Jenta mi vil ikke bo med oss lengre:(

[Anonym bruker]

Dette på grund av stefar sier hun. Hun liker han ikke lengre.

Vi har bodd sammen i fem år nå,og jenta har blitt 12 år gammel.

Dette har ikke vært noe problem tidligere.

 

Hun har i det siste begynt å bli kjempe slem mot stefar,svarer han styggt,erter han. Pappa er selvfølgelig MYE snillere...osv!

Hun lyver til sin far også,sier at stefar slår og kniper henne. OG det gjør han ikke! Jeg er her hele tiden,så det hadde jeg fått med meg.

 

Har sagt til meg at om jeg ikke flytter fra min mann,så kommer hun til å flytte til sin far. Jeg sa i begynnelsen at jeg ikke ønsket at hun skulle flytte,men nå begynner jeg å bli så lei og sliten av alle konflikter at jeg har bestemt meg for å gi etter å la jenta flytte til far.

Kanskje det er det beste for henne,men jeg synest det er helt grusomt da. Får bare sett henne annenhver helg og i ferier da far bor så langt borte.

 

Hvordan har dere taklet dette dere som har vært i denne situasjonen? Blir glad for ulike synspunkter her.

[Gjest]

En ting er ihvertfall sikkert - dersom det ikke er noe annet enn en fiks idè fra din datters side, så skal ikke hun få bestemme om du skal bo sammen med din mann. (Jeg tenker at dersom det er mistanke om seksuelle overgrep etc, så skal man selvfølgelig høre..)

 

Jeg lurer på hvordan dere reagerer på oppførselen hennes når hun erter stefar, etc? Viktig at hun ikke får lov til dette! La henne miste privilegier etc ved sånn oppførsel. Ingen voksne får mobbe barn, og ingen barn får heller mobbe voksne.

 

Hun skal selvsagt ikke få presse deg til å flytte fra din mann. Da får heller hun flytte til sin far. Det er viktig at du forteller henne hvor mye hun betyr for deg, men slike ting som at du og kjæresten din skal flytte fra hverandre, det kan ikke hun bestemme.

 

Hun må også få konsekvenser når hun lyver til faren sin! Det er alvorlige anklager hun kommer med!

 

Lykke til! Håper det løser seg.

[Anonym bruker]

Helt enig med det heldige meg sier.

 

Og hun begynner å bli så stor at hun vet hun kan dra ting litt lengere enn før. Kanskje hun vil teste deg også. Og hun tror faren er såååå mye snillere enn stefar og kanskje deg også. Men hun kommer sikkert krypende tilbake når hun oppdager at det ikke blir like idyllisk å bo hos sin far som å være der i helger og ferier.

 

 

[Anonym bruker]

barna er individer med egne meninger og egen vilje. det er ikke nødvendigvis fordi dere har gjort noe galt at hun styrer på slik som hun gjør.

jeg vet ikke om det er rett at hun skal bestemme en så viktig ting som hvor hun skal bo helt alene, og presse det frem med å være umulig.

det er ikke første gang barn har tatt kontroll over hjemmet, og det er heller ikke første gang barn har presset slik på at nye forhold foreldrene har ryker.

det er fryktelig vanskelig, men en skal ikke gi etter på store ting, bare fordi barna er umulig. barn skal ikke bestemme, det er de voksnens jobb.

men så er spørsmålet skal en ta opp kampen, det blir jo så slitsomt, det er tungt. blir en og forholdet ikke overlever har barnet fått all makten og reiser barnet fordi du ikke vil flytte fra din mann, gir barnet lett deg følelsen av å ha valgt partner fremfor barnet, og da sitter også barnet med makten.

på ulike faser i livet har barn med steforeldre ofte et behov for å spille opp til konflikt, du må velge meg, eller den nye. det er et faktum at de fleste går gjennom dette, det kan arte seg på små ting, eller det kan være stort og direkte slik som her.

 

det er ikke lett, men jeg ville sagt til barnet at det er helt uaktuellt at hun skal holde på slik hun holder på. hun er tolv år, bør konfontreres med løgnene, påstandene, og valgene, og si til henne i klar tekst at om du velger å ikke gå fra din mann, er det ikke fordi du ikke elsker henne, men at det er et valg du har tatt, og hun har ikke rett til å begynne å bestemme noe om det.

ddu bør selvsagt være helt sikker på at det ikke er hld i det hun sier.

[Hannemor]

Få far på banen med en gang! Innkall til møte med familievernkontoret, barnevernet eller hvem som helst!

 

Sitter selv i den situasjon nå at barnet mitt ville for et år siden flytte til far. Ikke fordi stefar var slem, i utgangspunktet, men fordi far lovet at mobbingen skulle bli borte om hun flyttet til ham.

Og hun brukte også stefar og stesøsken, klaget mye på dem og bråk ved samvær med stebarn.

Far tok ikke det opp med meg, men kastet ut beskyldninger. Og jentungen oppførte seg som en dritt mot meg hjemme. Til slutt eksploderte det for meg, og jeg skjelte ut både barnet, og også far.

 

I dag sitter jeg i sak om barna og der blir dette brukt mot både barnet og meg. Barnet vil i dag ikke flytte til far, fordi hun har opplevd at man kan love en ting og holde en annen. Hun ønsket mest å flytte til far fordi hun da håpet at han ble opptatt av henne igjen. Og broren.

 

Det er sannhet i at stefar ikke var veldig positiv til jenta, og det er sannhet i at det ble ekstra ubehag når stesøsken var der. Men barn skal ikke få lage bråk mellom foreldre for å få viljen sin. De skal heller ikke fortelle fler historier. Så du og far må samarbeide her.

 

Få til en avtale med far. Han spør deg når barnet kommer med påstander. Slik at dere slipper at han er i tvil om sannheten. La barnet oppleve at dere samarbeider og sjekker med hverandre. Og gjør så en avtale om at hvis barnet fremdeles vil flytte etter x antall mnd, så skal ho få prøve det.

 

Dette for å unngå at om hun nå får flytte til pappa, så endres rollene, og ho vil flytte til deg ved første problem hos pappa! Da styrer ho utfra hvor ho har fordeler der og da, og ikke dere utfra hennes behov for regler og grenser.