Kan vi få et bedre forhold?

[TA 1980]

Jeg måtte bare få ut litt irritasjon, og kansje noen har noen tips om hvordan få et bedre forhold til svigers? Her er noen få episoder som har skjedd....

 

1) Når vi ventet vårt første barn,ga vi beskjed om at vi ville trille gullet for første gang selv. Etter at jeg hadde trillet i 2min, og snudde meg for å se på noe i en butikk,tok hun barnevogen og begynte å trille. Da jeg spørte hva hun dreiv med, fikk jeg som svar; Jeg skulle bare teste dere, se hvordan dere reagerte. Hennes sønn hadde ikke fått trillet ungen selv enda.. Dette er jo bare en liten ting, men vi hadde jo gitt beskjed på forhånd.

 

2)Svigermor har og fortalt folk som hun nettopp har møtt om vår økonomi,vi hadde det veldig trangt økonomisk ei stund, og vi mente at det hadde ikke andre noe med. At det er noe vi kan fortelle selv vist vi ville.

 

3)For litt over et år siden var det en episode.. lille nyttårs aften. Jeg var gravid på nytt, hadde nett vert på ultralyd og fått vite at navlestrengen hadde bare to blodårer, og det skal vere tre. Og derfor måtte jeg få ekstra oppfølging. Etter den beskjeden blei jeg litt tenkandest og mutt. Det blei også min samboer. Vi blei litt bekymret. Så vi pratet ikke så mye da vi var på besøk hos svigers. Så på kvelden sitter vi på kjøkkenet og leser hvert vårt blad, Da spør svigermor sinn sønn om dem skal spille kort. Han sier nei,jeg orker ikke. 2min seinere reiser svigermor seg opp og går...jeg ser på min samboer og sier; Hva har vi gjordt no? Jeg viste det var ett eller annet. 2min til går så piper telefonen til svigerfar. Han forsvinner ut.Blir vekke noen min.Kommer inn,kjefter på oss, kaller oss utakknemlige,sier ikke for hva.Så forsvinner han ut ei stund til, kommer inn att og sier at svigermor nekter å komme inn før alle har lagt seg. Hun er lei seg. Gråter veldig, vil ikke si til sin mann hvor hun er...Hun sa til han at hun trudde hun hadde gjordt noe gale, siden JEG ikke pratet så mye. Og siden VI ikke ville spille kort med henne...Hun hadde jo ikke spørt meg en gang. Vi svarte at neida svigermor hadde ikke gjordt noe gale, stakkars, nei hun må jo komme inn så vi kunne prate. Så vi sendte henne en tekst melding om det. Og ba henne komme inn att. Hun kom omsider inn. Hun gråter veldig, klarer nesten ikke prate med oss. Vi gjentar det vi skreiv på meldingen, at hun ikke hadde gjordt noe gale, vi hadde ting vi tenkte på, som babyen i magen..derfor var vi litt mutte. Og hun sier "er det bare derfor?" Må det vere noe mer,tenker jeg... Jeg fikk litt sjokk over at svigers oppførte seg slik. Hun har sagt at hun er litt sånn som gjør ting større en det er, men det blei litt mye det der. Det blei liksom ikke samme forhold etter det. Vi har etter det trukkett oss litt unna dem.Det har vert så mye episoder og små ting, dei siste 3åra.

 

Så sist jeg fikk han(samboeren min) til å møte dem, og sa at vi burde innvitere dem inn te oss på kaffe,og han motvillig sa ja. De kom. Da klarte min svigermor å si, menst jeg var vekke, åå så velloppdragen datteren deres er, er det du sønnen min som har lært henne det?Synest det virker litt frekt å si, siden dei ser oss sjeldent.Og det er jeg som må dra med sønnen eller snakke han til å treffe dem. Og ikke minst jeg som er heime mest med våres to unger..Dette er bare noen få episoder jeg har nevnt. Etter dette er alt blitt så annstrengt i forhold til dem. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd,sønnen har prøvd å ta opp ting med dem. Da enten griner hun,eller vi får 6 mail om hvor forferdelig hun er, alt er hennes skyld og hvor forferdelig hun har det.

 

Må legge til at inni mellom så er hun er jo ei snill dame, bryr seg veldig om ungene. hun vil gi oss mye, penger av og til, og gaver. Vil prat med oss på msn nesten hver dag. Men så er det alle dei små episodene som kommer ca hver 3-4månde(dvs hver gang vi treffer de).Blir litt sliten av det. Så jeg trenger sårt noen ider til å fikse dette.

[Anonym bruker]

En del av det du skriver, synes jeg kan tyde på at hun har noen psykiske problemer, særlig det under punkt 3.

[Anonym bruker]

Komunikasjonssvikt er øyensynlig det største problemet her og dårlig kjemi.

Det kan virke på meg som at hun ikke er så fintfølende og at hun er seg selv nærmest. Vi har alle en ryggsekk vi bærer på, noen ganger er det vanskelig å kvitte seg med den. Men det er en ting jeg har merket meg undervegs, og det er at om du smiler og roser mennesker du møter, så løser ting seg til det positive. De blir tryggere, føler seg mer sett og gir så videre energien du har gitt dem.

Forsøk ( selv om det er vanskelig) å rose, bruke positive ord til din svigermor neste gang, så ser du om det etterhvert virker.

Det kan bli en "Positiv bomerang". Du har ingenting å tape, for slik det er nå er dere kanskje heller i ferd med å skape en statisk "negativ bomerang"?

Lykke til!

PS Jeg vet det er vanskelig i praksis, da jeg selv har en egosentrisk og ustabil mor. Jeg har fått mange tilbakeslag i årenes løp, men det jeg har sett er at jeg faktisk får mer energi ved å tenke positivt og være positiv mot henne.

 

Den positive lov:

Tenk positive tanker

bruk positive ord

gjør positive handlinger

og det positive gror!

 

Bare ord - men i handling har de garantert virkning - ikke minst for DEG selv :-))

 

[TA 1980]

Jeg hadde en veldig god kjemi med svigermor helt frem til tulla blei født.Hun trur hun har stått sin sønn veldig nært helt til dei siste åra, noe han ikke er helt enig i.Min svigermor fortalte meg helt i starten,da jeg hadde komt inn i familien,at hun var en slik person som ville ha mye skryt,at hun trengte mye skryt hele tiden.Så samboeren min og jeg prøvde det, det første året etter tulla blei født.Vi skrøyt av henne veldig ofte, kansje litt vel mye til tider.Det endte opp med slik du skriver, hun blei tryggere, følte seg mer sett. Og følgene av det blei til at hun trudde hun kunne si alt mulig uten å tenke seg om,gjøre det hun hadde lyst til med ungen og oss .Selv etter at vi hadde sagt hvordan vi ville ha det.Hun trudde alt var helt topp.Kunne snakke med folk vi knapt kjendt, om våres private ting.Dette blei ikke noe koslig for oss i lengden.

Så vi stoppet å rose henne for alt, sa klarere i fra hva vi ville om noen ting. Vi har holdt en del att for å ikke såre henne, for som hun sier selv, så er hun veldig nærtagen og tar lett til tårene.

Jeg er stort sett en posetiv person, finner stort sett løsninger på ting,

vil no si at jeg prøver en del å vere posetiv mot svigermor.Det er jeg som holder henne oppdatert om ungene, jeg som snakker med henne på nett,jeg som overtaler hennes sønn til å møte dem....Men jeg får vel kansje prøve det en gang til da...

 

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Når du har forsøkt den positive varianten, slik du beskriver..ja da er det ikke godt å si hva du kan gjøre. Din svigermor har tydeligvis psykiske problemer. Man trenger ikke psykolog for å stad feste det. Noen mennesker har bare nok med seg selv rett og slett.

 

Selv har jeg som sagt forsøkt å være positiv i årevis. Det har nyttet som sagt, men virkningen har nok vært mest på meg selv og omgivelsene mine. Min mor skuffer stadig likevel.

I det siste har jeg sagt til meg selv at hun er syk på sinnet ( noe hun absolutt er - etter en traumatisk barndom), det har hjulpet.

Dvs hun er ikke lenger det energisluket hun var, jeg lar meg ikke trekke ned men erkjenner at hun ikke vil forandre seg. En måte å gi slipp på.

Så nå er jeg positiv mot henne, lar meg ikke skuffe eller hisse opp. Å legge lokk på følelsene slik, er jo også å gjøre seg selv likgyldig ovenfor en person. Dvs hun er ikke viktig for meg lenger.

 

Om du tenker mye på din svigermor og skuffelsen rundt henne, tar hun opp mye tid og energi i deg. Det fortjener hun ikke.

 

Jeg har som sagt ingen fasit...

Tilslutt vil jeg tilføye at ditt innlegg gav meg ett nytt lærerikt perspektiv.

Du har altså forsøkt den positive varianten, men endte ut på en helt annen måte enn det jeg antok. Dette viser at vi mennesker er utrlig kompliserte. I det hele tatt kan nære forhold være kompliserte. For det er en kjent sak at man velger sine venner - men ikke sin familie..

 

Lykke til uansett ***

[TA 1980]

Vil bare si tusen takk for svarene. Jeg setter virkelig pris på dei.

Vi har vert inne på tanken at hun sliter med psykiske problemer, hun og har hatt en traumatisk barndom. Og at barndommen har innhentet henne. Jeg håper hun kansje en dag vil søke hjelp, så hun får det bedre med seg selv. Min elste datter nektet å sove og ete og blei veldig urolig når vi var hos dem på besøk, fordi min svigermor var så veldig stressende.

Har vert inne på tanken om å vere helt ærlig med henne, om hvordan vi her ser på henne og dei tinga som har blitt og blir sagt. Og dei tinga som alltid hender når me treffes. Og si at vi vil ikke ha det slik, vi vil ha et bedre forhold til henne. Fortelle dem hvorfor dem ikke får ha ungene på overnatting. Hun har sendt et par mailer om ting som har hendt henne, til meg og ungene sine. Noe som ja ikke er bare og bare å lese for oss. Vi kan jo ikke gjære så mye. Og kansje nevne noe om at det er hjelp å få, vist en sliter med ting... Og at vist hun får profisjonell hjelp, kan bli fortere bedre. Og kansje da dem kan få ha ungene en gang inni mellom. Og treffe oss oftere.

Er det å gå for langt? Er det slemt av oss? men samtidig så er jo ikke forholde bra i det hele tatt no heller ...

[Anonym bruker]

Dama er åpenbart sjuk. Men, synd å si: det er hennes eget ansvar å ta tak i det, å endre på det og å tilnærme seg dere. Dere kan tipse ho om det, og nekte ho kontakt om ho ikke vil, men det er hennes valg om ho vil være sjuk resten av livet eller ta tak i det nå. Den episoden der du hadde et problemsvangerskap og ho fikk hysterisk anfall fordi ho ikke fikk nok oppmerksomhet er nok for megtl å se at det er en diagnose ute og går, man ser det på langt hold. Stakkars dame - håper du kan leve ditt liv bra, enten det er med eller uten henne.

[TA 1980]

Har noen flere forslag? Tar gjerne i mot!!

[Gjest Antarctica]

Har lyst til å spørre: trenger dere et bedre forhold? Så lenge hun er såpass sjuk og egosentrert som du beskriver ho, så trenger du faktisk heller å holde avstand til henne. Ho trenger medisinsk ekspertise, du og familien din trenger fred og ro, og mannen hennes trenger noen å snakke med. forholdet mellom deg og henne vil bedre seg når livet hennes bedrer seg. Men før det er det liten vits i at du skal gå på akkord med deg selv for å "få et bedre forhold" Sånn høres det ut for meg.

[mammatilsommeren]

Hei TA 1980

 

Uff det er med sårt hjertet jeg leste innlegget ditt og må si det er så utrolig synd at noen folk( som din svigers) ikke kan tenke!!! Det må virkelig ha skjedd noe sinnsykt alvorlig siden hun oppfører seg sånn! Det kan umulig være sunt både for dere som er foreldre og som er i familie og for barna som vokser og etterhvert kommer til å forstå hvordan forholdet mellom dere er! Barn forstår utrolig mye enn det vi aner altså, det er sykt, ikke minst kan barnet føle om ting er galt rundt seg, det uroer barnet er absoluttikke bra! Men altså, hva kan man si om denne stakkars bestemor, det er jo synd og tydeligvis så har hun kanskje ikke fått skryt for ting hun har gjort i barndommen. Som igjen har gjort henne til en snill og bra menneske men som trenger utrolig mye oppmerksomhet. Tror hun trenger den rosen, siden hun "på en måte" har da klart seg, men også at stoltheten hennes har en så sinnsykt overmakt at hun rett å slett er sjalu på barnebarnet og at de kanskje tar for mye oppmerksomhet fra henne??? at hun på en måte ikke vil bli lagt til side som hun en gang ble i barndommen?

HAr du satt deg ned med henne å tatt det opp med henne?

HUn virker i hvertfall utrolig usikker på seg selv og redd for å gjøre noe galt på en eller annen måte som gjen"straffer" henne!! Det kan være så mulig som spiller inn, men det beste av alt er om dere tok det opp og ble ferdig med det. Å ha henne på avstand vil ikke løse problemmet mellom dere to, eller dere generellt, men bare forverre og skyve problemet til senere!

[TA 1980]

Takker dere begge for innlegget deres. Jeg setter veldig pris på det, og det gav meg noe å tenke på...

Har tatt opp litt med svigermor om noen ting, men det ender alltid med at hun gråter og gråter. Og sier til oss at hun aldri gjør ting rett, og at alt er hennes feil .Og nå skal ting bli så mye bedre

.Og det varer ca 2uker...Så vi har etter vert bare styrt litt unna...

Nei vi får nokk bare ta det ved rota, si hva vi føler, og ta det der etter.

Kan ikke si jeg gleder meg, men det må jo bare gjøres. Heldigvis føler sønnen det samme som meg, da slipper jeg å ta opp dette alene med henne.