Har innsett noe...

[Anonym bruker]

Har innsett at jeg faktisk IKKE er stemor. Jeg er mor til mine egne to, men til min manns barn fra tidl ekteskap er jeg ikke noe som har noen tittel. Ikke stemor heller - for de er her bare en dag i uka pluss annenhver helg. Resten av tida - dvs nesten alle hverdager og de andre helgene - bor barna hos sin mor.

 

Dermed har de en mor og en far, og far har en samboer som er mor til deres bror. Men stemor er jeg ikke, for jeg har ikke daglig omsorg for barna som ikke er mine. Ikke 50% av den daglige omsorgen engang.

 

Det er en ok tanke - for det følger så mye med å definere seg som stemor. At jeg skal liksom ha noe å si med dem, eller noe oppdrageransvar, eller noe som helst ansvar. Jeg har bare å være meg sjøl, å være grei og en pålitelig voksen. Annet skal jeg ikke være. De har ei mor, og det er der de finner sine "morsforbilder" og sin kvinnelige påvirkning - i all hovedsak. Ikke hos meg.

 

Jøss, det er en lettelse å slutte å tenke på seg selv som stemor.

[Gjest]

Skjønner ikke hvorfor du har så negativt bilde av stemor.....????

Så du kan ikke være deg selv hvis du kaller deg selv stemor?

Får du ikke tid til deg selv hvis du kaller deg stemor?

 

Skjønner ikke helt her hvor du vil med innlegget ditt....At du ikke er villig til å ta del i stebarna dine fordi de ikke er der så ofte?

Selvom de har en mor er det aldri noe negativt å ha flere forbilder, da har de mer å flakse imellom.

 

Jeg selv kunne aldri tenkt å stå på utsiden av stesønn min, han er en del av familien min.

Å bli stemor har du automatisk blitt siden din nåværende mann har barn fra tidliggere

[Gjest]

Jeg skjønner heller ikke greia til HI her.

 

Forstår ikke at ikke HI ser på sin manns barn fra før som en bonus i livet sitt? Og at hun kan være en bonus for dem?

 

Uansett om barn bor sammen med begge foreldrene, eller at foreldrene er skilt, så trenger de flere mennesker i livet sitt. De trenger input fra gode rollemodeller. Ofte kan kanskje en nær voksen som ikke er foreldrene deres være en sterkere rollemodell fordi de ikke er foreldrene deres..

 

Jeg ser min manns barn som en bonus og en ekstra glede i livet mitt. Vårt hjem er ikke riktig et hjem når ikke de er her.

 

For min del så synes jeg det er en glede og en stor bonus å være stemor.

[Anonym bruker]

HI her:

Nei, jeg har ikke et negativt bilde av å være stemor. Hvor i alle dager finner du det i mitt innlegg? Jeg har bare innsett at betegnelsen er i feil bruk på dette forumet. Jeg er "kjæresten til pappa" eller "samboeren til pappa" i deres liv - det er en tilsnikelse å sette en betegnelse som stemor på en person som ikke verken bedriver omsorg eller oppdragelse.

 

Jeg passer dem riktig nok fra tid til annen, for mannen min jobber helger av og til, men om det skulle gi meg noen tittel - vel, da burde de i barnehagen kalles stemødre de også, de tilbringer flere timer med disse barna enn jeg gjør. Dersom min sønn (som jeg har fra før) skulle tilbragt annen hver helg med far og en dame han bodde sammen med, tror jeg likevel ikke han vill tenke på henne som en stemor, eller noe som helst med -mor på slutten.

 

Du blir ikke stemor fordi om du har en kjæreste som har barn. Jeg ser dem bare hver onsdag + helga hver 14.dag. Hva jeg gjør eller ikke gjør: det har liten påvirkning på dem. Selv det faren gjør har relativt liten påvirkning på dem. Det er ikke et nederlag eller en seier eller noe emosjonelt i det hele tatt - for meg er det en ren intelektuell anerkjennelse: jeg er ikke i slekt med disse barna og skal heller ikke oppdra dem. Det skal foreldrene deres gjøre.

[Anonym bruker]

HI igjen:

det blir ikke sagt noe sted i mitt innlegg hvorvidt jeg misliker eller elsker disse konkrete barna, eller hvorvidt jeg er fornøyd eller misfornøyd med at mannen min har barn fra før. Hvor finner dere disse tolkningene som dere leser inn i innlegget? Det står ikke noe om jeg er glad i dem eller ikke, eller hvorvidt jeg har det hyggelig med dem.... Det er dere som leser som velger å sette inn "hun liker ikke stemorrollen" og "hun liker ikke barna" eller lignende.

 

Jeg skriver : "Har innsett at jeg faktisk IKKE er stemor (...) for jeg har ikke daglig omsorg for barna som ikke er mine." Jeg mener nemlig at tittelen rommer mer enn at man tilfeldigvis slumper til å få en kjæreste som har levd et liv før min tid...

 

Det er alt. Ikke noe ladet eller noe som helst.

 

Til deres informasjon: ett av stebarna har store problemer som bare jeg ser, fordi jeg ser det utenfra. Men jeg kan ikke rette dem, det kan bare foreldrene....så der har du det!

[Anonym bruker]

Baklager HI, jeg hører hva du sier men hvis jeg skal lese bare utfra hva du leser i hovedinnlegget så er jeg uenig med deg.

Jeg oppfatter deg som en stemor. Uansett hvor lite eller mye du er sammen med disse barna, så legger du noe gjen hos dem. Akkurat som besteforeldre. Kan man ikke kalle seg bestemor dersom man ikke ser barna så og så mye?

Synes det er synd for barna dersom du trekker deg bort fra dem ved å oppheve rollen din, og degradere viktigheten.

 

 

[Anonym bruker]

Det er normalt 3 overnattinger i en helg. 3x26=78

det er 52 ukedager de er der 1 gang i uka.

det er 3 uker 21 dager de er der på sommer ferie om dere har vanlig samvær og så kan en rekne 10 dager ved jul eller påske.

153+52+10+21=161

 

så kan vi trekke fra litt for de dagene som kommer både som en dag i uka og som helg, sammen med ferier, vi kan si vi ikke teller sommerferien. men en har jo gjerne også barna i vinterferie, eventuellt høstferie uten om også, litt i forhold til langhelger og 17 mai.

 

150 samværsnetter i året på vanlig samvær er ikke unormalt. Gjerne blir det jo litt mer også.

365 dager i året del på to er 182,5.

Det er faktisk bare 32 dager i fra å være halve året.

 

Det er ikke så skrekkelig lite en nordsjø arbeider er normalt ute 152 dager i året.

 

Vanlig samvær blir jo behandlet som om det nesten er likt ingenting, men det er jo ikke tilfelle. Det er nesten halve året, og mer enn det kan jo ikke deles om ikke mor eller far bor sammen.

 

Ha ting litt i perspektiv.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, matematikk er en fin ting. Kunne man dra opp unger ved hjelp av enkel addisjon så hadde alt blitt så mye lettere.

 

Til opplysning: nei, det er ikke 3 overnattinger i våre helger. Heller ikke en hver uke sånn ellers, det styres nå mer og mer av mors behov for barnevakt, ikke av avtalen hun meklet seg fram til m sin eks.

 

Og til en annen innlegger her: jeg drar meg ikke ut av livet deres, det står det ikke noe sted. Jeg sier bare følgende:

 

Jeg er ikke en morsfigur, enten jeg vil være det eller ikke vil være det (det vet dere fortsatt like lite om...) og jeg ser dem betydelig mindre enn deres faste kontakt i skole og barnehage gjør. Da skulle jo barnehageansatte heller kalles "litt-mor" eller "daglig-mor", mer enn jeg skulle kalles stemor. De bruker ikke ordet heeller, de bruker navnet mitt, og det hnder de klemmer meg uten at jeg ber dem om det. Men noen morsrolle får jeg ikke.

 

 

Det største barnet er betydelig overvektig (7 år, 45 kg) og har en begynnende spiseforstyrrelse. Dette barnets matlyst og matvaner er en hellig ku i oppdragelsen, og det er en tragedie å se på. All energi går med til å lure på hva det er til middag, og måltidet forløper som om det sto om liv. Vedkommende får diabetes om få år, det vedder jeg på. Den yngste begynner å ta etter, og etterlyser mat når h*n kjeder seg, bare for å ha noe å gjøre.

 

Men hva trur dere mora sier om JEG begynner å ymte frampå om helsesøster eller skolelege..... om jeg er aldri så mange døgn i året sammen med disse barna så ville det bli møtt med hysteri, boikott og trusler mot barnas far. Vel, der har du hvor mye "stemorsrollen" er verdt!!!

 

 

HI

[Anonym bruker]

Det er noen her inne som ikke skjønner at ikke alle biomødre er like greie å ha med å gjøre, og at ikke alle stebarn er like greie å ha med å gjøre. For noen fungerer det faktisk best at man bare er "kjærsten til pappa" i stedenfor å kalle seg og oppføre seg som stemor. Det er ikke alle det passer for å ha en storfamilie. Selv om man viste at mannen kom med "full pakke" da man ble kjent så forandrer alle seg, pappa`n og den nye kjærsten, biomor og ungene, ja alle forandrer seg etterhvert som tiden går, og man finner ofte ut etterhvert at det ikke var sånn som man hadde tenkt seg å være i en storfamilie, og da er det ofte til det beste for alle at det er sånn.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal biomor bestemme hvorvidt du skal være stemor eller ikke? Det må være far og deg som bestemmer din rolle. Jeg skjønner ikke at dere ikke skjønner hva dere går glipp av.

Passer det ikke å være en storfamilie må en holde seg unna en mann med barn.

[Anonym bruker]

I stedet for å "innse" at du ikke er stemor, kunne du like gjerne insett at definisjonen, eller bruken, av dette begrepet har endret seg.

 

Du er IKKE stemor, slik ordet ble brukt for 50 år siden. Da forutsatte man at mor var død, og stemor var en som levde med barna.

 

 

Men i dag betyr ordet stemor også nettopp det du og 1000-vis av andre kvinner er. Nemlig fars samboer. Det har nok blitt slik fordi "stemor" er så lett å uttale. Bare to stavelser, mens "fars samboer" faller mye tyngre å si. Slik er språket. Det utvikler seg, og begreper som brukes hyppig får gjerne korte, enkle betegnelser.

 

Så la gjerne være å bruke ordet selv, men å reagere på at andre bruker ordet stemor om deg, er å reagere på at de bruker et helt vanlig ord på en helt vanlig måte.

[Anonym bruker]

Biomor bestemmer ikke det, det har jeg aldri sagt. Jeg kaller meg det ikke selv, det er det jeg sier. Ikke fordi jeg misliker barna eller noe med situasjonene. Jeg valgte den livsformen fordi jeg ville ha mannen min. Men stemorsrollen er ikke noe verd, betegnelsen er helt hul. Den har ikke noe med suffikset -mor å gjøre, for det følger ikke noe med den rollen: ikke ansvar, ikke plikt, og ikke innflytelse. Bioforeldrene kommer likevel til å ta livet av ungen mens andre ser på, for stemor bestemmer ingenting. Og de selv ser ingenting.

 

HI

[Anonym bruker]

Sant nok, det er jo der det ligger.

Men en ting som følger med fortsatt, selv om man, de facto, bare er fars samboer: forventningen om at man skal innta en morsrolle, ha moderlige følelser og være en sentral person i barnas liv. Merkelig, for man venter ikke det av stefedrene, og det er ikke fra barna denne forventningen kommer. Ikke fra barnas mor heller, hun vil jo vanligvis ikke ha "konkurranse", eller at de skal knytte seg for mye til stemora. Ikke fra far en gang, han er fornøyd om barna har det bra hos meg og føler seg rimelig trygge. Men f eks på dette forumet ser du jo hvordan folk skummer seg opp i det samme øyeblikk man nevner at stemor ikke egentlig er en viktig person. Mamma og pappa er viktigst, og det vil du høre ungene selv si hvis du spør dem.

 

Stemor-ordet er fylt med en slags mening nå som er i grenseland mellom den gamle definisjonen du nevner (den som har DAGLIG OMSORG for et morløst barn) og den nyere betydningen (samværsfarens kjæreste etter SKILSMISSE/ i nyfamilie-situasjoner).

 

Jeg har bl.a. selv vært i den bisarre situasjon at en dame som aldri hadde møtt sønnen min titulerte seg som hans stemor, fordi hun på et tidspunkt - i under ett år - bodde sammen med barnets far... det provoserer ikke, men det lyder unektelig komisk! (Hun rakk aldri å møte han heller, og da er jo et slikt ord bare tull å bruke.)

 

Underlig nok tenker man at den gammeldagse stemoren kunne være slem, mens den nymoderne stemoren bør være gøyal, kjekk og grei, stebarnas beste venn.... Vel, faktum var vel at de som hadde daglig omsorg for et barn i mors sted hadde mye større mulighet for å bli kjent med og glad i barna, enn vi "fjortendagersstemødrene".

[Anonym bruker]

Hehe, snakker om diskusjon. Vel, HI- skjønner deg utmerket. Og er enig

og dere andre: det må da vel være opp til hver enkelt i dette forum hvordan de definerer seg selv? Uten at det sier noe om hvor glade de er i barna.....

 

 

 

 

Ny-anonym

[Anonym bruker]

Ja som stemor har en ingen rettigheter, og intet ansvar når det kommer til oppdragelse, men er barna uoppdragne er det fitn å ha stemor til å skylde på. Forstår godt at du ikke vil være en sånn, det vil egentlig ikke jeg heller.