Far vil ikke

[Anonym bruker]

Hos oss vil ikke far strebe etter å være normal, ha et normalt familie liv som særkullingene er del av.

Han vil gjøre stas, skjemme bort, han vil ha alene tid.

Han mener det ikke er normalt å ha så lite kontakt med ungene, så da må en gjøre ekstra ut av det. Han mener også at alt de har gått glipp av mellom samvær, skal presses innn når de er på samvær.

Jeg blir sliten av det hele, men det mener han er en grei pris å betale, for ungene og han trives.

Han vil ikke gjøre sine deler av husholdningspliktene, han vil ikke at barna skal hjelpe til. Han vil ikke at de skal besøke venner når de er her, han vil ikke at de skal ha besøk av venner, og han vil heller ikke at vi skal ha sosialt liv, med andre utenom dem, når de er her, for det kan lett komme i veien for samværet, og ungene kan føle seg til side satt.

En skulle tro at vi nesten aldri har ungene, men de er her 47%, så det er ikke mange dagene fra delt.

 

Er liksom så mange som skriver at en vinner med å etterstrebe normalt familie liv, og det er sikkert sant også, men som sagt det er ikke mulig å oppnå når mannen nekter. For det er jo bare så synd på han og dem som ser hverandre så lite. Hva gjør man?

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Hei. Samboeren min har delt omsorg for sin datter som nettopp har fylt 4år. Vi begge synes at de ukene hun er hos oss( annenhver) skal være så "normale" som mulig. Dere har barna nesten like mye som vi har tuttemor. Er i hvertfall ikke mye som skiller. Jeg hadde synes det hadde vært litt slitsomt om det skulle gjøre så stort av alt om du skjønner. Vi gjør jo koselig ting også. Går på kino, theater, på besøk, får besøk ol..

 

Jeg vet ikke hvor gamle barna er, men de hadde sikkert likt å kunne hjelpe til om de fikk lov. Tuttemor synes det er kjempe gøy å være med meg å dekke på bordet, sette i oppvaskemaskinen osv... Vi vil at hun skal føle seg som et fullstendig familiemedlem og føle at det dette er også hjemmet hennes.

 

Forstår frusterasjonen din veldig godt..

[-Hengebuksvinet-]

når han ikke er villig til å la dem delta i et normalt familieliv. Barn liker faktisk at voksne setter grenser, siden grensene gir dem en trygghet i hverdagen. Og hvordan skal dere oppdra fellesbarna i en sånn setting? Skal fellesbarnet ha en streng uke og en uke der alt er fest? Og hvor lenge ønsker barna å komme til dere, om alt skal være så intenst? De er der jo tross alt nesten halve tiden, og da bør det være rom for å pleie vennskap og fritidsaktiviteter også i fars uker.

 

Mannen min er heldigvis voksen, og har hele veien vært opptatt av at særkullssønnen hans skal ha grenser og oppfølging som om han var her hele tiden. En periode hadde han bare annenhver helg, men nå har vi stesønnen bortimot halve tiden. Jeg hadde aldri klart å forholde meg til et barn som ikke deltok i hverdagslivet vårt. Selvfølgelig kan vi finne på å gå på kino en vanlig hverdagskveld, men det hadde vi jo gjort om alle barna var fellesbarn også. Bortskjemte barn blir ikke morsomme å forholde seg til, og jeg kan ikke se at en familie vil kunne fungere på en bra måte om man ikke tar hensyn til alle familiemedlemmene.

 

Håper du klarer å snu mannen din på dette området, det er ikke til verken barnas beste eller familiens beste å ikke gi barna et normalt hverdagsliv.

[Gjest]

Hei.

Noen ganger blir det kanskje litt for mye av det gode? Hvis han skjemmer bort barna 24t hver gang de er der så blir vel det å lage litt ris til egen bak?

Men barn er vanebarn så hvis man innfører visse plikter visse dager så har ikke barn vondt av det, viktig at alle barn lærer seg å hjelpe til under samme tak, syntes jeg da.

Men blir jo ikke helt normalt for barna hvis de ikke får ha et sosialt liv da? Det er en del av hverdagen til barna ville jeg tro.

Kanskje prøv å dra med barna i første omgang til å hjelpe til med maten, dekke på, rydde vekk?

Lykke til uansett

Klem