Dårlig forhold = dårlige foreldre?

[Anonym bruker]

Saken er den at jeg skal bli pappa! Jeg har lyst å bli pappa og tror nok jeg også blir en bra pappa. Mammaen vil bli mamma og hun blir nok også en god mamma. Vi vil bli foreldre, vi bor sammen og vi har vært sammen i noen år. Problemet med forholdet vårt er at vi kommuniserer elendig, null respekt og alt for mye negativitet - og vi trives rett og slett ikke sammen. Da er det store spørsmålet, vil et barn trives i et forhold hvor foreldrene ikke har det bra sammen? Vil våre kommunikasjonsproblemer viskes bort i det at vi får et barn sammen? Endrer en seg som menneske når en blir foreldre?

 

Jeg er redd for at et barn også vil ha det bedre sammen med meg, eller sammen med henne, enn sammen med begge to. Jo, jeg tror jeg og samboeren kan holde sammen i enda en del år, men da må vi også gi avkall på en del av oss selv og det vi drømmer om. Jeg har prøvd å fortelle henne hvordan jeg har det lenge, men det ser ikke ut som hun forstår problemene. Hun sier stadig at hun har det bra, men hun behandler meg likevel som om jeg er null verdt for henne. Dersom jeg flytter nå i graviditeten hennes er jeg jo drittsekken, men først om jeg gjør det vil hun kanskje forstå verdien av det hun mister.

 

Følelsen er at jeg ofrer hele min tid, alt jeg tjener, all min energi på henne uten at det verdsettes i det hele tatt. Dette var følelsen før hun ble gravid, og jeg er redd den bare forsterkes når vi får felles barn.

 

Kan noen svare på noen av spørsmålene jeg stiller?

[Anonym bruker]

Det er jo helt klart at barna blir påvirket av hvordan foreldrene har det. har foreldrene det bra sammen så har barna det og. trives ikkje foreldrene sammen så blir det en negativ og trykket stemning som barna plukker opp fort og de blir usikkre.

jeg selv hadde det lenge slik. mitt eldste barn fortalte meg en dag at det ikkje var noe koselig når pappa kom hjem til midag for alle var så sure da. barna hadde det helt fint når jeg var aleine hjemme med de eller han var hjemme aleine med de. men med en gang vi var hjemme sammen alle sammen ble barna nervøse og utrygge.

vi endte med og flytte fra hverandre. barna har det helt topp hos faren når de er der annen hver helg og topp her sammen med meg.

eldste har faktisk sagt at det var bra vi flyttet. jeg er ikke i tvil om at vi tok det rette valget.

 

men spørsmålet du må stille deg selv er jo hva føler du for henne ? er du glad i henne ? ser for deg en fremtid sammen med henne ?

vist du kan si på det så er det nok og anbefale familierådgivning eller lignende. kjæligheten er det verdt og kjempe for. men mangler det og derre vil holde sammen pga barnet så er det like greit og kaste inn håndkle nå. bedre og flytte nå en seinere jo lengre tid det drøyer jo værre blir det.

ja familie og venner vil jo helt klart reagere siden hun er gravid, men er ikke din egen lykke viktigere en hva andre måtte mene ?

vær åpen med omgivelsene om hvordan dere har det og hvordan du føler det.

 

ja en endrer seg som meneske av å bli foreldre forhåpentligvis til det bedre. men hvordan du og hun vil endre dere er det nok ingen som vet.

 

uansett lykke til å følg hjertet ditt.