Barnedåpen til hans barn...

[Anonym bruker]

I går var jeg i barnedåp til min samboers barn. Det er den verste dagen i mitt liv.

Jeg møtte samboeren min rett etter at han gjorde en tidligere bekjent av seg gravid. Han visste at muligheten for at han skulle bli pappa var stor og den fikk jeg vite så fort det ble noe mellom oss. Hun bor langt unna, noe som har resultert i at jeg aldri har møtt barnet, før i går. Jeg var veldig sjalu når barnet først kom, men det gikk over. Etter som dagene og ukene har gått har jeg vent meg til tanken på å være stemor. Trodde jeg.

 

Jeg så samboeren min gå bort til sin lille datter, noe som er en selvfølge. Jeg satt bak de i kirken og så han prate med barnemor og dulle med jentungen. Jeg satt med verdens største klump i halsen og slåss mot tårene.

 

Jeg satt 4 timer etter dåpen og hilste på vilt fremmede mennesker. Følte meg såå dum som måtte presentere med som samboeren til barnefaren. Det lille barnet ble sendt rundt og alle dullet og bærte på henne. Jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke holde stedattera mi. Der og da fikk jeg en ekkel følelse av at jeg aldri kom til å bli ordentlig glad i henne. Jeg vet det er en stygg tanke og jeg håper den vil forandre seg med tiden.

 

Jeg har så innmari lyst på barn selv, og det er så sårt å vite at han har fått sin førstefødte. Han vil aldri oppleve å få sin første sammen med meg.

 

Sier hele tiden til meg selv at barnet kan ikke noe for at det er født, men jeg tror det kommer til å bli vanskelig for meg framover uansett...

 

Vet at mange av dere fint har klart å leve med hans barn og jeg vil gjerne ha noen oppmuntrende ord og noen gode råd for hvordan jeg skal komme meg over det og lære meg å bli glad i jenta. For det er det jeg egentlig vil...

[Gjest Antarctica]

Akkurat merkedagene og de store situasjonene er nok der man merker såre følelser mest. Egentlig syns jeg du skulle ha sluppet å gå i den barnedåpen. Ingen ville ha syntes det var rart.

 

Men er du ung og usikker ? er han mannen i ditt liv, er du sikker på forholdet osv? Jeg trur du vil bli glad i barnet også, hvis forholdet til samboeren din er sterkt og ekte, for da vil disse sjalusipregete følelsene blekne. Og du vil se at om dere er ment for hverandre, så er det å få barn med deg, med selveste kjæresten, en vel så stor og flott opplevelse for ham, når den tid kommer.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Han syns det er veldig sårt selv å ikke få oppleve noe særlig sammen med ungen. Og han har selv sagt at han kunne tenkt seg et barn med meg. Jeg er utrolig glad i ham, og jeg har fram til nå følt at han kunne være den rette. Men så vet jeg ikke om jeg faktisk kan klare å leve med at han har et barn fra før av. Jeg regner jo med at det vil gå seg til mer etterhvert som hun blir større og begynner å være hos oss innimellom.

Jeg har alltid vært veldig sjalu av meg, og jeg er nok mest sjalu på barnemor tror jeg enn jenta. Men hun er et resultat av noe de har sammen som jeg ikke har fått være en del av. Jeg ser for meg mange stunder med mange tanker, men sånn har det kanskje vært for andre her inne og. Men tusen takk for at du svarte meg!

[Gjest]

Hei.

 

Ville bare si at de tankene du har lagt fram her er ganske normale å ha i starten. Jeg har også tenkt og grublet over slike ting når det kom til framtiden med min mann. Og det er ingen artig følelse å være sjalu på barnemor fordi hun deler noe med mannen din som du aldri kan ta del i.

 

Dette er viktig at du klarer å ordne opp i før du går videre med mannen din. Det er urettferdig ovenfor han og for hans lille datter, at du er i tvil om du klarer å leve med ham pga henne. - Så dette råder jeg deg til å få avklart om du er villig til å dele livet med ham, til tross.

 

Jeg tok det valget, og tok initiativ til å bli kjent med datteren hans, etter 7 mnd. Og nå angrer jeg ikke på valget mitt. Vi har et godt forhold både faren og jeg, datteren og jeg, og jeg klarer å svelge de vanskelige nøttene når det kommer til farens forhold til barnemor.. For det kommer alltid til å være et sårt punkt, men sjalusien har lagt seg. Nå er det nemlig jeg og han som har et forhold, det er meg han vil ha, og det vi har sammen er enda mer spesielt enn det de noen gang hadde det. Vi har kommet gjennom mange utfordringer sammen, vi har løst mange potensielle og eksisterende konflikter og nå skal vi stifte en familie også. Og det som blir spesielt med dette barnet er at han skal dele hver dag med den kommende sønnen sin! Og det blir noe annet enn det han gjør i dag. Så det blir spesielt, selv om jeg ikke får gleden av å gi ham sin førstefødte!

 

Det er klart at i hormonenes lune hjørne har jeg tenkt tanken på at dette barnet ikke blir så spesielt for ham fordi det ikke er første, at han kanskje synes jeg er vanskeligere som gravid enn hans eks, etc. Men jeg klarer å se at det bare er hormonene som leker med meg, og kan le av meg selv når jeg er som værst. Og han kan le sammen med meg. For jeg vet at det er en grunn for at det er oss to nå, og ikke dem. Det vi har er spesielt!

 

Jeg er sikker på at når din mann sier til deg at han kan tenke seg å ha et barn med deg en dag, så føler han det samme for deg! - Da er det deg han vil dele tiden med, og det dere skaper sammen blir mer spesielt for ham! Fordi han kan dele hver dag med deres barn. Og han kan dele tanker, frustrasjoner og utfordringer sammen med deg, hva angår hans datter. - Og det er en kjempeviktig rolle for deg. Å være en god støttespiller og samarbeidspartner for ham. Det er tungt å ikke se barnet sitt hver dag. Jeg tror ikke vi klarer å forestille oss den situasjonen uten å være der selv. Og jeg tror ikke jeg unner noen det heller.

 

Dette ble litt langt. Men jeg fikk litt lyst til å dele med deg noe av det som jeg har tenkt, grunnet og kommet fram til. - Håper det var forståelig.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror nok jeg ville ha syns dette var verre enn å bare koomme inn sånn etterhvert. syns du er kjempetøff!!!!! jeg ville nok ha feiga ut...

[Anonym bruker]

Jeg var ikke langt unna... Og hadde ikke familien hans og han selv støttet med gjennom hele dåpen tror jeg faktisk jeg kunne funnet på å bare stikke av under dåpen. I dag skal han besøke jentungen hjemme hos biomor. Jeg fikk lov å være med, hvis jeg absolutt ville (svar fra biomor). Jeg tror jeg har bestemt meg for å bli hjemme. Føler meg ikke spesielt velkommen ennå. Men hun har vel mange av de samme følelsene som jeg har...