Ansvarsfraskrivelse?

[Anonym bruker]

Kom til å tenke på en ting etter at jeg hadde lest flere av de siste trådene her: Er det mange stemødre OG fedre der ute som er ansvarsfraskrivende ift trivsel i eget hjem når man har samvær med barn som bor hos sin mor ellers? Er mange som legger skylda for at de ikke trives med ungene og at alt er så ille på en vanskelig og bitchy biomor, men er hennes reelle påvirkning så stor at det er mulig for henne å gjøre det så surt for stemor og far som flere her inne beskriver..? Jeg er laaangt fra bestevenner med biomor, men i vårt hjem er det jo fortsatt jeg og pappan som bestemmer hvor bra vi skal ha det...

[Anonym bruker]

Jeg er mor og jeg har ansvaret for trivselen i mitt hjem. Jeg lar ikke far påvirke den. Like mye som far får være ansvarlig for trivselen i sitt hjem.

[Kreoline]

Jeg har ikke barn og er ikke stemor foreløpig, har skrevet noen innlegg under nicket "kanskje stemor". Er nå sammen med en 3 barns far og vi prater om å flytte sammen om 1,5år.

 

Jeg reagerer også på at barnas mor får skylden for hvordan barna er når de er hos far og stemor. I mange tilfeller ser jeg at det er far som mange ganger glemmer at det er flere i familien når barna hans er på besøk. Samtidig må stemor akseptere at barna eksisterer, replikker som at "jeg skulle ønske at han ikke hadde barn fra før" gir ingenting. Greier man ikke det må man finne en annen å dele livet med, før man får barn sammen. Stebarna har like stor rett til å ha en pappa som bryr seg, men pappa må ikke gjøre forskjell på barna selv om noen av barna bare er der annenhver helg. Det må være vondt for nyekone å se at barna sine blir nest best og oversett så sant stebarna kommer inn døra.

 

Men disse problemene skaper uhygge i hjemmet, men det har ingenting med barnas mor å gjøre. Det er far og nyekone som må finne ut hvordan ønsker vi å ha det her i hus og følge det opp.

[Anonym bruker]

jeg mener det er far som har hovedansvaret for å integrere de nye og de gamle. det jeg ofte snakker om her er at far ikke er seg dette ansvaret bevisst.

 

mora til stebarna har en viss innflytelse, akkurat hvor stor kommer an på hvor intressert hun er i å ha innflytelse, og også på hvor flink far er til å begrense denne innflytelsen.

 

barn er lojale ovenfor sin mor. liker ikke barnasmor stemor, kan hun lett få innflytelse ved å si at de ikke skal bry seg om hva stemor sier. si at de kan fortsette å gjøre ting slik de alltid har gjort. fortelle barna at de besøker far for å tilbringe tid sammen med han, og at de kan late som om stemor ikke er der.

 

dette er jo gjerne ting som barna selv har lyst til, siden de liker å protestere mot den nyfamilie ettersom de vil ha sin gamle tilbake (ikke alltid, men ofte)

gir da mor barna lov til dette, får det konsekvenser.

 

er ikke far da helt klar og tydelig på at her gjør vi det slik som jeg og min nye partner er blitt enige om, er det ikke alltid like lett å være stemor.

 

hovedsakelig er det ikke mor sin feil, men far som lar det skje, men at mor har innflytelse er det ingen tvil om.

[Anonym bruker]

Ja, hjemme hos oss bestemmer vi. Men ikke alle er like modne mht dette, og det fins sjuke og bitre folk som ikke tar noe for å innprente ungene fæle ting om de andre forelderen, steforelderen etc. Da er de faktisk i stand til å spre skrekk og uhygge helt inn i andres hjem selv om de aldri setter beina der sjøl.

[aroma]

Jeg må nesten le..for det er akkurat sånn det er her i huset. Her er de far og biomor som kjører løpet sammen for barna deres, uavhengig av oss andre. Jeg kjører løpet stort sett alene med ungene. Når han har samvær med sine unger, er han i en annen leilighet han kjøpte etter vi var gift fordi sønnen på 14 1/2 år ikke vil være hos oss. Fra lillejulaften til dagen før nyttår, måtte vi være alene fordi han måtte være med sønnen i leiligheten. Her hjemme løfter han knapt en finger i huset for hverken meg eller ungene, mens når han er i leiligheten med sine unger fra før, kan han plutselig både lage mat, handle og kjøre ungene både her og der. Ja slik er det blitt hos oss, og jeg?, holder det ikke ut og vil ikke mer!!!!!! Og hvis jeg setter foten ned, jo da sier han at han kan ikke avskrive ungene sine.. enda han vet at han er velkommen til å være sammen med oss alle.. dobbelt sukk...

[aroma]

Men hva gjør man da hvis man gjør det som far og stemor blir enig om, og sønnen da sier at han ikke vil komme mer? Og så gjør sønnen 141/2 alvor av det og faren kjøper leilighet for å ha samvær med sønnen der? I tillegg får altså vi andre ikke lov å komme bort i leiligheten når han har samvær med sønnen fordi han da blir sur og stikker.

 

[freebird]

Dette hørtes ekstremt ut, at far har en egen leilighet for samvær med sønnen og at de ikke er en del av resten av familien. Jeg kjenner ikke dere og hele historien, men mitt inntrykk er at faren lar sønnen få styre ALT FOR MYE! En gutt på 14 år er stor og skal lyttes til, men han er fortsatt et barn og kan ikke ta ansvar for hvordan familien skal organiseres. Trusler som "Da vil jeg ikke komme til deg mer" bør tas på alvor, men heller at man setter seg ned og snakker sammen enn å etterkomme barnets ønsker. Barna må lære at livet er fullt av kompromisser, og en ting skillsmissebarn må godta er at foreldrene har tatt et valg som går veldig ut over dem og det er utenfor barnas kontroll. Om foreldrene har så skyldfølelse for dette at de etterkommer alle barnas ønsker ender barna med å bli misfornøyde og enda mer storkrevende. Barn trenger grenser, de trenger å vite at de voksne tar alle de viktige avgjørelsene selv om de der og da sier at de vil bestemme selv. Jeg er overbevist om at så lenge man prater fornuftig _med_ barna (ikke bare _til_) og forklarer hvorfor man gjør som man gjør, da vil de med tiden godta og forstå.

 

I mitt tilfelle forsøkte biomor indirekte å motarbeide oss i starten, barna var små og lette å manipulere. Men mannen min og jeg har stått sammen fra dag en og hatt klare regler for barna når de er hos oss. De gangene de har sagt at "jammen sånn sier mamma", så får de bare høre at da gjelder det hjemme hos mamma og ikke hos oss, for her bestemmer vi. Barna har godtatt dette og mor har ingen som helst kontroll over hvordan vårt samvær med barna er idag. Dette vet hun selv også og såvidt jeg vet sier hun skjelden direkte negative ting om oss.

 

Mannen min har hatt mye skyldfølelse for hva han har utsatt barna sine for, samtidig som han ikke forsøker å si unnskyld ved å gi barna makten. Han har heller snakket med dem, forklart at han er lei seg for at det har blitt som det har blitt og at han vil gjøre alt han kan for at de skal ha det godt. Barna ser også at mannen min og jeg elsker hverandre, dette gjør dem glade og det er en generell positiv stemning i hjemmet.

 

I ditt tilfelle virker det som at det har gått for langt, jeg skjønner godt at du ikke ønsker denne ordningen lenger. Jeg ville ALDRI godtatt noe sånt!! Mitt eneste råd til deg er å få med mannen din til familievernkontoret, det tror jeg dere er nødt til om forholdet skal overleve.

 

Ønsker dere all mulig lykke til!

[Anonym bruker]

Ser poengene dine og HI´s poeng her. NOEN er faktisk i stand til å spre uhygge langt inn i den andre partens hjem. Det kan være over telefon og det kan være ved å sende signaler med barna (som du over skriver). Får barna signaler om at det andre hjemmet ikke kommer opp på samme standard vil dette avspeile seg hos ungene også. Dessverre. Det høres veldig enkelt ut at en selv skal ta ansvar for egen trivsel, men barn har dessverre ikke en på-og-av-bryter en kan stille om på hver gang de kommer innenfor dørene i det andre hjemme. Flott at det fungerer godt hos HI om ikke annet.

 

Hilsen stemor som til tider har opplevd mistrivsel på hjemmebane.

[Kreoline]

Huff, det må være knalltøft for deg. Jeg har tidligere lest innlegg fra deg ang. din situasjon og kan nesten ikke tro at det er mulig. Ved en slik oppførsel fra mannen, hadde jeg tvilt på at han elsket meg eller bare syntes det var greit med en hushjelp og sexkompis i senga. Det virker ikke som mannen din forstår hva et ekteskap og lovnad om evig troskap er for noe. Han må ha andre gode sider ved seg siden du finner deg i dette.

[Anonym bruker]

Er dette en 14-åring som bestemmer over faren sin? Når skal han lære at han bare bestemmer over seg selv? fatter ikke at du tåler det av mannen din , han gjør barnet en bjørnetjeneste ved å la det tro at verden skal rette seg etter det!

[Anonym bruker]

Jeg har hovedansvaret når barnet mitt er hos meg, og kan gjennom min oppførsel og væremåte påvirke samværet vårt og tonen oss i mellom. Jo hyggeligere og mer avslappet jeg er, jo bedre har vi det begge to.

 

det samme gjelder far nårf barnet er hos han. Jeg kan kun kontrollere samværet og oppførsel/tone når jeg har barnet, hvordan far påvirker barnet ligger langt utenfor min kontroll. Igjen - jo bedre jeg og barnet har det sammen, jo bedre blir totalen.

 

 

[Anonym bruker]

Hos oss fungerer det heldigvis bra. Mor og vi er på bølgelengde med det meste, så ingen problemer her i gården.

 

men det finnes jo eksempler på at mor gjør livet surt for far og hans nye partner. Noen er veldig dominante og vil kontrollere alt til minste detalj når barnet er hos far på samvær. Hun kan vanskeliggjøre samvær, sette ut rykter osv.

Selv om hun i utgangspunktet ikke har noe med trivselen i fars hjem, så kan hun finne på ting som ødelegger samvær og forholdet både til far og stemor.

 

Når dette er sagt, så kan en far gjøre akkurat det samme...

[Anonym bruker]

Selvsagt er det vi som bor i huset som bestemmer. Men hvis ungen er vant til at det aldri serveres annet enn mat han har på livrett-lista si, at det ikke er noen andre barn å dele oppmerksomhet med, at det er ok for tildels store skolebarn å hyle høyt når noe går dem imot, og hvis ungen stadig siterer mamma: det får jeg hjemme, det sier mamma at jeg skal/ikke skal, og blånekter og klager på alt som er vanlig hos oss osv...vel da er det standarden de er vant til hjemmefra som gjør det vanskelig for de andre i samværshjemmet. Og far kvier seg for å sette barnet sitt på plass, for egentlig savner han dem og føler at han ser dem for sjelden og svikter dem...sirkelen er sluttet, og det kan utvikle seg til et terrorvelde.

[Anonym bruker]

Det ikke bare "kan" utvikle seg til et terrorvelde......det gjør det garantert! Vår situasjon er sånn med stebarnet....H*n er pr dags dato godt opp i tenårene, og lager et helvete når h*n ikke får det som h*n vil... Og her er det ikke snakk om normal tenåringsopprør!