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat gått fra samboer, vi har ei datter på 15 mnd. Hvis dere skrev under på felles foreldreansvar etter fødsel, har dere begge like mye "rett" på ungen, før en endelig avtale om hvor barnet skal bo. Vi klarte ikke å bli enig på mekling, så jeg har vært i kontakt med advokat. Det går da videre til "Konflikt og forsoning", dvs det er advokater og dommer til stede, og som regel en sakkyndig (oftest en advokat). Hos oss er det slik at jeg ønsker hovedomsorg, mens far ønsker 50/50. Advokaten er vel temmelig sikker på at jeg stiller sterkt, selv om vår datter har "passert den magiske grensa på ett år" (dvs når barnet er under ett er det svært sjelden det ikke blir plassert hos mor, kommer selvfølgelig an på amming, hvem som har vært hjemme med barnet osv).

 

Jeg mistenker at min eks står sånn på sitt i et forsøk på å presse meg tilbake til han, siden han ikke ønsker bruddet. Kan det være at din samboer sier det som en trussel? Her er han også veldig sta, så no tror jeg han føler han bare må følge opp den linja han har lagt seg på. Håper bare han snart innser at det ikke er til barnets beste, noe han hele tiden påpeker at er det viktigste for han.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg kan ikke forstå hvorfor det så veldig ofte er mamma som skal hevde sin rett på felles barn. Det er blitt mer fokus på dette med barnets beste. Barneloven, etter 01.01.07 sier at barnets beste er å ha kontakt med begge to. Aller best er det nok når foreldrene bor sammen, men når det ikke går lenger så er det nok best å være sammen med mor eller far hver for seg. Foreldrene har hver sine verdier, og det er bra for ungen å bli kjent med begge.

 

Jeg er i samme problem som dere, mor vil ha 100% omsorg og flytte til en annen kant av landet vårt. Jeg er selvsagt i mot dette, men jeg er for at begge to skal ha like mye, altså 50/50 så lenge det gagner ungen. Jeg vet at jeg som pappa kan ta meg godt av ungen, men ungen har også en mor...

 

Et eksempel er: Hun vil flytte tilbake til sitt hjemsted, langt avgårde. Dette fordi at hun vil at hennes foreldre også skal være besteforeldre. Derfor vil hun ha omsorgen slik at hun kan ta med barnet og reise. Det vil bli det samme som at jeg vil se lite til barnet, ha lite å si ang. oppvekst og oppdragelse. I tillegg vil kanskje barnet føle seg sviktet av meg som pappa. Dette er ikke ønskelig. La oss si at hun flytter, besteforeldre får være besteforeldre, alt fungerer godt, men pappa får neste alldri sett barnet sitt som han er så glad i og savner hver eneste dag. Så skjer det noe med mor slik at hun ikke er i stand til å ta vare på barnet. Hvem skal da ha foreldreretten? Er det pappa som lever i beste velgående og med ressurser til å ta vare på barnet, eller er det besteforeldrene...?

 

Jeg sliter med dette og har vondt hver eneste dag, jeg syns det er egoismen til mamma som styrer, ikke det beste for barnet...

 

Hilsen pappa

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, "pappa". Om det er mulig for at man kan bo nær hverandre ser jeg ingen grunn for å kunne ikke kan ha 50/50, så lenge man også har et godt samarbeid, og det ikke går utover barnet. Selv er jeg i den situasjonen hvor faren vil ha 50/50, noe jeg hadde godt med på om vi hadde bodd nær nok, jeg ønsker at barnet skal kunne gå i den same barnehagen, noko som ikke er mulig sånn som vi kommer til å bo, p.g.a. jobbene våres. Så derfor blir det rettsak her, da barnefaren ikke vil bestemme hvem som skal ha omsorgen. Og jeg som mor ønsker heller ikke å gi ifrå meg omsorgen. Så enkelt er det ikke. Har vurdert å gå med på å prøve 50/50, men jeg tror barnet vårt vil lide av det sånn som situasjonen er, dessverre!

 

Barnet har godt av å opprettholde godt kontakt med begge to, da vi har ulikt å bidra med.

 

Ønsker deg no lykke til! Du er jo i en litt værre situasjon siden moren ønsker å flytte et godt stykke unna deg.

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Nei det er ikke så enkelt, det verste er jo at mammaen i mitt tilfelle ikke har noen bedre grunn enn at hun vil hjem til sin familie. Ungen går i barnehage, ungen og jeg kjenner hverandre kjempegodt - og vi er veldig glade i hverandre. Det er jo et pappa/barn forhold som fungerer godt, sett gjennom mine øyne. Men det har tydeligvis ikke noe å si for henne. Men som jeg sier, be ungen om å velge mellom dine foreldre og meg.. Altså noen av oss skal velges bort. For meg er det helt tårevått, men som pappa har du mindre å si, muligens. Foreningen 2foreldre sier at mor stiller sterkt, en megler har sagt at går moren rettens vei, ja da kan hun få 100% omsorg, men barnets beste veier også tungt. Så hvis hun får fri rettshjelp, og jeg får det ikke, så er det bare å kjøre på til lommeboken min er tom...

 

Jeg vet altfor lite om rettigheter, har nettopp startet opp prossesen, men jeg må være våken har jeg skjønt.

 

Jeg jobber i denne byen, mammaen gjør det, barnet går i barnehage her og trives kjempegodt...likevel skal det være mulig å bryte opp alt - kaller det å straffe jeg...

 

Hilsen pappa

[Anonym bruker]

Kan ikke skjønne at hun skal komme igjennom med å få full foreldreomsorg. For meg høres det ut som om barnet er knytt til stedet, går i barnehage og har sine venner der, samtidig sin far. Og samtidig har moren jobb der. Hun bør selvsagt ikke ofre barnet for kontakt med faren bare for å flytte nær familien sin, om det er snakk om langt borte.

 

Som du sier bør du være årvåken no. Forsiktig med hva du sier, el. ikke minst skriver på sms, alt kan slå tilbake. Er som sagt i samme situasjon, ikke når det gjelder flytting, men ulike ønsker om samvær. Dessverre!! Hadde ikke ønsket det for alt i verden.

 

Sånn som jeg leser det utifrå det du skrive, skulle du no stille sterkt. Men man vet jo aldri, man må være forberedt på at det kan gå den "gale" vegen også.

 

Mannen har en stor ulempe der med at mange kvinner får fri rettshjelp, og kan holde på i lange tider.

 

Ønsker deg lykke til!!

[Anonym bruker]

Nei, jeg kan heller ikke skjønne at det skal kunne lettere for mor. Så lenge mødrene nekter samarbeid under meklingen vil det eventuelt ende i retten. Da er det ikke lett når motstander har fri rettshjelp... Men, men, det er ikke bare sort/hvitt, så jeg må bare være meg selv oppe i alt sammen. Det som er vanskelig er alle følelsene som river, det er jo tross alt eget barn det er snakk om. Jeg får bare sjekke videre og følge med...

 

Mvh.pappa