Sønnen min liker ikke min samboer, noen tips?

[mammatil3]

Sønnen min på 9 år liker ikke samboeren min. Jeg har vært sammen med samboeren min i noen år og vi har et felles barn. Men han på 9 år liker ikke og være sammen med han jeg bor sammen med nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre, det sliter på forholdet vårt. Sønnen min bor sammen med faren sin og kommer i helger og ferier. Men han ville ikke komme i vinterferien fordi han måtte være med sambo på jobb. Jeg begynner selv i ny jobb 1.feb og har ikke mulighet til og ta fri. Er det noen med noen råd til hva jeg skal gjøre??? Har noen erfaring med med mine og dine barn?

[Snuppa27 er stolt mamma til 3]

Vet du hvorfor han ikke liker samboeren din?

[mammatil3]

Tror ikke han liker han fordi han sier det han mener til han. Nå må du spise osv. Samboeren min tenker ikke alltid før han sier noe, feks har han vel hørt at han har sagt noe negativ om min eks. Det har jeg sagt fra om, at han ikke får lov til og si sånne ting, når sønnen min hører på. Sønnen min er utrolig bortskjemt, vanskelig å få til og spise osv. Mye av det er min feil. Har vel skjemt han bort.

[Gjest]

Kanskje hvis du får sambo din til å bruke litt alene tid med han og at de finner på noe sammen de to som 9 åringen liker. Da har de mulighet å prate litt sammen

[Snuppa27 er stolt mamma til 3]

Går det ikke ann at samboeren din tar med seg begge barna ut uten at du er med iblandt?

Vet ikke hvor interessert samboeren din er i det, men det betyr vel mye for ham å bli likt av stesønnen..?

Snakke negativt om den andre forelderen er fy fy, det håper jeg han forstår.

Et godt samarbeid mellom deg og sambo er viktig her, du sier selv at sønnen din er bortskjemt, da er det ikke lett for en stefar å sette grenser, det er din oppgave som mor først og fremst. Sånn vil det iallefall være for sønnen din.

kommunikasjon er viktig, snakk sammen, kanskje bare du og sambo først, og bli enige om hvordan dere vil ha det, så snakker dere sammen med sønnen din.. evt bare du.

Dere finner nok ut av dette, bare ikke dere kommer inn i en ond sirkel. Viktig å ta det alvorlig og gjøre noe med saken mens sønnen din enda ikke er så gammel. En annen ting er jo at barn liker å komme til de voksne- og liker som regel ikke at det er omvendt. Sånn er det iallefall med våre barn:-)

Lykke til!

[Gjest Antarctica]

Tia, kanskje du skal gå inn i sønnens liv og være den "strenge", så samboeren din kan få lov å være "den hyggelige"?

 

Det er fryktelig vanskelig å forholde seg til en samboers bortskjemte barn, fordi en selv har idealer omkring hva en syns en 9-åring skal gjøre, greie og si. Dersom en av og til plomper ut med at nå må du spise, til et stort barn som halt klart burde kunne få i seg maten uten dikkedarer...vel det er forståelig!

 

Husk: DU er den som sitter med nøkkelen til problemet - når du blir en tydelig voksen, kan din samboer få lov å bli en "kompis". Begge kan ikke ha "kompis"-rollen eller "la det skure"-holdningen.

 

Jeg er veldig på vakt mot dette - har selv sett en nær slektning isolere seg m barna sine etter at ho ble aleine, skjemme dem loddrett bort og etterpå klage over at "de vil ikke være hos den og den" eller " den og den godtar ikke ungene mine, så der kan de ikke være på besøk". Hun har snytt seg selv for enormt mye hjelp og avlastning ved å oppdra dem til skikkelig ufyselige snørrunger.

 

(NB, jeg er ikke noen Nazi-mor med kadaverdisiplin, men jeg syntes det ble helt spenna gærent når de "ikke kunne" være hjemme hos kompiser, overnatte o.l. fordi hos kameraten var det forbudt å kjøre rulleskøyter på parketten i stua! eller at hun begrensa besøkene hos besteforeldre - sin egen mor og far - fordi ungene "ikke likte" maten de fikk der - mormor kjøpte bl.a for lite brus....)

 

Du gjør deg selv og barnet en bjørnetjeneste ved å la gutten bestemme hvordan dere skal ha det. Nå styrer han jo om du kan jobbe eller ikke...