Er det noen her inne....

[Gjest]

Leser så mye trist og frustrerende, men det er jo ikke alltid like lett å få ting til å klaffe på alle kanter.

Men ville høre her om det er noen som har det greit med sine barn, stebarn og seg imellom. Altså kan vi alle finne noe å pirke på, men når jeg leser mye her føler jeg meg ekstra heldig som kommer så godt overens med stesønn min.

Men det krever no av alle.

Kan vi ikke få høre de som har noe bra å fortelle og kanskje fortelle hvordan man har klart det?

[Næsningsfrua]

Har akkurat skrevet ett innlegg om hvordan vi har det!

[Gjest]

He he så det. To tanker på samme tid hehe

 

Utgangspunktet tåler barn og voksne ganske mye så lenge man får ros. Her roser vi barna for det de gjør om det så bare er å sette inn i oppvaskmaskinen, men derimot tåler de også å bli snakket til.

Dette tror jeg også er en viktig del hos steforeldrene å rose stebarna sine, bygge de opp med oppmuntringer slik at de tåler å bli snakket til også. Overser man oppmuntring og ros ligger man dårlig ann fra starten.

[Næsningsfrua]

Selvfølgelig!

Leste igjennom innlegget mitt, og det kan virke som jeg er skikkelig bitch, litt dårlig til å formulere meg noen ganger..

Mitt poeng er at alle barna behandles likt, de får ros når de fortjener det, og kjeft når det trengs.

Jeg er kjempeglad i alle barna våre, og viser det! Ikke like populært kanskje når de er 13,14,15 og 16 år gamle...

Min stesønn holdt tale da han ble konfirmert, og takket meg for at jeg hadde lært han å bli litt mindre "surrete", Og for å ha gitt ham en lillebror, da ble jeg en smule våt i øyekroken, ja!

[Gjest]

Jeg har sagt hele tiden her inne at jeg har 2 utrolig flotte stebarn. Har skrytt masse av dem her inne - og fått ditto pepper fordi jeg gjør nettopp det.. ;-)

 

Men selvfølgelig, det kommer masse an på oss som foreldrepersoner i dette hjemmet at det går bra. Det handler mye om konsekvens, trygghet og masse kjærlighet. Mange synes nok også at vi er strenge, men så gjør vår "strenghet" det til at ungene "slipper" å lage rabalder for å få trumfet igjennom ting, fordi vi ikke anerkjenner slike metoder. Ingen av ungene gråter seg til ting - fordi med sånne metoder vet de at de ikke får privilegier i det hele tatt.

Vi er strikse på tv -titting og tv-spill - så ungene leker utrolig mange fantastiske leker (jeg er pedagog, så jeg kan en del om lek, og har lyst til å filme og dele med verden - så god er den leken! hihi..) når de er hos oss.

 

Vi passer på at de får nok søvn har faste leggetider, og vi spiser sunt. Det gjør sitt til at ungene er i godt humør og har masse energi.

 

I tillegg jobber vi mye med høflighet, hvordan man snakker til hverandre, empati og omsorg. (Altså, alt dette er tvinnet inn i hverdagen)

 

Så ja, jeg har 2 kjempegode stebarn. Stort sett så går periodene med dem kjempefint. Vi koser oss sammen med dem, og huset er ikke riktig uten dem.

De spør stadig om ikke de kan få en lillesøster eller lillebror, så jeg tror ikke vi vil få de store sjalusiscenene når den tid kommer :-).

 

Jeg kan nesten ikke få skrytt nok av kjæresten min sine evner som far. Han følger dem opp og "ser" dem. De er selvfølgelig også veldig glad i ham. Vi har vært sammen i flere år, så dette er ikke noe blaff.

 

Det er en grunn til at nicket mitt er det det er-- :-) Jeg føler meg som verdens mest --->

 

[Gjest]

He he det skjønner jeg, blir rørt nå jeg "snufs".

Jeg føler vel noen ganger at noen kanskje "prøver" for lite og engasjerer seg over hvor "ille" barnet er, mens sammtidig har man de som har prøvd alt for lenge og ikke får gjordt noe, så det heller begge veier.

Syntes det bare er litt godt å få ut litt positivt også, blir fort mye negativt her.

 

[Gjest]

Det kan jeg forstå du gjør, jeg gjør det selv og som du sier det er liksom ikke helt her uten stesønn min heller.

Jeg kan se andres problem som beskrives, men også kan jeg sitte igjen og med en gang syntes synd på barna, om det er måten innlegget ble skrevet eller om det bare er slik personer er....!

 

Det er ofte barna som sliter for vi voksne ser mange ganger ikke våre egne feil og tror og mener barna må forandre seg, jeg mener personlig at vil man forandre et barn må man evt forandre holdning selv først.

 

[freebird]

Jeg henger meg på her med min solskinnshistorie. Har også skrevet masse positivt om stebarna mine tidligere, men det blir aldri for mye!! )

 

Jeg har to stebarn som sier "jeg elsker deg" hver kveld når vi sier natta, og det er noe de startet med selv som jeg også sier tilbake. Jeg blir så stolt at jeg griner når de får til nye ting, lærer å svømme eller sykle osv og når de synger surt på juleavslutningen. ;o) Men et godt forhold kommer ikke bare seilende, det har krevet en masse jobbing, prating og prøving fra oss voksne.

 

Helt fra jeg flyttet sammen med mannen min har jeg vært veldig opptatt av å sette barna foran oss selv, de hadde ikke bedt om skilte foreldre og det var tøft å måtte flytte fram og tilbake. Jeg har alltid gitt dem rom til å snakke om savnet etter mor, rom til å få tid med faren sin når de her samt at jeg har brukt mye tid på å prate med dem om deres liv og interesser, lekt med dem og hørt på dem. All min interesser for dem er ektefølt og det gjorde at de stolte på meg etterhver, de vet at jeg bryr meg på ordentlig og at de får lov til å være seg selv. Da dette var etablert tok jeg også mer del i den negative delen av å ha barn, de må settes på plass, de må få grenser og skjenn om de tråkker over grensene som er satt. Jeg har aldri fått slengt "Du er ikke moren min!" i fleisen når jeg irettesetter dem, de vet at de må høre på meg like mye som faren sin. Mannen min og jeg er veldig opptatt av å stå sammen og backe hverandre så barna vet at de ikke kan prøve å splitte oss.

 

Biomor har et slags hat/elsk forhold til meg, hun skryter av meg når jeg stiller opp på alt det hun ikke orker å gjøre selv, men så har hun blitt sint når barna har knyttet veldig sterke bånd til meg og vil ha meg med på ting som hun plutselig har lyst til selv. Selv om stebarna mine er et produkt av henne prøver jeg alltid å se på dem som selvstendige mennesker, de kan ikke noe for hennes oppførsel. Noen ganger er det vanskelig, spesielt når de viser oppførsel som slekter fra mor...

 

Det hender at jeg noen dager "får litt nok" av stebarna, da sier jeg i fra til far at jeg trenger litt plass også finner vi på ting litt hver for oss. Jeg hadde større behov for det i begynnelsen, nå har vi vel grodd såpass tett sammen at barna hører naturlig hjemme i livet mitt.

 

Nå har mannen min og jeg fått et barn sammen og det går veldig bra. Stebarna elsker den lille tulla og hun lyser opp i store smil hver gang de kommer. De får lov til å bære, leke, skifte klær og bleier, jeg vil at de skal føle seg som søsken og ha glede av hverandre resten av livet. Her for noen dager siden satt snuppa på fanget til yngste stebarn og h*n koste henne og sa; "Det var jammen bra at pappa traff *stemor*, hvis ikke hadde vi ikke hatt deg!" Gjett om jeg var glad da! )

 

Til andre steforeldre tror jeg at mitt beste råd vil være: Vil du ha et godt liv må du selv ta ansvar for å skape det! Det betyr å selv ta ansvar for å bygge opp gode relasjoner med stebarna sammen med barneforeldren, ikke sitte og vent på at barna skal bli glad i deg!

[Gjest]

Åååå.. Madam Butterfly - som jeg skulle sagt det selv! Det siste avsnittet ditt beskriver det jeg tenker på en genial måte.

 

Kjempefint innlegg - det er sånn det er her også...

 

Bortsett fra at her hater barnas mor meg som pesten. Hun sier stygge ting om meg til ungene..

 

Lykke til videre!

[Gjest]

Angelica - jeg tror jeg forstår hva du mener her.. men kan du ikke utdype litt. Jeg er litt spent på tankerekken din.. (ikke noe kritikk, dette er med et smil, altså!! )

 

Dette er nemlig veldig spennende: (Jeg er sikkert veldig treig, men jeg lurer også på hvem du mener.. er det den som skriver, steforeldre, foreldre...? hehe.. blond vettu..;-)

 

"Jeg kan se andres problem som beskrives, men også kan jeg sitte igjen og med en gang syntes synd på barna, om det er måten innlegget ble skrevet eller om det bare er slik personer er....!

 

Det er ofte barna som sliter for vi voksne ser mange ganger ikke våre egne feil og tror og mener barna må forandre seg, jeg mener personlig at vil man forandre et barn må man evt forandre holdning selv først."

[Gjest]

Ok...hehe.

Det jeg mener er at mange "steforeldre" som pluttselig inntrer i barnas hverdag kommer inn og forteller hvordan grenser det skal være ,bør være osv. Som regel går dette greit både for voksne og barn.

 

Men vi mennesker er så forskjellige også barn, slik at noen barn trenger mer omfattende forklaring på hvordan ting bør og må gjøres. Gjerne gjenta seg selv, være med å vise barna, få de i gang ved å hjelpe.

Jeg føler mange ganger her at kommunikasjon er manglende her både mellom partnerne og voksne og barna.

Jeg selv har en 11 åring som jeg kan si en ting til så hører han med en gang.Han er eksemplarisk og kommer fort overens med alle. Men så har jeg en 7 åring som krever øyekontakt, gjentagelse,hjelp osv.Som også det er vannskelig å komme innpå.

Så her hjemme har samboeren min måtte forandre seg overfor 7 åringen fordi det hele tiden oppstod missforståelse.

Nå roser min samboer han for småting som samboeren før så på som en selvfølge, men dette gjør at han også kan snakke til min 7 åring å få respons pga all rosen. Det vil si for å få respekt må man fortjene den.Man kan ikke gå rundt å kreve at barna til en hver tid skal og må høre hvis de ikke får tilbakemld på det de gjør er bra.

Et klapp på skulderen,godt jobba.Flin du.Hva skulle jeg gjort uten deg.Osv

Man har ingen grense for hvor mye ros et barn kan få.

 

Man kan heller ikke kreve at barn skal kunne forandre seg uten veiledning fra oss voksne og da mener jeg ikke bare en forklaring på hva barna skal gjøre men en forklaring på hvorfor de skal gjøre det. Barn trenger det, hvorfor skal de være med på å rydde, hvorfor skal de spise pent, hvorfor skal de ikke skrike. Det nytter ikke bare med : slutt å skrik, sånn skal du ikke gjøre det, nå slutter du osv.

 

Med stebarn er det like viktig å innføre slike ting i allefall hvis de ikke er vandt til det eller at de har forskjellige regler hos de forskjellige foreldrene.

 

Håper jeg ikke har glemt no nå hehe

[Gjest]

Helt enig.Syntes det var rett og slett vakkert å lese. Det er så godt å høre for det er mange triste historier her inne. Mange tror jeg som du sier kanskje sitter å venter på at barna skal løpe i armene dems.Man må gjøre noe selv som voksen for å forandre det.

[Gjest]

Heldige meg:

Vil si noe du antagelig vet fra før, men sier det fordet. Selvom mor sier slike ting skjønner barna mer enn vi tror. De forstår når folk blir svertet, og det som er så trist er at barna her er tydelig kjempe glad i deg og mor setter seg selv i en farlig situasjon ved å sverte deg.For barna har ingen dårlig syn på deg og de vil ikke forstå mor hvorfor hun har dette.

 

 

[Gjest]

Takk skal du ha, Angelica! Nå skjønte jeg. Og jeg er veeeldig enig med deg.

 

I vår situasjon så var jeg "pappas kjæreste" et drøyt halvår (foran barna, vi var sammen noen mnd før barna ble involvert. Og de var altså involvert et halvt år før vi flyttet sammen.) før vi flyttet sammen.

Dermed ble min rolle gradvis sterkere. Nå skal det sies at det gikk ganske bra fra første stund med minstemann, mens eldste som da var 8 trengte noe mer tid. Men det har gått over all forventning.

 

Vi gjorde det sånn at min rolle på min hjemmebane, i min leilighet, som de elsket å være i, var påfallende sterkere enn når jeg var hos dem og faren.. men jeg tok min del og gradvis mer ansvar der også. Når vi så flyttet sammen var det til et nytt sted. Derfor tror jeg barna har funnet seg i at jeg er en så stor grad deltakende.

 

Men hele tiden må man jo justere. De vet at de alltid kan stole på meg, de vet hvor de har meg fordi jeg er så tydelig og da gjør det situasjonen enklere. Dersom man ikke deltar og er diffus, så er det større sjans for at ungene blir utrygge.

 

Og det du sier ang ros, det er jeg veeeldig enig i. :-) Sånn må det være!

 

Takk for oppklaringen, det var omtrent sånn jeg forstod deg, men hadde ikke lyst til å misforstå... hvis du skjønner :-) Du har så mye viktig å komme med at jeg ville være helt sikker før jeg ev misforstod!!

 

Klem fra

[Gjest]

Heisan :-)

Jeg har ikke stebarn, men har barn som bor med pappan og stemor. Synes det er fælt å lese det meste som står her inne, for det er så til de grader negativt at jeg får helt vondt på vegne av mange av disse stebarna.

Men så leser jeg disse historiene til dere her. Og det er så fint å se at det faktisk er noen som trives med og takler stebarna på en sunn måte. Jeg vil og si at jeg kan ikke skjønne hvorfor noen biomødre prøver å gjøre det vanskelig for pappan til barna deres og deres nye familier. Det går kun utover barna. Jeg ville aldri gjort noe slikt. To av barna mine har stemor de bor hos, og hun er ikke bare bra nei. Og ungene er etterhvert blitt store og de kaller henne for den onde stemoren. Men de har en veldig snill pappa, som oppveier det på mange måter. + meg da selvfølgelig ) Uansett jeg har aldri gjort annet enn å støtte. Skulle jeg gått inn og begynt å blande meg og kritisere ville jeg ikke gjort noe bedre for noen.

Jeg vil gi en honnør til dere stemødre som har skrevet historiene deres her :-) Hvis det som står i dette forumet er representativt for stemødre generelt tilhører dere en sjelden rase. All ros til dere!

[Kreoline]

De som skriver positivt om sin tilværelse som stemor, har i de fleste tilfeller en god far til barna som greier å sette grenser og gi kjærlighet til barna slik at de blir trygge og tillitsfulle. Disse mennene greier å inkludere alle i familien og er gift med kvinner som har gått inn i situasjonen med et åpent hjerte og ønsker å bli en viktig omsorgsperson for barna. Selvsagt er det mange stemødre som ikke takler situasjonen sin uansett hvordan ting er og stebarna får mye skyld som de godt kan slippe å få. De er aldri barnas feil når ting ikke fungerer i familien, det er alltid de voksnes feil og de som sammen må rette opp det som ikke fungerer. Dersom stemor og far ikke er enige om felles platform er det kun de som kan komme frem til det. Barna trenger voksne rundt seg som er rettferdig, kjærlighetsfulle og ikke minst konsekvente.

[Gjest]

Takk for det.

Perspektivet mitt innebærer meg selv som mor, stemor er jeg også har jeg stemor til 2 av barna mine.

Stemor til barna mine er kjempeflink med barna, han eldste trakk seg mye unna i starten men har myknet opp, grunnet måten hun er ovenfor barna. Personlig er ikke vi "kjempe" venner av andre ting, men negativitet ovenfor barna skjer aldri.

Altså vi alle kan lete etter feil, men må skille mellom bagatell eller viktig. Har mye utestående på stemor, men hun er fantastisk ovenfor barna så det blir bagatell som jeg evt tar opp med henner.

 

Mor til min stesønn har jeg heller ikke noe kontakt med annet enn et hei. Mye utestående der også men til syvende og sist mer bagatell, for stesønn min har klær han trenger, en mor som er glad i han og mat.

 

Takker for rosen lucky7