er det noen som har "truet" typen litt?:)

[tuppa prøvd lenge]

gitt dem en tidsfrist eller noe sånn?:)hehe

det har jeg!!

jeg har pent sagt til han at vi SKAL ha barn eller prøve innen jeg er 25 år..

er jo et ordtak som sier den som venter på noe godt venter ikke forgjeves....eller noe sånt:)hehe

men sånn er det jo faktisk ikke for oss jenter når det gjelder babylaging!!vi har en biologisk klokke som renner og renner som tiden går og kan jo ikke vente i evigheter heller!

[Gjest]

Nei... men han vet jeg vil ha barn før jeg er 30!

Men vil aldri si HVIs ikke jeg får barn før det og det tidspunktet, eller vi blir prøvere, da er det over og ut..

Han må få ta den tiden han trenger (tror han blir fortere klar uten press)

[tuppa prøvd lenge]

ja jeg er enig i at de må få den tiden de trenger men når jeg sa dette til sambo for første gang da var jeg 19år og hadde vært sammen i litt over et år og jeg syns 6 år er nok ventetid:)hehe

måte på hvor lang tid man skal ha og da...

[♥Tullerusk♥]

Her vet sambo at jeg ønsker alle de barna jeg vil ha før fylt 30...=o)

 

 

[lilleklums]

Har sagt at eg skal ha barn for jeg er 25, alle før jeg er 30.

 

[Jumpy]

I fjor på denne tiden begynte min babylyst virkelig å "ta av" om man kan kalle det det. Jeg var ganske fortvilet fordi jeg visste at min kjære ikke var interessert i å diskutere det å få barn på lenge enda. Ut på vårparten tok jeg det opp på nytt. Han hadde da allerde sagt noen ganger at han ikke visste om han ville ha barn, ihvertfall ikke på kanskje 5 år. Dette fikk meg til å tvile på fremtiden, selv om jeg innerst inne følte at han nok ville endre mening, følte jeg at jeg måtte foreta meg noe. Jeg sa derfor at han fikk tenke seg nøye om, fordi han ikke kunne regne med å leve lykkelig med meg dersom jeg aldri fikk bli mor. Han innså nok hvor viktig dette var for meg. Og som han sa, han hadde lenge visst at denne dagen kom hvor jeg sa jeg ville ha barn. Vel, som dere sikkert forstår var jeg veldig lei meg og lurte på hvor lang tid det kunne ta. Trodde det ville ta mange år: det jeg sa var at han fikk tenke seg om frem til jul (2006). Dersom han fortsatt ikke ville ha barn så var det ganske en ide og avslutte forholdet.

 

Jeg trodde egentlig at han kom til å ta dette med en klype salt og ved juletider bare si som før: "joda, en gang i fremtiden kanskje, men ikke nå".

 

Men tro et eller ei: han har faktisk endret seg. Han sier ikke at han vil lage barn enda, men han har sagt at han vil ha det, holdningene hans er annerledes (jeg merker det uten å kunne sette fingeren på det konkret) og nå er det snakk om måneder og ikke år før det blir babylaging på oss. Han er ikke klar, men han blant annet uttalt at han synes november er passe (hehe.. ??!!). Samt at han har sagt (n¨r jeg maser) at han tenker på når det kan passe at jeg slutter på pillen.

 

 

Ble langt dette, men synes det er viktig å få frem at jeg aldri hadde trodd at han faktisk skulle kunne endre seg såpass fort (mye har endret seg på under et år).

 

Vi er begge 30 år nå.

[AwholeNewWorld]

Hei jenter,

 

Jeg ville ikke sagt at jeg har truet ,men jeg har sagt at jeg gir opp min høyeste drøm nå ( selv om jeg vet vi skal prøve igjen senere ) for å være sammen han.

 

Mistet i uke 13 nylig og jeg er helt i drømmeland enda, og kunne gjerne tenke meg å prøve igjen nå. Med engang! Men mannen vil vente litt. Jeg respekterer det fult ut og skjønner han.

 

Han vil nemlig ikke klare tanken på å miste igjen, dersom det skulle skje.

 

Men jeg kan si at jeg ikke har truet han, men jeg har tenkt at jeg har VEEEELDIG lyst til å true han. Men jeg kommer ikke på noen gode argumenter, Noen som kanskje kan hjelpe :=) !! Hihi!!

 

Nei, da jeg tror ting ordner seg, så lenge man er sammen om det!

 

Lykke til, jenter og gutter!

Det gjelder å være optimistiske og tenke bra tanker!

 

Klem!

[tuppa prøvd lenge]

ja jeg burde vel kanskje ha satt truet i gåseøyne!

[-Mariposa-]

Hei Jumpy. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din. "Heldigvis" er jeg litt yngre enn deg, men jeg kjenner at jeg føler meg gammel og at jeg snart er 30 (selv om det er 3 år til). Samboeren min er 2,5 år yngre enn meg og jeg føler av og til at det er min "feil" at jeg er så babysjuk og burde skjønne at en gutt som ikke er 25 engang ikke har lyst på barn?? Men jeg tenkte jo ikke på det når vi ble sammen. Da er man jo bare forelska og har bra sex og alt er fryd og gammen.

 

Vi hadde en prat om dette med babyer i sommer. Da ble vi enige om et tidspunkt vi skulle prate om babyer og sånn på. Men i løpet av høsten har det skjedd mye rart og tidspunktet skled avgårde. Jeg håper at han til neste høst har tenkt seg om og kanskje har gjort seg opp noen mer konkrete tanker, men av og til lurer jeg på om han noen gang kommer til å bli klar...

 

*sukk*

[☆Monica80♥ღSiriღ♥]

Har sagt til typen at jeg vil være ferdig med å få barn før jeg er 30, er 4 år til, og jeg vil ha to... hehe, han kom faktisk med forslaget om at jeg kunne slutte på pilla. Måtte jo ta han på ordet da, i og med at jeg egentlig skulle kjøpt nye piller da..

[Jumpy]

Hei Frøkna.

 

Ja, du og jeg har nok mange av de samme følelsene. Jeg så innlegget ditt et annet sted her på siden tidligere idag, tenkte å svare deg,men hadde ikke tid akkurat da. Fint at du hadde skrevet til meg nå da )

 

Det er så tungt og vanskelig dette med barn og ønsket om barn når man er alene om det. Virker så fantastisk å være sammen om dette ønsket.

 

Har lyst til å si til deg (en gang til) at jeg IKKE hadde tro på at MIN samboer skulle kunne endre seg, jeg har jo stadig hørt om andre som har opplevd at typen har endret mening... men altså: akkurat som deg lurte jeg veldig for under et år siden på hvorvidt forholdet var liv laga. Nettopp pga dette. Men altså, på en eller annen måte har min kjære "modnet" om jeg kan kalle det det.. Han er jo ikke klar enda, og blir fortsatt litt småsur inni mellom når jeg nevner det. Men han har "mildnet" litt i forhold til det om du skjønner. Han kan spøke litt med at jeg er så babysjuk osv. Og jeg er sikker på at dagen kommer.

 

Men jeg føler jo ikke at jeg har så god tid, har lyst på 2 eller 3 barn jeg (han har naturlig nok ikke ytret noe konkret ønske om antall..).. Siden jeg er 30 år så må det jo gjerne skje noe snart.

 

Huff, tenk om det tar lang tid. Det er jeg litt redd for, selv om mamma og begge søstrene min ble gravide veldig lett (satser på at jeg har de samme genene.. hi hi).

 

Jeg forstår følelsene og fortvilelsen din veldig godt! Det er ikke lett å gi noen råd heller, for alle forhold er forskjellig. Det er stor forskjell på hvilken tone man har seg i mellom, hvordan man kommuniserer osv. Jeg tror det "mot alle odds" har fungert for oss at jeg tok ønsket om barn opp på alvorlig måte og stilte litt krav. Men for andre kan jo det virke mot sin hensikt, jeg vet ikke.

 

Mm.. kan visst skrive og skrive jeg, men skal avslutte nå slik at du orker å lese det jeg har skrevet. Vi "snakkes".

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Hoho litt arti å sitte å kike tilbake i loggen her.. Men Jepp, jeg truet han. Jeg var lei av å vente, og sa at enten blir de barn nå, eller så pakker jeg sakene mine og flytter. Og da gikk han med på det;) Og vi er lykkelige foreldre te en liten gutt!!