Flere med "tause" stebarn?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt mine "stebarn" på 13 og 15 år i snart 6 år, litt turbulent i begynnelsen, men nå har vi en fast 50/50.

Jeg har trådd varsomt hele tiden, og har nok dessverre blitt en tilskuer i eget hjem i perioder. Vi har fått et fellesbarn som nå er 2 år, og dette har ikke endret noe særlig, kanskje føler jeg meg litt "viktigere" i familien, og det føles jo godt!

 

Problemet mitt er at jeg føler at barna ikke snakker til oss, hverken meg eller mannen. Det sniker seg inn en ekkel taushet som fort de kommer innom veggene. Jeg synes det er litt kunstig og unormalt at de aldri deler noe med oss.

De møter opp til måltidene, spiser i stillhet, og smyger seg inn på rommene sine igjen, hvor de sikkert spiller data eller ser på tv. Og ja, tallerkenen står igjen på bordet, de har ingen plikter, og gjør heller ingenting.

 

Faren snakker jo selvfølgelig med dem, men da bare praktiske ting som henting/bringing, planlegging av neste samvær etc. Dessuten korrigerer han dem jo når de oppfører seg totalt uoppdragent. For meg blir det litt utrivelig når den eneste kommunikasjonen er så negativt ladet.

 

Ja, jeg har prøvd mange ganger å få igang snakk om hverdagslige ting, men etter 4 enstavelses-svar går jeg litt i stå. Det hele ender med at vi alle blir litt stillere når de er i hus, også mellom mannen min og meg. Pussig det der, noen som har det likedan?

 

Heldigvis har vi jo 2-åringen som bryter stillheten (så til de grader), men hadde det ikke vært for ham, tror jeg jeg hadde fått fnatt. Nå er det vel lett å skjønne at jeg ikke akkurat gleder meg til samvær, og i grunn kan det vel ikke kalles samvær heller - mer en form for oppbevaring av tenåringer.

 

Hører gjerne fra andre i samme sitasjon!

 

Hilsen Stum-tjeneren

[Anonym bruker]

Sier barna noe selv om hvordan de har det hos dere? Vil de selv bo sånn 50% hos hver av foreldrene? Når begynte dere med delt bosted? Er det noe foreldrene har blitt enige om seg imellom, eller har det vært mekling, rettsaker o.l?

Hvordan er barna hjemme hos mor? Hvordan har de det der?

Mange spm, men, kanskje barna ikke har det så bra.. Kanskje de ikke tør å snakke om det, eller at de ikke føler seg helt "hjemme" hos dere.

Ellers så er de jo tenåringer, og det er vel ganske normalt at tenåringer begynner å tenke mer over ting, kanskje trekker seg mer unna rett og slett fordi de trenger å være litt i fred, alene.. Mange følelser, tanker og hormoner i sving i den alderen.

[Gjest]

Jeg tror ungdom i den alderen godt kan opptre på den måten..

 

Men dette handler om deres regler, rett og slett. Hvordan kommuniserer du og faren?

 

Dere voksne må sette dere ned og bestemme dere for hvordan dere vil ha det.

Så innkaller dere til familieråd (la 2 åringen være borte eller sove eller noe mens det står på) og forteller hvordan dere opplever nåtiden, og hvordan dere vil ha fremtiden.

 

Vil dere ha dem ut av rommene, så ta bort tv derfra tv-spill etc.. ALLE 13 og 15 åringer kan rydde tallerknen sin inn i oppvaskmaskinen.

 

De finner ikke ut av seg selv hvordan ting skal være - dere må sette en standard.

 

 

[Gjest]

En god ting å gjøre for å samle familien er spillekvelder med brett spill, vi gjør det her og det er latter hele kvelden. Vi dekker på bordet sammen og rydder opp sammen.

[Gjest]

Vi også, Angelica. Vi er mestere på brettspill. Nå sparer vi til Risk - det er jo så gøy!

 

11 åringen fikk Penzum til jul og det er kjempegøy - kunnskapsspill på alle nivåer.

 

Har også Her og Nå utgaven av Monopol - kjempekult når man bare kan dra kortet...hihi..

 

Godt tips - spillekvelder er bra!

[Anonym bruker]

skulle ønske min manns unger også kunne holde litt kjeft noen ganger, de er langt fra stille. Er helt ør og dårlig når de er her. heldigvis skal de ikke komme før i slutten av februar, har dem egentlig annenhver helg.... Trives ungene hos dere da? Hvor gamle var de da faren flyttet? Kjenner de faren sin liksom?

[Anonym bruker]

Jeg er litt i samme situasjon som deg, men her er det mest meg de ikke snakker til. De legger til pappa bak de fleste spørsmål og de begynner alt de skal fortelle med pappa hør da.

Ellers er de ikke tause de skravler i vei, men de er veldig ekskluderende ovenfor meg. Det er også masse dårlig oppførsel ute å går, og en hel del kjefting. Mesteparten av tiden krangler de seg i mellom.

Det er så forferdelig dårlig stemning.

Jeg forsøker masse å få i gang hverdags samtaler, spør om skole og vennner, om hobbyer og interesser, får kun enstavelses ord tilbake.

Jeg ser mange her inne snakker så fint om spille kvelder, det er noe vi har forsøkt, vi har en særdeles dårlig taper i gjengen, som i sinne ødelegger spillet og brettet med. Det er da fusking, kranglig, og enda mer misnøye, og er hos oss ikke noe særlig suksess.

Ellers vet jeg ikke hva en skal råde deg, det er ikke enkelt. Ville ikke brukt for mye energi på problemet, du får nok ingenting igjen for det. Kev så normalt du kan, du og fellesbarnet og mannen din.

[Anonym bruker]

Har du/dere spilt spillet Fantasi noen gang? Sånt mime/tegne spill. Del opp lagene sånn at dere er en voksen og et barn på hvert. Kjempefin måte å samarbeide om å løse oppgavene. Anbefales.

[Anonym bruker]

Kjenner jeg reagerer litt på alle disse tipsene om å spille forskjellige spill for å myke opp den tause og trykkende motstanden fra stebarn: hvor langt skal man strekke seg for å tekkes de som spiller på å være kostbare, og hva vinner man egentlig på det?

 

Jeg har selv fire barn fra før og jeg hadde vært alene med dem i mange år før jeg og kjæresten min traff hverandre. Han har også en datter fra før (som aldersmessig er midt i blinken for min søster-sugne datter mellom tre brødre). Mine barn er vant til å måtte bidra både til husholdningslogistikken hjemme her og sosialt: ved å komme med positive forslag og med å være omsorgsfulle overfor hverandre. Min kjæres datter er enebarn, og etter 7 år med 50/50 ganske bortskjemt med at den foreldren hun er hos gjør alt den kan for å tekkes henne for å ta igjen for uka hun ikke har vært der. Vi har nå vært kjærester i 5 år, uten å flytte sammen (av hensyn til barn og ekser og motstand derfra), men vi pleier leke familie med alle barne våre i ferier og de helgene vi har barn sammen. Og vi bor sammen når en av oss ikke har barn. De siste 2 årene har datteren til kjæresten min blitt mer og mer taus og reservert. Ikke på en vennlig, sjenert måte, men på en kritisk-sur-distansert måte. Det hender vi spiller spill sammen, men da, som alltid ellers når noen foreslår noe, svarer hun: "samma det" eller "okei da, (iblant også: hvis du/dere absolutt vil)". Hun svarer aldri "ja, fint" eller "nei,takk"/"å men kan vi ikke heller...", bare sukker og stønner og blir med med martyrmine. For vår skyld liksom. Og det reagerer både jeg og de andre barna på. De dagene og helgene hun ikke er her, er det sjelden noen av oss voksne har tid til å spille spill med noen barn. Men når hun er her har vi ofte prøvd spill (og mange andre ting) for å få henne med. Tur eller hus/hage-prosjekter er bare å glemme med henne, det gidder hun ikke. (Når vi andre er ute og raker eller måker, sitter hun inne og spiller data eller chatter med venner).

 

I det siste har jeg begynt å lure på om ikke alle disse spillene og forsøkene på å lokke henne med i fellesskapet bare gjør det verre: Hun vinner makt på å være kostbar, alle strekker seg for å få prinsessen til å være med oss på noe, men det er aldri godt nok. Og de andre barna (som gjør husarbeid og hjelper hverandre og er åpne og direkte) går jo også lei. Det eneste vi har oppnådd er at hun blir mer kostbar og at vi blir billigere og mindre verd i hennes øyne. Ihvertfall kjennes det sånn.

 

Jeg tenkte også at spill var en god løsning, men etter 5 år (med stadig forverring) er jeg sannelig ikke så sikker lenger. Lurer mer og mer på om det ikke hadde vært lurere å kreve at hun bidro mer positivt mye tidligere. Takknemlig for andre forslag!!

 

Bare en ting til: er det meg som er hysterisk, eller er det flere som hører "samma det" (sagt med et stønn) som en høflig versjon av " det gir vel jeg faen i" eller " det driter vel jeg i". Hvorfor kan ikke barn si "jatakk" eller "neitakk" når de blir tilbudt noe?

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg har det til dels også slik som deg. Jeg gruer meg til annenhver helg. For meg ble det verre da vi fikk et felles barn. De er ikke i tenårene enda, men jeg ser svart på den tiden. Det er mye kjefting, krangling, mas og bråk.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med deg. Selvsagt skal en som voksne legge til rette for at barna skal trives, men barna har også et ansvar å følge opp. Spesiellt så store barn som det her er snakk om. Det kalles sosialisering og er en stor del av oppdragelse og oppfostring.

Jeg synest ikke barn skal få annledning til å sabotere familielivet hos far bare fordi de er misfornøyd med at han har stiftet ny familie, eller fordi de er misfornøyd med at egne foreldre skillte lag, eller hva det nå enn er de er misfornøyd med.

Selvsagt skal en da være tilgjengelig med åpne armer om de vil ut av surmulingen, men en kan ikke springe etter dem med sjokolade og brettspill i det uendelige, for da fungerer ikke familien for øvrig. En har et ansvar for seg selv, fastboende barn og for kjærlighetsforholdet også.

[Gjest]

Kjære dere - å spille spill var bare ETT forslag.

 

Hvis dere har lokket og lurt, så er det vel på tide å sette foten ned da - en gang for alle. FORLANGE bedre oppførsel.

 

HI ba om råd, og så er det selvsagt noen som reagerer på rådene. Greit for meg - men da må dere nesten finne på bedre selv..